POSTED IN Ukraina

Ukraina er Russlands store naboland i vest.

Kan Russland la Ukraina seile mot avgrunnen?

4 kommentarer

Russland avskriver Ukraina

Av Bjørn Ditlef Nistad

en 11. oktober, i næringslivsavisen Kommersant, publiserte Dmitrij Medvedev – nestleder i det russiske sikkerhetsrådet og tidligere president og statsminister – artikkelen ”Hvorfor kontakter med dagens ukrainske ledelse er meningsløst”. Artikkelen sier trolig mye om hvordan dagens russiske ledelse ser på Ukraina og fortjener derfor en utførlig presentasjon og drøfting.
________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
________________________________________________________________________

Dmitrij Medvedev har spilt en tilbaketrukken rolle etter sin avgang som statsminister i januar 2020. Men han er en venn av Putin og inngår utvilsomt i den russiske makteliten.

”Den nåværende generasjon av ukrainske ledere er absolutt avhengige mennesker. [- – -] I Ukraina er avhengigheten fullstendig – fra kontantinnsprøytinger i økonomien (utdelinger fra USA og EU) til direkte ledelse av de ukrainske spesialtjenestene (ved deres amerikanske sjefer). [- – -] I spissen for Ukraina står svake mennesker som bare streber etter å fylle sine lommer. [- – -] De endrer stadig sin posisjon av hensyn til sine herrer på den andre siden av Atlanterhavet og de politiske konjunkturene. [- – -] De signerer Minsk-avtalene og inngår avtaler innenfor «Normandie-kvartetten», for deretter – etter intern turbulens i Radaen, på torget eller i sentralledelsen på den andre siden av havet – å vende sin posisjon i en helt annen retning. [- – -] Da dukker det evige og sentrale spørsmålet opp: Hva skal en gjøre i denne situasjonen? Ingenting. Vent på fremkomsten av en tilregnelig ledelse i Ukraina, som ikke er innstilt på total konfrontasjon med Russland på randen av krig, ikke på å organisere idiotiske ’Krim-plattformer’ som er til for å fordumme befolkningen og å vise muskler før valgene, men på å skape likeverdige og gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland. Det er bare med et slikt lederskap at det er verdt å forholde seg til Ukraina. Russland vet å vente. Vi er tålmodige mennesker.”

Dette er Medvedevs budskap i forkortet form. Den russiske ledelsen oppfatter tilsynelatende Ukraina som et mer eller mindre sammenbrutt land som styres av en gjennomkorrupt politisk elite som ikke er noe annet enn marionetter for USA, og delvis også for EU, og som lar seg bruke til det ene anti-russiske prosjektet etter det andre, ofte ved å bryte avtaler ukrainske myndigheter selv har inngått.  Så lenge forholdene er slik, inntil det dukker opp en tilregnelig ledelse i Ukraina som ønsker å etablere gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland, har det fra russisk side ingen hensikt å ha noe med Ukraina å gjøre. Russland vil vente til situasjonen endrer seg.

I et eklatant brudd på alle diplomatiske normer deler Victoria Nuland i 2014 ut boller til deltakerne i et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president og regjering.

Siden Medvedevs artikkel ble publisert samme dag som Victoria Nuland – amerikansk viseutenriksminister og aktiv deltaker i statskuppet i Ukraina i 2014 (Fuck the EU) – ankom Moskva for samtaler med den russiske ledelsen, kan den også oppfattes som et signal til USA: Russland vil ikke gjøre noen innrømmelser overfor dagens anti-russiske ukrainske regime. Det er opp til USA og EU å tvinge det ukrainske regimet de selv har innsatt til å føre en politikk som muliggjør en russisk-ukrainsk dialog – eller å innsette et mer konstruktivt regime. Russland klarer seg godt uten forbindelser til Ukraina, og kan derfor vente til det måtte dukke opp en normal ledelse i landet.

