Det er viktig å ha venner.
Knut Lindtner
Hvis mennesket har en natur – en særskilt egenskap – som i stor grad bestemmer vår adferd, så er det at vi et er flokkdyr, vi er sosiale. Derfor er den største straffen vi kan utsette et menneske for er sosial isolasjon, f.eks. det vikingene kalte «varg i veum», dvs. utstøtt, lyst fredløs.
En trenger ikke være psykolog for å forstå at mennesket er den skapningen som trenger mest tid i «flokken sin» under oppveksten for å lære seg de nødvendige egenskapene som flokkdyr, dvs. de sosiale ferdighetene en trenger for å fungere i et gitt samfunn under gitte historiske betingelser – enten det var i vikingtiden eller i dag i vårt samfunn.
Mennesket er ikke født ondt, slik noen hevder. Det er født sosialt. De sosiale betingelsene det får bestemmer i stor grad hvordan det blir. Læres en å ta hensyn til andre blir det viktige sosial egenskaper og motsatt hvis en ikke lærer det, altså at en sjøl alltid skal gå foran andre, dvs. det vi gjerne kaller egoisme.
Det å ikke ha venner er egentlig en ødeleggende tilstand. Da føler vi oss uten verdi, egentlig utstøtt fra flokken. Noen opplever dette under oppveksten og vet ikke hvordan en skal bryte ut av situasjonen. Mobbing som sosialt fenomen er derfor en helt ødeleggende virksomhet for de som utsettes for det.
Videoen under som ikke er politisk på noen måte forteller likevel hvor viktig det sosiale er. Og det forteller om en gutt med stort personlig mot som prøver å bryte ut av den sosiale situasjonen som mobbingen fra andre har før han opp i: venneløs med et stor behov for sosialt fellesskap og noen å være sammen med.
Forsidebilde: skjermdump fra videoen
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 896 ganger.
4 kommentarer. Leave new
»den største straffen vi kan utsette et menneske for er sosial isolasjon» . . .
For å låne et gullkorn fra Ytre Enebakk; ‘Den tenker jeg satt midt i sikringsboksen!’ . . . .
Det å skaffe seg (gode) venner er ikke alltid så lett.
Ikke i barndommen, og ikke alltid i voksen eller eldre alder heller.
Men det er en prosess. Som det er å skaffe seg en kjæreste. Men en privat sak, ikke en offentlig. Vi eier vårt eget liv. På godt & vondt. Om vi lar en offentlighet styre for mye av denne prossessen blir det mer byråkrati enn virkelige følelser. ‘Alle har rett på’. Skrekk & gru.
‘Ingen vil ha meg’. Tja, hvem vil DU ha, som venn eller kjæreste? Kanskje du også er selektiv?
Men de som vokser opp i landlige strøk uten nære (geografiske) venner greier seg ofte. Det er det å bli utestengt fra en flokk som kan være vanskelig.
Derfor er det kanskje ikke er så så lurt å presse ungdommer sammen i grupper under utdanning i en alder/aldersprosess som er vanskelig nok i seg sjøl ? Mennesker/barn som ikke har noe annet til felles enn at de strever med å tilpasse seg livet. Og er engstelige og usikre alle sammen. Det virker om en oppskrift til mye kamp & uro om tilværelsen.
Kanskje bør hele utdanningsløpet i barndommen/ungdommen tas opp til vurdering? Og gi større rom for hvordan man vil skaffe seg teoretisk, praktisk eller sosial kunnskap som er nyttig i samfunnet de vokser opp i.
Større frihet til å velge, og velge bort. Vi lever tross alt i en tid hvor kunnskap ( spesielt teoretisk ) kan innhentes digitalt. Det har skjedd mye siden skole & utdanningssystemet ble opprettet.
Jeg gadd se de voksne som hadde trivdes med å bli presset sammen med mennesker de ikke hadde noe felles med over flere år. Og måtte lære, og bli testet i, kunnskaper som ikke hadde interesse. Det hadde det blitt mange tragedier av. Og utestenging og ‘mobbing’ og kamp.
Vi får ta vare på hverandre som levende frie mennesker. Systemer er døde, og bør begraves når de ikke har noen funksjon.
Takker Frikar, for en flott filosofisk betraktning!
Helt enig med Eric. Veldig godt sagt, Frikar!
Jeg har lyst til å komme med en liten historie her. Jeg jobbet for mange år siden på en ungdomsskole på Vestlandet og underviste i to fag og i flere skoleklasser. Jeg kom i denne forbindelsen til å tenke på en klasse jeg også underviste i, egentlig på mange måter en fin klasse med flotte elever, men det var et stort ‘aber’ der. En av jentene følte seg fryst ut, spesielt av de andre jentene i denne klassen; kanskje mer utfrysning enn direkte mobbing, men likevel ille nok og hun hadde det definitivt ikke godt. Fikk f.eks noen ganger elevene sitte der de ville ble hun sittende i et hjørne, ofte et godt stykke ifra de andre jentene.
Men så skjedde det en forandring. En av lærerne som underviste i denne klassen tok et «oppgjør» med elevene/klassen om denne utfrysningen/mobbingen og det ble sagt til meg at flere av jentene var på gråten (da han tok opp dette med elevene) og det virket på meg som han lyktes med det for etter det (dag 1) ble denne jenta mye mer inkludert, spesielt med de andre jentene og de prøvde iallfall å gjøre det godt igjen (etter all utfrysningen). Tenker titt og ofte på denne læreren som hadde mot til å gjøre dette og ikke minst at han var med på å gjøre hverdagen til denne jenta mye lettere (forhåpentligvis).
Det må være tøft og svært krevende å gå rundt i hverdagen/skolehverdagen nesten uten venner; føle seg veldig upopulær og annerledes enn alle de andre og som det sies her; det å skaffe seg (gode) venner er ikke alltid så lett, enten man er barn eller voksen.
Vet ikke om skolene regelmessig underviser i temaet livsmestring nå; det burde iallfall være et viktig tema.