POSTED IN Norsk politikk

Hvem styrer i Norge?

Markedet eller politikerne?

5 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Politikere og ansvars-fraskrivelse

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev.

Sjølbestemmelse, folkestyre og nærhet mellom velgere og valgte var viktige argumenter i tidligere tiders EU-kamper. EU var fjernstyre, byråkratstyre og enda lenger vei til maktas korridorer. 

Av Jan Christensen

Med årene har stadig flere skjønt at det ikke var nok bare å være i mot EU. Minst like viktig var kampen mot den markedstenkninga som EU/EØS-systemet bygger på, og som de siste 30-35 årene har fått innpass på stadig flere områder i norsk samfunnsliv. Kjøp og salg blir viktigere enn folks behov. Ansvar pulveriseres og delegeres. Politikerne gir ikke-folkevalgte «mandat» sånn at de sjøl slipper å ta støyten for upopulære avgjørelser.

Det siste års stadige renteøkninger er et eksempel. Begrunnet ut fra et hovedmål om lav arbeidsledighet, inflasjon og prisvekst. Hvordan målet skal nås, overlates suverent til «ekspertene», det vil si til en  sentralbanksjef og et «profesjonelt» hovedstyre. 

Om hensikten har vært å skape en stadig større underklasse av fattige, har de lykkes bra. Om hensikten har vært å undergrave lønnsoppgjørene, og å omfordele verdier fra vanlige folk til de rikeste, har de også lykkes bra. Men priser og inflasjon har løpt løpsk. Og lav arbeidsledighet som stimulerer til økt arbeidsinnvandring, kan svekke lønns- og arbeidsforholdene for våre egne lavtlønte. Ingen stilles til ansvar.
 
Skal sånt kunne skje under ei rødgrønn regjering? 
Tydeligvis ja. Uavhengig av regjeringsfarge, kapitulerer politikerne for «eksperter» ikledd nye keiserklær og med bein og bolig planta i trygg avstand fra vanlige folk. At mandatet undergraves og at det for folk flest blir stadig dyrere å  leve, ses nærmest som en naturlov. 

Norge er et av verdens rikeste land. Vi er storeksportør av olje og gass og tjener milliarder. Vi har godt utdannet arbeidskraft og er ledende på viktige teknologiområder. Vi herjes verken av uro eller krig. Vi holder oss inne med rike og mektige nasjoner. Sånt burde styrke både framtidstro, folks levestandard og kroneverdi. Dessverre gjør dagens sentralbank det motsatte av hva den gjorde tidligere: Nå kjøpes ikke lenger kroner for å sikre en stabil kroneverdi. Nå selges kroner for å redusere kroneverdien.

Da olje- og gassinntektene i fjor nådde rekordnivåer, solgte Norges Bank daglig nærmere 5 milliarder kroner, eller tilsvarende en tusenlapp for hver eneste nordmann. Til mer Norge tjener på olje og gass, til mer kroner selges og til mer svekkes kroneverdien. 

Det er selvsagt ingen logikk i dette: Mens landet blir rikere, blir vanlige folk fattigere. Mange mener da også at de politikere og partier som lar sånt få skje uten å intervenere, er landsforrædere. Å få våre kroner til å fremstå som en «søppelvaluta» kan virke som ledd i en langsiktig plan: Innføring av euro og et Norge på billigsalg. Er vi blitt en vestlig «bananrepublikk»?

Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland – brukes som argument: Staten får skatteinntekter fra Nordsjøen i kroner. Kronene må selges for at Oljefondet skal kunne få fremmed  valuta til å investere overskudd utenlands. Hvorfor ikke i stedet kreve skatten i dollar/euro – eller bruke olje-penger til innenlandske investeringer? Er utenlandske virksomheter så mye mer lønnsomme enn våre egne?

