Kort om energikommisjonens rapport

Vi er etter hvert blitt vant til at kraft- og miljøpolitikerne bløffer om norsk energipolitikk. Nå er det også tendenser til at akademia forvrenger virkeligheten. Formannen i den oppnevnte Energikommisjonen, professor Lars Sørgård ved Handelshøgskolen i Bergen, la i dag fram kommisjonens innstilling (se vedlegget nedenfor), der han på vegne av seg selv og resten av kommisjonen tok utgangspunkt i minst tre forutsetninger som ikke bare er diskutable, men også eventyrfortellinger hinsides virkeligheten.

Av Odd Handegård.

1. Norge vil få et betydelig nytt kraftforbruk fram til 2030 på grunn av industriens økende kraftbehov (ingen «dokumentasjon»).

2. Norge risikerer «tørrår år etter år».

3. Energimarkedet kan ikke endres, og Norge kan «importere billig vindkraft» fra EU.

Norge vil selvfølgelig ikke trenge nesten 40 TWh med ny vindkraft m.m. for å elektrifisere sokkelen (ingen betydning for klimaet), og for å elektrifisere Norge. Ustabil vindkraft er stort sett ubrukelig til mye av elektrifiseringen. Andre bedrifter med et stort kraftbehov, er for det meste hypotetiske, og finnes i hovedsak på tegnebrettet. Den ustabile vindkrafta skal etter hvert – i stedet – brukes av norske husstander, mens den stabile vannkrafta skal brukes til eksport og til sokkelen. I stedet for å innrømme at endringene i «forsyningssikkerhet» betyr framtidig rasjonering og utkopling for folk flest, skal vi i større grad være «fleksible» – et begrep Sørgård har lært av energibransjen: Vi skal bruke kraft når vi ikke trenger den.

Det er ufattelig at også en professor skremmer med at «tørrår» vil komme på løpende bånd, når kraftbransjen og politikeren annen hver dag skremmer med at været i Norge skal bli «villere og våtere». Vi har ikke vært i nærheten av et tørrår på 20 år, og de gangene det har virket slik, skyldes det kraftbransjene meningsløse bruk av vår vannkraft til eksport og tvilsom elektrifisering. Norge har i dag rikelig med kraft, og gode muligheter for ny, annen kraft enn vindkraft når behovet måtte oppstå.

Norge kan ikke importere «billig vindkraft» fra EU. Når vi importerer kraft fra EU, importerer vi den krafta som befinner seg på nettet i EU og den er lagd av nesten 80 % fossil energi (kull og gass). Når vi importerer energi, er det i stor grad norsk gass som er eksportert fra Nordsjøen, omskapt til «elektrisitet» i EU og eksportert til Norge med mangedoblet pris. – Et ledd i «prissmitten» fra EU.

Sørgård sa mye om viktigheten av at kommunene inkorporeres i planleggingen av vindkraft, både når det gjelder saksbehandlingen og når det gjelder «verdiskapningen». Realitetene bak inkorporeringen er ytterst problematisk, jfr. bl.a. NVEs regler for kommunal «vetorett» (som egentlig ikke eksisterer), og de økonomiske realiteten.

De inntektene utbyggingskommunene vil få, er ikke noe annet enn en del av statens inntekter fra den vanvittige strømprisen som kommunens innbyggere betaler. Jeg gjentar: Statens støtte til vindkraftutbygging i en kommune, hentes fra den overprisen på strøm som staten raner fra kommunens innbyggere. De norske kommunene kan faktisk torpedere hele innstillingen fra Energikommisjonen – hvis den sunne fornuft får gjennomslag lokalt. Og det er faktisk mulig.

Jeg regner med at dagens nyhetsbilde vil bli preget av den nye energimeldingen, blant annet i Dagsnytt 18, og sikkert også i Fredrik Solvangs «Debatten».

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: Natalia Y.