At Ukraina er et land i oppløsning, og at det styrende skiktet langt på vei er et redskap for utenlandske, primært amerikanske, interesser, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at disse forholdene er en vesentlig grunn til den for Ukraina ødeleggende konflikten med Russland.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt Russland kan tillate seg å ignorere Ukraina. Flere millioner etniske russere og russiskspråklige lever i Ukraina, og  disse befolkningsgruppene holdes i realiten som gissel av dagens anti-russiske ukrainske regime. Et uttrykk for dette var undertrykkelsen av den såkalte Opposisjonsplattformen og stengingen av opposisjonelle, russiskvennlige massemedier våren 2021, som mange observatører mener var en straffereaksjon fra Kiev-regimets side på at Putin ikke ville diskutere situasjonen i Øst-Ukraina med den ukrainske presidenten. Av humanitære årsaker er russiske myndigheter nødt til å ha en eller annen form for dialog med dagens ukrainske makthavere, uansett hvor anti-russiske de måtte være.

Det er også grunn til å spørre hvilket grunnlag russiske myndigheter har for å tro at et mindre anti-russisk regime vil komme til makten i Ukraina.

I april 2019 ble Vladimir Zelenskij valgt til ukrainsk president, med tilslutning fra 73 prosent av velgerne, etter å ha lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass og å skape et Ukraina for alle. Zelenskij var altså den sunne politiske kraften Medvedev etterlyser i sin artikkel. Men etter utnevnelsen til president førte Zelenskij en politikk som knapt var mindre krigersk og anti-russisk enn den forgjengeren Petro Porosjenko hadde stått for. Enten det var fordi amerikanerne – som har en mengde kilder til innflytelse, for eksempel kontroll over store deler av statsapparatet – krevde det. Eller fordi Zelenskij var presset av Høyre Sektor og liknende ekstremnasjonalistiske grupperinger. Hva skulle tilsi at en ny freds- og forsoningspresident – dersom en slik skulle bli valgt – ville kunne føre en mindre krigersk og anti-russisk politikk enn Zelenskij, som jo også i utgangspunktet var en freds- og forsoningspresident?

Ved president- og parlamentsvalgene i Ukraina etter uavhengigheten i 1991 stemte ca halvparten av befolkningen på vestorienterte personer og partier og halvparten på personer og partier som ønsket samarbeid med Russland. Krims gjenforening med Russland i 2014 og Donbass’ faktiske løsrivelse fra Ukraina innebærer at nærmere 5 millioner russiskvennlige velgere ikke lenger inngår i det politiske regnestykket. Vil en russiskvennlig presidentkandidat eller russiskvennlige partier under slike forhold ha noen sjanse for å komme til makten?

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Kan Russland avskrive Ukraina?

Russland kan ikke tillate seg å avskrive Ukraina, slik Medvedev tar til orde for. I en situasjon der de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ser ut til å ha konsolidert sitt grep om makten, har Putin og den russiske eliten tvert imot plikt til å øke det russiske engasjementet overfor Ukraina, både for å beskytte etniske russere og russiskspråklige i Ukraina og for å skape vanskeligheter for dagens anti-russiske ukrainske regime som gjør at det vil kunne bryte sammen. Et tiltak som i den forbindelse peker seg ut, og som den russiske eliten nøye bør vurdere, er en formell innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon. Dette vil ikke bare sette en stopper for ukrainske styrkers bombing av befolkningen i Donbass, men vil også kunne oppmuntre andre ukrainske regioner til å gjøre opprør.

Forsidebilde: Michał Lis



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 334 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    13 oktober 2021 9:48

    Til redaktør Lindtner: Takk for solid informasjon. Skribentar som Bjørn Nistad, Fredrik Heffermehl, Odd Handegard, Northern light med fleire er meir verdfulle enn milliardmediet NRK.

    Svar
  • Dersom nordmenn som bor i utlandet blir nektet å stemme fordi de har flyttet ut og er «forrædere», ja da ville vi fått et ramaskrik og demokratiet ville vaklet.

    Så vidt jeg forstår var det det som skjedde med flere millioner ukrainere som sympatiserte med Russland og flyttet ut før eller etter kuppet: De fikk ikke lenger lov til å stemme ved valgene i Ukraina. Men fordi dette valgfusket heller «rette veien» anser norske medier dte som et gode i likhet med alt annet som hindrer de stygge russerne. Prinsippene når ikke særlig høyt, for å si det slik.

    Svar
    • Torfinn Slettebø
      13 oktober 2021 15:34

      Det finst ein hugnadsam måte å sabotera vestlege sanksjonar mot Russland på: Kjøp russiske varer. Polet har både russisk øl av prima kvalitet (Baltika 7) og snaps (Russian standard vodka). Har andre fleire tips?

