Spenningen mellom Polen og Ukraina øker. Tingene vil aldri bli det samme igjen.

Av Richard Hubert Barton.

Hvetebrødsdagene er over og vil aldri komme tilbake, skriver Richard Burton.

Det hele startet med en krangel om korn. Etter at Ukrainas korneksport ble blokkert, spesielt hveten, via Svartehavet, gikk den eneste mulige eksportruten gjennom Polen, Slovakia og Ungarn.

Nå viser det seg at en slik rute ikke er tilgjengelig lenger. De polske myndighetene ble møtt av massive protester fra sine egne bønder, som raskt merket at den ukrainske hveten var av dårligere kvalitet og ikke fylte EUs krav. Hveten ble også solgt til en tredel av de europeiske prisene. Dette ville bety økonomisk katastrofe for de europeiske bøndene.

I Polen skal det være valg den 15. oktober. Det styrende Lov og Orden-partiet (PiS) i Warszawa så fort de sosiale og økonomiske problemene det billige ukrainske kornet kunne føre til. Det kunne føre til at de mistet makten. Stemmene fra landsbygda er vanligvis den viktigste støtten til PiS-partiet.

Men det var andre internasjonale politiske utviklinger som kastet lange skygger over forholdet mellom Polen og Ukraina. I forrige uke, i FNs generalforsamling, beskyldte president Zelensky Polen, med den grove ord «å hjelpe Russland».

Polens politiske ledere ble rasende. Den polske presidenten Andrzej Duda nektet å møte Zelensky uoffisielt under FNs generalforsamling i New York. Videre erklærte president Duda offentlig at Zelensky hadde «fornærmet det polske folket igjen», og at dette ikke vil bli tolerert.

I mellomtiden gjorde Polens statsminister Mateusz Morawiecki det klart at Polen ikke lenger vil forsyne Ukraina med nye våpen. Fra nå av ville Polen konsentrere seg om å forbedre sine egne væpnede styrker.

Videre ville den polske regjeringen stanse pengeutbetalinger og sosial støtte til de omtrent en million ukrainske flyktninger i Polen. President Duda og statsminister Morawiecki blir i tillegg  bak scenen manipulert av visestatsminister Jaroslaw Kaczynski, enn  av de største russermotstandere i verden.

Så den siste konfrontasjonen mellom Polen og Ukraina er, mildt sagt, alvorlig.

Noen av de andre medlemmene av Polens styrende elite gjenopplivet også levende minner fra folkemordet på omtrent 100 000 polske sivile som ble drept av ukrainske nazi-medarbeidere i det vestlige Ukraina under og etter andre verdenskrig. Denne stygge historien er fremdeles en torn i siden når det gjelder fredelige og harmoniske forholdet mellom Polen og Ukraina.

I mai 2008 var jeg noen dager i Warszawa. Da fortalte noen meg om et historisk møte i det polske underhuset, der man debatterte forholdet mellom Polen og Ukraina, om eventuelt vennskap og partnerskap. Men der ble det uttrykt skam og fordømmelse over de ukrainske nasjonalistene og den ukrainske geriljahæren som hjalp tyskerne, OUN-UPA.

I løpet av denne eksepsjonelle sesjonen fikk medlemmene mingle med anti-UPA-delegater fra Kiev. Noen av dem insisterte på at det virkelige tallet på nedslaktede sivile var mye høyere, at det inkluderte omtrent en halv million polakker, 300 000 jøder og rundt 85 000 ukrainere som nektet å drepe sine ikke-ukrainske naboer.

Jeg lyttet, helt fjetret til alt dette.

Ikke mindre skremmende var informasjonen om tre modige polakker, Zygmunt Rumel, Krzysztof Markiewicz, og Witold Dobrowski, som ble beordret av den polske undergrunnen å ta kontakt med UPA i juli 1943 for å stanse Volhynia-massakren. Det ble ingen samtaler. De ble tatt til fange, torturert og drept ved å bli revet i biter ved hjelp av hester. Restene av dem ble hugget i småbiter. For noen dager siden lyttet jeg til et russisk TV-show der en akademiker påsto at Polen har som mål å okkupere det vestlige Ukraina.

