POSTED IN Norsk politikk, Olje-Energi

Da forskrever en seg.

Kraftpolitikken i Norge er som å ri to hester.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Om å ri to hester


Det er ingen regel som sier at alt må selges på børs. En bedrift må ikke noteres på børs for kjøp og salg av egne aksjer. I dag har vi nærmere 400.000 aksjeselskaper i Norge. Færre enn  tusendeparten av disse, rundt 350, er børsnotert.På samme måte er det med strømmen. Det er ingen regel som sier at kraft-eieren må selge sin egen strøm på børs, selv om det, isolert sett, kan gi mer penger i kassa.

Av Jan Christensen

Om eieren har bedre bruk for krafta selv, er det lurere å holde den unna fordyrende børssalg. Eller eieren kan velge en mellomløsning: Den del av krafta som en selv ikke trenger, kan børsselges. Den del som trengs, beholdes til eget bruk.

Vi, det norske folk, eier 90% av krafta som produseres her til lands. Alle av oss gjennom Statkraft, som er 100% eid av den norske stat.  Statkraft produserer nær halvparten av all vannkraft i Norge. De av oss som bor i kommuner med eierinteresser i lokale kraftselskaper, eier enda mer. Som bosatt i Drammen eier jeg både deler av Statkraft og deler av det nyetablerte Å Energi, som forvalter nær tiendeparten av norsk strømproduksjon.

Mitt og ditt eierskap er imidlertid ikke direkte. Det er overlatt til våre valgte representanter. På Stortinget og i kommunestyrene. Det er disse som – gjennom valg av styre – bestemmer åssen kraftverkene skal drives. Om flertallet av disse folkevalgte hadde tenkt som meg og mange andre, ville vi i dagens Norge hatt forutsigbare og rimelige strømpriser som folk og næringsliv kunne leve med.

I årene før og etter krigen var kraftselskapene lokale. Ofte heleide kommunale selskaper. De både lagde, overførte og solgte strøm. Priser og strømtariffer ble bestemt av kommunestyrene, gjerne for et år av gangen, i forbindelse med  budsjettbehandlinga. Strøm ble sett på som et nødvendig og viktig gode for innbyggerne. Prinsippet var derfor at den skulle selges uten fortjeneste.



Drammen elektrisitetsverk er et av mange eksempler. Det ble dannet i 1898 og eksisterte fram til 1994. Så ble det navneskifte og todeling – helt i tråd med den nye Energiloven og EØS-avtalen da strømmen ble omdannet fra infrastruktur til vare. Drammen Energinett distribuerte nå den strømmen som Drammen Kraft produserte og solgte. Så fulgte stadige sammenslåinger med andre kraft- og nettselskaper, og et utall av nye, private selskaper. Med lovlige og ulovlige salgstriks konkurrerer de om å selge nøyaktig den samme strømvaren.

I 2016 ble de offentlige selskapene samlet i Glitre Energi, som med sine ulike datterselskaper omfattet det meste av strømproduksjon og strømdistribusjon i Buskerud. I 2022 ble Glitre vedtatt  slått sammen med det langt mektigere Agder Energi – også kjent som pådriver av strømsalg til utlandet – under navnet Å Energi.

Vi kan skifte retning, hvis mange nok vil.

I pakt med denne utviklingen, har kommunene – gjennom de folkevalgte – gradvis frasagt seg styringsretten over kraftselskapene. De har blitt «sovende» eiere. I stedet har profesjonelle styrerepresentanter – med «forretningsmessig drift» som fremste mål – fått  bukta i begge ender. De ansattes styrerepresentanter fungerer mest som lojale sandpåstrøere. Av Å Energis 12 styrerepresentanter, utpekes 6 av kommunene (inkludert styreleder og nestleder), 2 av Statkraft (som eide nesten halve Agder) og 4 av de ansatte.

Hvordan ta tilbake den styringsretten som kommunene tidligere hadde over krafta? 
Som eiere kan de for eksempel:
 

  • Velge andre styrerepresentanter enn de som foreslås av styret, eller selv bli en mer aktiv eier
     
  • Bestemme at hele eller deler av krafta kan selges til faste rimelige priser på langtidskontrakter til innbyggerne, og ikke bare til næringslivet
     
  • Kreve innført et topris-system der overforbruk/luksusforbruk mer kan følge strømbørsens svingninger, mens normalforbruket prises etter selvkostprinsippet
     
  • Kreve at det legges bedre til rette for folks strømsparing, deriblant muligheter for gratis og enkel avlesning av strømforbruket til enhver tid (sanntid)
     
  • Legge føringer for selskapsstyring, satsingsområder etc. Her bør det i første rekke være aktuelt med ytterligere oppgradering av vannkraftverk og forbedring av det lokale linjenettet, framfor tapsprosjekter som vindkraft og batterifabrikker.


Å få gjennomslag for sånne forslag, forutsetter enighet blant et flertall av  eierkommunene. 
Tidligere, da eierstrukturene var enklere og enhetene mindre, var sånt lettere. Store konserner tilraner seg ofte makt og innflytelse, uavhengig av eierskap.
Det krever også at eierkommunene prioriterer rimelig strøm til innbyggerne framfor millionutbytte fra sine kraftselskaper. Mindre kommuner får sånt til, hvorfor ikke også de større? 