      Svar
  • Takk for god artikkel, Nistad.

    Jeg er enig i påstanden om at Russland ikke kan tillate seg å la Ukraina seile sin egen sjø, slik Medvedev kan leses som han går inn for, selv om han tross alt bare siterer en som har sagt dette. Dessuten har utviklingen i synet på Donbass – og også i russisk politikk generelt – gått i motsatt retning av det synet Medvedev da eventuelt forfekter. Godt mulig at det også er derfor han skrev artikkelen, men det er selvsagt spekulasjon.

    Medvedev har dessuten mange ganger blitt fremstilt som en «atlantisist», altså medlem av den (sterkt krympende) vest-vennlige gruppen i russisk politikk.

    I de senere år har både synet på hva man skal gjøre i Donbass og også de praktiske handlinger der, endret seg vesentlig.
    Det har gått fra å være utpreget nedtonet og helst litt «bortgjemt» fra Kremls side. Man snakket om hvordan «smarte sjakktrekk» skulle skyve Donbass tilbake til Ukraina, Donbass’ ledere ble mer eller mindre regelmessig myrdet uten at det ble klart om det var ukrainske SBU eller russiske GRU som egetnlig stod bak. Bruken av begrepet «den russiske våren» som ble brukt om Krims tilbakeføring til Russland ble totalt skyllet ut fra den offentlige diskurs og det ble diskutert om at «putinsiv» (å overlate Donbass til seg selv) var uavvendelig. Sågar ble ukrainiske anti-maidanister ofte deportert fra Russland og tilbake til kjærlig omfavnelse hos maidanistene i Kiev.
    Men akkurat da utsiktene så som dårligst ut, så skjedde det en 180 graders helomvending rundt 2018. Et passprogram ble opprettet slik at innbyggere i Donbass kunne få russiske pass og statsborgerskap. Området er de facto integrert i Russland nå, rubelen er offisiell valuta, Sputnik er den offiselle vaksinen, russiske selskaper investerer i infrastruktur innenfor kommunikasjon. Sågar har den russiske stat avgjort at lønna for statsansatte i LDNR (Donetsk og Lugansk) skal heves til samme nivå som dem i Rostov-ved-Don, som er naboregionen. I tillegg så vi Russland flytte titusener av tropper til grensen da Ukraina ville sette i gang Operasjon Storm for å ta regionen tilbake.
    For egen del så har LDNR-folket også offisielt erklært seg som «russiske nasjonalstater» i et dokument kalt » Doktrinen om det russiske Donbass». https://russian-center.ru/8315-2/
    En av deltagerne på møtet der dette dokumentet ble skrevet, var Margarita Simonyan som er sjefsredaktør i Russia Today og hun satte der frem krav om at «Russland må ta Donbass»
    At Simonyan overhodet hadde vært på det møtet og langt mindre sagt det hun sa, ville vært utenkelig dersom det ikka var sanksjonert ovenfra.

    Det vi har sett i de siste par år, er altså en langt mer nasjonalistisk innstil russisk politikk i og om regionen og kritikken fra russiske nasjonalister mot «putinsiv» har helt forsvunnet.
    Putin har lenge sitert Ivan Ilyin, Aleksander Solsjenitsyn, Nikolai Berdajev og Soloviev, alle sammen nasjonale tenkere og som alle går i Dostojevskis fotspor da han sa (fritt sitert etter hukommelsen) «De russiske områders herre er russeren (storrusseren, lillerusseren, hviterusseren – de er alle ett) og slik skal det være i evighet.» Dette er den gamle hvitegardist-visjonene, rett og slett.

    På grunn av det ovennevnte så tror jeg at Russland IKKE kommer til å la Ukraina seile sin egen sjø.

    Her er hele artikkelen oversatt til engelsk hos The Saker:
    https://thesaker.is/dmitry-medvedev-why-contacts-with-the-current-ukrainian-leadership-are-meaningless/

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Når en endrer målemetoder for å få ønsket reultat:

Det kalles manipulering.

Previous Post

Motstanden mot EU/EØS er styrket i befolkningen og på Stortinget.

Nå må SP kjenne sitt publikum og sin besøkelsestid.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.