Og han ga seg ikke med det, han påsto at befolkningen i de vestlige delene av Volhynia og Podolia  likner mye mer på polakker enn på landsmenn lenger øst. Dette kan være sant, men det betyr ikke at de ønsker å bli en del av Polen. Det er ikke noe som heter «polonisering av Ukraina». 

Så slå vekk den myten for godt!

Slike feilaktige ideer og meninger kommer ikke bare fra den overnevnte lenestols-akademikeren, men også fra medlemmer av den styrende polske elite, som kun har teoretisk kunnskap om Ukraina, noe som har lite å gjøre med virkeligheten.

Heldigvis foreligger det ikke noen planer om å «frigjøre» tidligere polsk land i øst. Om det noen gang blir forsøkt, vil områdene mest sannsynlig bli lagt inn under den russiske føderasjonen. Selv om fortidens feilgrep utgjør en mektig bakgrunn, kommer man ikke vekk fra at dette betyr noe i dagens Polen/Ukraina-scenario. Stridspunktene må man se på separat. 

De polske lederne, uansett hvor russofobiske de må ha vært, er nå svært ivrige etter å tilfredsstille onkel Sam. Men den lenge varslede ukrainske offensiven ble det ingenting av. 

De er klar over at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde den konstante strømmen av militære forsyninger fra Vesten. Kanskje vil deres analyser om framtiden vise at de vil stå overfor Putins Russland slik dette virkelig er, og ikke bare antakelser i deres paranoia.

Og kanskje det polsk-russiske forholdet ikke er så ille når alt kommer til alt, tross den enorme anti-russiske propagandaen i Vesten. Likevel vil verken Duda eller Morawiecki innrømme noe i øyeblikket, iallfall ikke offentlig. De kan jo ikke risikere å utsette seg for Joe Bidens vrede.

Men etter hvert som det går stadig dårligere i Amerika kan finansieringen til Zelensky bli betraktelig redusert. Da vil de polske lederne kanskje redusere på nivået i samarbeidet mellom Polen og Ukraina.

Zelensky selv blir nå mer og mer desperat. Han har prøvd å komme med en unnskyldning til Duda. Men han måtte ha hjelp fra Biden, som allerede har forlangt at Duda gjør det klart hva det er som foregår mellom Ukraina og Polen etter de verbale sammenstøtene i FN. Sannsynligvis vil Duda svare Biden at Zelensky allerede har fornærmet den tidligere britiske forsvarsministeren Ben Wallace, og han også vil forlange at Zelensky ber om unnskyldning.

Og hva vil så skje? 

Polen er fortsatt under amerikansk press, selv om støtten til Ukraina aldri vil bli slik den en gang var. Hvetebrødsdagene er over, og vil aldri komme tilbake. I tillegg vil en korn-avtale til Ukrainas fordel  ikke kunne gjennomføres, selv om lederen i EU vil presse Polen hardt på dette.

En ny faktor har dukket opp, og vil antakelig bli sterkere. Nemlig en offentlig meningsmåling som viser at 80 prosent av de polske borgerne går mot ytterligere assistanse til Ukraina. I lys av dette er det verdt å huske hva Russlands fremragende ambassadør i Polen, Sergej Andreev (han som fikk kastet rød maling etter seg på minnedagen for andre verdenskrig), med rette noterte seg i mars i år, om at 80 prosent av polakkene er ganske vennlige mot russerne.

Nylig har den polske utenriksministeren, Zbigniew Rau kommet med en uttalelse, mens han var i New York, der han sier man kan ta opp igjen hjelpen til Ukraina fra Polen. Men han insisterer på at den polske regjeringen ikke lenger kan overse det anti-hjelpe-synet til 80 prosent av polakkene. Til tross for feilinformasjon i vestlige medier, viser Russland stor tålmodighet overfor Polen. Og i det lange løp kan det komme til å bli bedring i forholdet mellom de to landene.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: Monika Simeonova