Vi velgere – de egentlige eierne av vår kraft, vårt arvesølv – har også ansvar. Hvor lenge skal vi godta å kjøpe vår egen kraft til ågerpriser?

Vi kan søke å påvirke gjennom å melde oss inn i aktuelle partier. Og/eller: Vi kan kreve at partiene grundig og forpliktende klargjør sitt syn på strømpriser og strømpolitikk. 
– Hvilke partier vil ha strømpriser underlagt markedets lover? 
– Hvilke partier vil garantere rimelige strømpriser til folk flest?

Markedets lover vil bety evig og uforutsigbar strømdyrtid fastsatt av børs, EU og grønt skifte. Dagens strømstøtte er kun midlertidig. Rimelige strømpriser kan gjeninnføre strøm som norsk infrastruktur. Å vingeklippe kraftselskapenes og kraftlobbyens innflytelse vil være nødvendige ledd i en sånn prosess.

Å stemme for markedets lover og samtidig ønske tilbake gamle strømpriser, er umulig. Ingen kan ri to hester samtidig.
 

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs medlemsbrev

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • «Ofte heleide kommunale selskaper. De både lagde, overførte og solgte strøm. Priser og strømtariffer ble bestemt av kommunestyrene».

    Jeg kan ikke med min aller beste velvilje forstå at det norske folket tillot stat og kommune å nasjonalisere kraftverkene. Dette har som forventet blitt en katastrofe i langsomt kino, nemlig at det offentlige har grafset til seg mer og mer inntekter fra de nasjonaliserte kraftverkene. Slik som det har blitt i dag er derfor nøyaktig på en prikk slik som det måtte gå, da en viktig industri ble nasjonalisert.

    Jeg spør derfor: Hvor dum går det an å bli? Hvor inn i granskauen idiotisk er det mulig å bli, når man med åpne øyne tillater det offentlige i det hele tatt å eie, eller å nasjonalisere næringsliv?

    Svar
  • Dagfinn Koppelow-Karlsen
    21 januar 2024 21:17

    Jeg skulle virkelig ønske at en endring i tråd med det som er nevnt her er mulig å gjennomføre. Trur de(t) partiene som går inn for en slik linje vil få mange, veldig mange, velgere. Etter hvert er det mange som oppfatter galskapen i det systemet vi har fått nå, med høye priser og høye sjefslønninger. Eksporten er det greit å begrense med en transportavgift slik at vi ikke tapper magasinene under et bestemt nivå for årstiden. Oslo eier jo vannkraftverk, store nok til forsyne Oslos befolkning. Det kan være en grei startplass, så får en se hvordan det går.

    Svar
  • Hvis myndighetene , dvs. Ap/Sp/Høyre, bare hadde solgt overskuddstrømmen på børs, så kunne det kanskje vært greit.
    Men det resterende, til nødvendig bruk av innbyggerne og nasjonens næringsliv avgiftsbelegges med mange tusen prosent (!) slik at ALLE priser i Norge selvfølgelig må økes. Staten/ den politiske administrasjonen ønsker jo dette. Avgifter og skatt beregnes i prosent, jo høyere priser jo høyere skatter/avgifter. Og staten lever av penger ( fiktiver) og blir aldri mett. – I motsetning til nasjonens innbyggere som lever av realverdier.

    Hva ble så gjort, når alle prisene økte på grunn av alle avgiftene?
    Jo, det ble proklamert ‘inflasjon’. ( Hvilket er løgn, det var kun prisøkning)
    Og etter våre (?) penge-økonomiske teorier måtte rentene da settes OPP.
    – For å få NED prisene . ;-)
    – Eller for å styrke den norske valutaen, som de også bruker som argument.
    Hvorfor?
    En lav valutapris i forhold til andre valutaer/nasjoner vi handler med fører til at importerte varer blir dyrere .
    Men. – Det fører også til at norske eksport- bedrifter blir mer konkurransedyktige.
    Altså ikke noe udelt positivt/negativt.
    OG grunnen til en svak norsk valuta er (også) at norske myndigheter selger store mengder valuta for tiden.
    Alternativet er at Norge kunne forlange at oljen eller strømmen vi selger skulle betales i norske kroner i stedet for i Dollar eller Euro.
    Noen hadde jo protestert.
    Og disse ‘noen’ har tydligvis fått stor makt i Norge av samme trojanske hester, Ap/Sp/Høyre.

    Mye større makt enn innbyggerne i Norge.

    Så blir det viktig å påpeke:

    Staten skal ta ansvar for vår trygghet. Vi organiserer oss og betaler inn penger for å finansiere det som skal til.
    Dette har alltid vært utgangspunktet for statsdannelse.
    Men en statlig administrasjon skal også legge til rette for at innbyggerne i nasjonen kan ta ansvar for sitt eget liv, og oppleve seg så frie som mulig, i stolthet over egne krefter. Og ikke knuge de ned i skatter og avgifter som gjør de som livegne og avhengige.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Krigshisserne i vest forbereder seg på noe stort:

Er du mentalt forberedt på krig?

Forrige innlegg

«Covid-vaksiner»:

Overdødeligheten er bevist, men myndigheter i Vesten sitter stille i båten.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.