Blant de rundt 9.000 selskaper som oljefondet har eierinteresser i, er mye tvilsomt. Blant annet våpenprodusenter og næringsliv med aktiviteter på okkupert land, som på Vestbredden i Palestina. Handlegater i storbyer er også populære investeringsobjekter, likeså amerikanske verdipapirer. Å bruke oljepenger innenlands, for eksempel til styrking av distriktene og til norsk infrastruktur, har vårt politikerflertall sagt nei til. 

Boulevard Haussmann 6-8 i Paris, kjøpt av Oljefondet for 4,3 milliarder kroner i 2017.

Derimot kan regjeringa disponere inntil 3% av fondets verdi for å dekke underskudd på statsbudsjettet, eller drøye 60 tusen kroner for hver nordmann. Resten av oljefond-formuen tar «ekspertene» seg av, uten politisk innblanding. 
Mesteparten investeres i «rike», vestlige land. I hvilken grad dette er etter press fra mektige allierte, skal være usagt. Forsvinnende lite går til de land som mest kunne trengt våre investeringer, og der våre penger virkelig kunne gjort forskjell og bidratt til en mer rettferdig verden. 

Dommen i ACER-saken var ikke entydig negativ. Den slo fast at vi har stort slingringsmonn på strøm-området, til tross for ACERs tredje energimarkedspakke. Det betyr at vi sjøl kan gjøre grunnleggende endringer med dagens høye strømpriser. Når sånt ikke blir gjort, skyldes det mangel på politisk vilje. Ifølge Høyesterett. 

Norsk kraftproduksjon er hovedsakelig underlagt offentlig eierskap. Det betyr at de egentlige eierne er du og jeg. Gjennom valg delegerer vi styringa til våre folkevalgte. Før tok de ansvar, og bestemte blant annet hva strømmen skulle koste. I dag toer de sine hender, overlater det meste til et «profesjonelt» styre og lar dette styret skalte og valte med strømpriser, investeringer og drift. Men må strømprisene følge svingningene på strømbørsen?

Et kraftselskap kan sjøl velge hvem de vil selge strømmen til. Til folk bosatt i kommunen eller distriktet, eller til hvem som helst. Innenlands som utenlands. I sistnevnte tilfelle har det vært vanlig å omsette strømmen på børs, til høystbydende. For de aller fleste har dette ført til en strømpriseksplosjon. 
Om strømmen derimot ble tatt av børs og øremerket for kunder i nærområdet, kunne strømmen selges mer som en nødvendighetsvare, til sjølkost. Noen kommuner, blant annet Tokke, har gjort dette. Riktignok kan da kommunen gå glipp av kjempeutbytte fra kraftverk som de helt eller delvis eier. Til gjengjeld får innbyggerne råd til å holde varmen, også i vinterkulda. 



Hva er viktigst?

 
Størst mulig overskudd, sier det profesjonelle styret og de markedsorienterte politikerne. 
Fra «folkekjære» politikere burde det kommet andre toner: Politisk styring over krafta, strømpriser som folk kan leve med. Sånn det for eksempel var da Drammen hadde sitt eget elektrisitetsverk og et samlet bystyre fastsatte kilowattpris etter sjølkost-prinsippet. I dag er lokal styring mer unntak enn regel. I stedet har vi fått sammenslåinger og høytlønna direktører, styre og lobbyister. Overfor disse kommer politikere flest til kort. Framfor kamp velges kapitulasjon. I hvert fall så lenge vi velgere finner oss i det.

Norge er delt i fire helseregioner med hvert sitt helseforetak. De drives som private selskaper, med «profesjonelt» styre, og får bevilgninger over statsbudsjettet. Mest mulig helse ut av hver krone, er målsettingen som det er opp til de enkelte styrer å finne løsninger på. 

