Onkel Xi forklarer en sosiopat livets realiteter

Xi la rammene for hvordan Kina og USA kan konkurrere på en måte som gagner begge. Samtidig står forhandlingene om Iran fast ved spørsmålet om hvem som skal ta det første skrittet.

Av Pepe Escobar

Xi la i praksis rammene for hvordan Kina og USA bør konkurrere på en måte som gagner begge.

GUANGZHOU – Kinas president Xi Jinping kom med oppfordringen direkte i Det ovale kontor. Presidenten som går inn for en «avgjørende løsning» – og som vurderer om han skal begå folkemord med atomvåpen mot Iran, slik han avslørte fra FNs talerstol – svarte ikke ja.

Xi sa rett ut til Trump at Kina ønsker at USA umiddelbart vender tilbake til forståelsesavtalen fra Islamabad (MoU) – ja, den berømte døde katten. Forhandlingene bør gjenopptas «så snart som mulig» og føre til en omfattende avtale som også omfatter atomspørsmålet.

Det kom likevel ikke noe gjennombrudd. Det hvite hus offentliggjorde ingen egen redegjørelse. Trump vek unna alle spørsmål om innholdet i sitt tre timer lange møte med Xi. Det er bemerkelsesverdig hvordan den eksplosive Iran-saken ble holdt utenfor toppmøtet i stedet for å bli tatt opp der.

Samtidig overlevde det vi kan kalle New York-kanalen, og den kan være på vei mot en trinnvis avtale.

Forhandlerne undersøker en løsning i flere trinn: Iran åpner Hormuzstredet igjen; USA opphever samtidig Trumps marineblokade; deretter skal de fryste midlene frigjøres. Teheran vil så flytte kravet om en avgift for gjennomfart til et eget vedlegg. Ikke akkurat noen strålende idé, med tanke på gangsterne de har med å gjøre.

I det minste er alt nå sagt rett ut. Ingen av partene vil gi fra seg sitt pressmiddel først.

Et ytterligere problem er at Teheran kan ha åpnet en ny front mot sin egen forhandler. Parlamentarikere i Teheran fremmet et forslag om å stille utenriksminister Araghchi for riksrett og anklaget ham for å ha snakket med amerikanske tjenestemenn uten fullmakt.

Som svar til kritikerne som gikk løs på Araghchi fordi han ikke hadde godkjenning fra Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (SNSC), sa en høytstående iransk tjenestemann at delegasjonen hadde «full fullmakt».

Dette gjenspeiler den alvorlige innenrikspolitiske striden mellom reformistene og den mer hardlinjede fløyen knyttet til Revolusjonsgarden (IRGC). Spørsmålet er ikke lenger bare hva Iran vil tilby, men hvem i Teheran som skal godkjenne tilbudet.

Det er ingen tvil om at dette til syvende og sist bør være Mohsen Rezaee, sekretær for SNSC og den øverste lederen Mojtaba Khameneis personlige representant. Enhver diplomatisk innrømmelse må godkjennes av ham.

Irans president Pezeshkian bekreftet på nytt overfor Pakistans statsminister Sharif under et bilateralt møte i New York at den «døde katten» – forståelsesavtalen – fortsatt er «fullt ut akseptabel».

Samtidig ble mulighetene for opptrapping flere, selv mens diplomatiet var i bevegelse.

En fremstående rådgiver for den øverste lederen Mojtaba bekreftet at krigen kan nå Indiahavet dersom USA angriper igjen: «Våre væpnede styrker … har utarbeidet egne planer for de verst tenkelige scenarioene.» Flere iranske militærkilder gjentar: «Vi har fingrene på avtrekkeren.»

Alt dette skjer samtidig som Ansarallah skjøt seks ballistiske missiler mot Yanbu og Taif – altså direkte mot Saudi-Arabias omkjøringsvei utenom Hormuzstredet. Brent-oljen holder seg over 100 dollar fatet.

Hva skjer så – i løpet av helgen? En blanding av kontakt via mellommenn og fortsatt økonomisk press. Men forhåpentligvis ingen nye amerikanske luftangrep.

Det hvite hus forsøker, som ventet, å skape et inntrykk av at Trump «sitter med alle kortene» og er tilfreds med å la presset virke. Trump har imidlertid skjøvet en slags «avtale» til etter mellomvalget 3. november. Det betyr at en vei ut av konflikten er tegnet opp. Men ingen har både myndighet og motivasjon til å ta det første skrittet inn på den.

Ønsker USAs herskende klasser et «konstruktivt forhold»?

Hvis utgangspunktet nå er fri ferdsel gjennom Hormuz mot lettelser i blokaden, trinn for trinn, er det et enormt fremskritt. Likevel insisterer Det hvite hus på å være en bremsekloss og forsøker å skape et inntrykk av at Trump ikke trenger å forhandle og ikke vil la seg «spille». Snakk om galaktisk kognitiv dissonans (motstrid mellom tanker og handlinger).

Når det gjelder sperringen av flytrafikken, hadde den hull akkurat der det gjaldt. Flysporingsdata bekreftet at et fly fra Mahan Air landet i Guangzhou, og flygninger til Najaf i Irak gikk som normalt. USA grep ikke inn mot kinesiske flyplasser eller dem som håndterer flyene der.

Risikoen er stor fremover. Hvis Ansarallah setter Yanbu fullstendig ut av spill, bryter den eneste store omkjøringsveien utenom Hormuz sammen. Det vil drive Brent-prisen enda høyere og nøre opp under sosiopatens velkjente utålmodighet før mellomvalget.

Det kan komme et innenrikspolitisk veto i Iran: for eksempel at SNSC tar avstand fra prosessen og dermed fryser den eneste kanalen – den diplomatiske – som skaper bevegelse.

En desperat Trump-administrasjon kan angripe Pickaxe Mountain, eller Iran kan komme et trekk i forkjøpet dersom landet oppfatter det som forberedelse til et angrep. Det ville føre til at den diplomatiske kanalen brøt fullstendig sammen, med katastrofale følger.

Tilbake til Trump og Xi. Gjestelisten til statsmiddagen var litt av et syn: som om størstedelen av USAs økonomi var samlet i ett rom. Elon Musk, Jensen Huang, Mark Zuckerberg, Tim Cook, Jeff Bezos, Sundar Pichai, Jamie Dimon og Larry Fink var der, sammen med tre høyesterettsdommere, sentralbanksjefen og halve regjeringen. Ved hovedbordet, side om side med begge presidentene, satt Elon Musk og representanter for Nvidia og Apple.

Kina offentliggjorde sin offisielle pressemelding om det tre timer lange møtet mellom Xi og Trump i Det hvite hus. Da dette ble skrevet, hadde USA ikke offentliggjort noe.

Xi la i praksis rammene for hvordan Kina og USA bør konkurrere på en måte som gagner begge. Om handel: samarbeid. Om kunstig intelligens: konkurrer, men samarbeid. Om Taiwan: respekter de røde linjene.

Samlet sett er det dette Xi – og ledelsen i Beijing – mener med et «konstruktivt forhold preget av strategisk stabilitet».

Grunnlaget bør være likhet og gjensidig respekt. Da blir gjensidig nytte noe konkret. Vil USAs herskende klasser forplikte seg til det? Trump er bare en svindler, et ubetydelig sendebud. Ingen holder pusten.

Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation

Forsidebilde: KI-generert