Hjelper Nato Ukraina til å bekjempe russerne, eller bruker alliansen Ukraina til å bekjempe Russland?

Av Glenn Diesen

Nato kan når som helst løse Ukraina-konflikten ved å gå løs på problemene rundt ytterligere Nato-utvidelser. 

Vestlig opinion og alle andre er med rette forferdet over menneskelige lidelse og grusomhet i den ukrainske krigen. Empati er en stor menneskelig dyd, som her viser seg i kravet om hjelp til ukrainere. Likevel er det slik at propaganda utnytter vanligvis det beste i menneskets natur, for eksempel medfølelse, for å få fram det verste. Ettersom sympati og ønsket om å hjelpe de fordrevne brukes til å mobilisere offentlig støtte til konfrontasjon og krig med Russland, må vi spørre om den vestlige offentlighet og ukrainere manipulertes til å støtte en proxy-krig.

Nato som passiv aktør?

Den US-ledete militærblokken framstiller seg selv som en uskyldig tredjepart som kun reagerer på et overveldende ønske fra ukrainere folket om å slutte seg til deres rekker. Likevel prøver Nato i årevis å absorbere et motvillig Ukraina. I 2011 erkjenner en Nato-publikasjon:

«Størst utfordring for Ukraina-Nato-relasjoner ligger i oppfatningen av Nato i det ukrainske folket. Nato-medlemskap har ikke brei støtte der, med målinger som gir folkelig støtte for Nato-medlemskap på under 20 %».

I 2014 løses problemet ved støtte til det Statfors George Friedman kaller «verdenshistoriens mest åpenbare kupp», for det er ingen forsøk på å skjule vestlig innblanding. Regime-skiftet rettferdiggjøres som «hjelp til ukrainernes demokratiske revolusjon». Likevel fjernes en valgt regjering på grunnlovsstridig vis. Det er resultat av opprør, som selv BBC sier ikke har støtte i flertallet. Myndigheter, valgt av ukrainerne, erstattes av USA-håndplukkete folk. En beryktet telefonsamtale mellom USAs UD-apparatsjik Victoria Nuland og US-ambassadør Geoffrey Pyatt avslører at USA velger nøyaktig hvem som skal tiltre den nye regjeringen flere uker før de i det hele tatt har fjernet president Janukovitsj. 

Det er forutsigbart når Donbass, med støtte fra Russland, avviser og motstår det nye regimet i Kiev. I stedet for å oppfordre til «enhetsregjering», en plan vesteuropeiske stater har signert som garantister, støtter NATO-landene i taushet en «antiterroroperasjon» mot øst-ukrainere, som resulterer i minst 14 000 dødsfall. Minsk-2 fredsavtalen av februar 2015 gir en åpning for fred, men USA og UK saboterer fredende neste 7 år. Angela Merkel og Francois Hollande innrømmer nylig at Tyskland og Frankrike ser avtalen som mulighet til å kjøpe tid for Kiev til å væpne seg og forberede seg på krig.

I 2019-valget fratas millioner ukrainere stemmerett, inkludert de som bor i Russland. Likevel er resultatet et skred med 73 % som stemmer på Vladimir Zelenskys fredsplattform basert på ja til Minsk-2, forhandlinger med Donbass, beskyttelse av russisk språk og gjenopprettet fred med Moskva. Men høyreekstreme militser, US-bevæpnet -og US-trent legger effektivt inn sitt veto ved å true og trosse Zelensky når han krever tilbake-trekking av tunge våpen. Og under tungt press fra USA, snur Zelensky til slutt fredsplattformen flertallet støtter ved valget. I stedet utrenskes opposisjonsmedier og politiske partier, deriblant opposisjonsleder Viktor Medvedsjuk. Å undergrave ukraineres ønske for så å gå inn i direkte konfrontasjon med Russland presenteres nok en gang som «hjelp» til Ukraina.

Kursen er stedfortreder-krig (proxy war):

I 2019 utgir Rand Corporation en 325-siders rapport, bestilt av US Army: «Extending Russia: Competing from Advantageous Ground». Den viser hvordan stedfortreder-krigen tenkes: Kiev væpnes, Moskva må blø:

«Å forsyne Ukraina med mer US-utstyr og flere US-rådgivere kan føre til at russerne involverer seg enda mer direkte. Det øker prisen de må betale». Leder i kongressens e-komité, Adam Schiff, belyser strategien slik i 2020: «USA hjelper ukrainerne, slik at vi kan bekjempe Russland i Ukraina og ikke må gjøre det her». 