Noen styrer tror høye lønninger og mange sjefer er løsningen. I Helse Sørøst tjener eksempelvis direktøren det dobbelte av helseministeren. Andre velger å bygge kostbare nye sjukehus – som i Drammen – selv om det gamle kunne gjort nytten i mange nye år. Å legge ned sjukehus og tjenester – som for eksempel fødetilbud og akutt-mottak – kan også være aktuelt. Om nedlegging kan føre til fraflytting og ytterligere sentralisering, er ikke med i helsebyråkratenes regnestykke. 
Ei heller i politikernes – som gjennom helseforetaksmodellen har frasagt seg styringsansvar.

Mye går på skeive sjøl uten EU-medlemskap. Om seirene og folkeviljen fra folkeavstemningene i -72 og -94 hadde blitt fulgt opp, ville vi verken hatt EØS eller markedskrefter som kontrollerer renter, oljefond, strømpriser, helse – og mye annet. 


Forsidebilde: iStock

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • Etter flere år med strømpris-krise har regjeringen fortsatt ikke tatt kontroll. Ikke fordi den ikke kan, men fordi den ikke vil. Det er politikken til våre folkevalgte at folket ikke skal nyte godt av ren, miljøvennlig og billig strøm fra landets naturressurser, men skal betale en pris bestemt av etterspørselen i Europa. Dette har vært med å forsterke de økonomiske problemene vi har i dag.

    Støre gikk nylig ut på TV og sa «Jeg tar ansvaret!» (for APs elendige meningsmålinger). Ja, det er riktig at han har ansvaret, men han TAR det ikke, for hvis han gjorde det ville han og hele ledelsen i AP gått av på flekken.

    Svar
    • Helt enig, å stå på talerstolen og si at ‘jeg er ansvarlig ‘ skulle vel tilsi at han skulle gått av. Det som derimot ville være en likestor tragedie var da at høyre kom opp med sin statsminister kandidat . Det tror jeg faktisk Norge ikke er tjent med

      Svar
  • Og bakom synger WEF…

    Svar
  • Slik jeg forstår det, er dette en langsom utarming for å bringe Norge i kne. Slik at Blackrock og gutta med papirpenger kan græbbe til seg realverdiene som olje og vann(kraft)! Vi styres ikke av «våre» tafatte politikere. Spør globalistmoderen Gro! Hun forådte oss big time. Støre var hennes skjødehund. Husk og at Arne Olav skrev boken sin på 48 timer (da slapp han å betale skatt). De har ikke bodd i Norge på uendelig lenge. Ved å bo i Nice har hun spart iflg. Siv Jensen 800 000 skattekroner.
    Gadaffi derimot delte oljeformuen rikelig med sitt folk. Startet du familie mottok du $50k i startkapital. Ønsket du og studere i utlandet fikk du finansiert studiene. Bensinprisen for folket var tilnærmet symbolsk. Han bygde verdens største vanningsanlegg i ørkenen. Han kastet ut oljeselskapene og nasjonaliserte oljen. Straks kom Lockerbie «ulykken»! Han ble demonisert i vestens presse. Så befalte, Hillary og fredsprisvinner «Obama»-han heter Barry Soweto, Jens og Jonas til å sende flyene fra Rygge til å bombe landet sønder og sammen. Toktene var rettet mot sivile mål. Så fikk de has på Gadaffi. Myrdet av mobben. «Vi kom. Vi så! Han døde!» ha,ha,ha! Skrattet fru Clinton på tv. Mot Norge trengs ingen bomber. Alle våre såkalte folkevalgte er på lag med globalistene. Hva hjalp det å stemme nei til EU når Gro og Jonas snikinnmeldte oss bakveien. Adv. Synnøve Taftø forsøkte og advare oss. Hun endte på asyl med tvangsmedisinering.

    Svar
  • Markedet styrer politikerne, og de ikler seg det som passer, høyre/venstre, grønn/rød/blå

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Endringene i verden kommer fort.

Russisk parlamentsmedlem: Vi må skape et parallelt internet.

Forrige innlegg

Klima:

Vind og solkraft
— ikke fornybar energiproduksjon

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.