Strømeksport for økte strømpriser

Innlegget er hentet fra Nyhetsbrev fra Drammen nei til EU

Av Jan Christensen

I et normalår produserer vannkrafta vår rundt 140 terrawatt-timer (TWt) med elektrisitet.  
Siden en terrawatt-time er en milliard kilowatt-time, betyr det 140 milliarder kilowattimer (KWt). Eller 140 millioner megawatt-timer (MWt) – eller 140 tusen gigawatt-timer (GWt).
Om vi regner med at Norge har to og en halv millioner husstander, og at hver husstand i gjennomsnitt  bruker 16.000 kW-timer årlig, gir dette et totalt årsforbruk for samtlige husstander på 40 Terrawatt-timer.
Hvor blir så resten av? 100 Terrawatt-timer.

Her går brorparten til privat og offentlig næringsliv, cirka 80%. 5% forsvinner i ledningsnettet som overføringstap. Nevnes må også at vi – ifølge Statistisk Sentralbyrå – i første halvår 2022 eksporterte over 13 terrawatt-timer, mens importen var på under det halve.

Våre store eksportkabler er i dag på havbunnen til Danmark, Nederland, Tyskland og England. Det er verdt å merke at  Agder energi, som nå etter planen skal sluke Glitre energi, i sin tid var en pådriver for eksportkabler til Danmark – og dermed dyrere forbrukerstrøm. Totalt har disse kablene en kapasitet på 5.200 Megawatt-timer. Om kablene hadde vært i full drift hele året og kun sendt strøm ut av landet, ville de årlig hatt en kapasitet på rundt 45 terrawatt-timer. 

I og med Energiloven som ble innført i 1991, ble strøm «omdannet». Fra å være ledd i vår nødvendige infrastruktur som skulle selges mest mulig til selvkost, ble den nå gjort til en handelsvare. Strømmen skulle kunne flyte fritt, innenlands som utenlands, til de som ville betale mest. Et Norge underlagt EØS-avtalen og ACER, har forsterket – og forsterker – denne utviklingen.

Europas marked for stabil energi er uutømmelig. Det eneste som setter hindringer, er transportleddet. I dag er er vår overføringskapasitet på drøye 30% av produksjonen. Mektige krefter ønsker ytterligere økning. 

De som styrer denne strømeksporten – i hovedsak offentlig utpekte «profesjonelle» styrer – har få skrupler: 

• Hvorfor ikke selge maksimalt med strøm til høyest mulig priser både til EU-landene og til norske forbrukere?
• Om vannmagasinene våre tømmes, kan vi jo importere nødvendig kraft den andre veien? 
• Om importert kraft koster det mangedobbelte, er ikke vår bekymring så lenge forbrukerne og eventuelt staten tar  regninga.

Både fra Erna og Jonas heter det at kraftutvekslingen med Europa har tjent oss godt, og at den ivaretar vår forsyningssikkerhet. For det første er det drøyt å kalle det kraftutveksling. Det er i hovedsak en krafteksport.

 
Den strømmen vi får tilbake – for eksempel når det blåser ekstra på kontinentet og vindenergien der ellers ville gått til spille – har liten betydning for Norge. Om den er nødvendig for vår forsyningssikkerhet, eller fører til billigere strømregninger for oss forbrukere, er høyst usikkert. 

Med et Norge som fullverdig ACER-medlem, kan vi glemme nasjonal kontroll med vår egen, «folkets», strøm. Fortsatt har vi muligheter. Dessverre synes de å forspilles for hver dag som går. 

Forsidebilde: Syd Wachs