I desember 2021 advarer ex-sjef for CIAs Russland-analyse: «Presset på Kreml øker i retning av å invadere for å hindre US-militær-ekspansjon nær russisk grense, bl.a. ved modernisering av ukrainske havner tilpasset US-krigsskip:

«Det US-ukrainske forbindelsene forsterkes og utdypes, og US-militære forankres sterkere i Ukraina de neste 2 – 3 år. For Russland blir det risikabelt å forbli passive»,

sier George Beebe (visepresident/ direktør for senteret for USAs nasjonale sikkerhetsinteresser). Trass i at han ser det som åpenbart at Russland vil invadere, nekter USA å gi Russland rimelige sikkerhetsgarantier. 

Kiev sier ja til forhandlinger bare 3 dager etter den russiske invasjonen, som igjen fører til et fredsavtale-forslag få uker senere. US-ex-e-damer på toppnivå, Fiona Hill og Angela Stent, erkjenner senere:

«Russiske og ukrainske forhandlere ser ut til å nå fram til foreløpig enighet om konturene av et utkast til fredsavtale. Russland ville trekke seg tilbake til sin stilling 23/2-22, når de kontrollerer deler av Donbass og hele Krim. Som motytelse lover Ukraina å ikke søke Nato-medlemskap, men i stedet få sikkerhetsgarantier fra flere land».

Men etter Boris Johnsons besøk i Kiev som UK-statsminister, trekker ukrainerne seg plutselig fra samtalene. Rapporter i ukrainske og US-medier antyder at UK og USA i mellomtiden presser Kiev til å forlate forhandlings-bordet og i stedet søke seier på slagmarken med Nato-våpen. Johnson holder mange taler med advarsler mot «dårlig fred», mens Tysklands general Harald Kujat, en ex-leder av Natos militærkomité, bekrefter Johnsons sabotasje av forhandlingene for å holde gående en stedfortreder-krig mot Russland: «Johnson begrunner det med at Vesten ikke er innstilt på å avslutte krigen nå».

USAs mål har tilsynelatende lite med «hjelp til Ukraina» å gjøre. US-forsvarsminister Lloyd Austin siermål nr. 1 å svekke en strategisk rival: «Vi ønsker å se et Russland så til de grader svekket at russerne innser at de ikke kan gjøre slike ting som å invaderer Ukraina». President Biden argumenterer for regime-skifte i Moskva ettersom Putin «ikke kan forbli ved makten», noe som så gjentas av Boris Johnson: «Krigen i Ukraina kan kun ende med Putins nederlag».

US-kongressens Dan Crenshaw mener stedfortrederkrig er en god idé:

«Ved å levere våpen til Ukraina investerer vi i ødeleggelse av fiendens militær-apparat uten å miste en eneste US-amerikansk tropp».

Likeledes sier senator Lindsey Graham, republikaner fra South Carolina: USA bør kjempe mot Russland til siste ukrainer:

«Jeg liker strukturen vi følger her. Så lenge vi hjelper Ukraina med våpnene de trenger og økonomisk støtten, kjemper de til siste mann».

Retorikken er uhyggelig lik den til George Soros, den ungarske milliardæren som sier Nato kan dominere om blokken kan bruke østeuropeiske soldater, for de godtar flere dødsfall enn sine vestlige jevnaldrende:

«Kombinasjon av øst-europeisk arbeidskraft med Nato-teknologi vil i stor grad styrke det partnerskapets militære potensiale, for det vil redusere risikoen for lik-poser fra NATO-land, selve hoved-begrensningen for deres vilje til å handle».

Etter Nato-generalsekretær Jens Stoltenbergs tåkeleggende, orwellianske ny-tale etter nyttårs-feiringen, om «våpen som veien til fred», må vi vurdere om Nato hjelper Ukraina eller bruker Ukraina. Nato-land sier de forsyner Ukraina med våpen for å ha en sterkere posisjon ved forhandlings-bordet, men ett år ut i krigen har ingen innflytelsesrike vestlige ledere bedt om fredssamtaler. 

Nato har et sterkt forhandlings-kort som faktisk vil hjelpe Ukraina. Det ville bli en avtale om å avslutte Natos ekspansjon mot russiske grenser. Men å hvitvaske blokkens direkte deltakelse i krigen hindrer forhandlinger om en fredsavtale. 

30/1-2023: Glenn Diesen, professor ved U i Sørøst-Norge, redaktør av tidsskriftet Russia in Global Affairs. Oversatt/bearbeidet fra engelsk, Per Lothar Lindtner, 5/2-2023.