Vi lærer barn at vold er galt, samtidig som vi lar dem bruke time etter time på krig som underholdning. Vi må spørre hva det gjør med synet deres på vold – og være til stede for dem som allerede står utenfor.

Vi lærer barna våre å drepe.

Så ber vi dem løse konflikter med ord.

Av Dan-Viggo Bergtun

Vi voksne har skapt en grotesk selvmotsigelse. Vi forteller barna at vold er galt, at mobbing er uakseptabelt, og at konflikter skal løses med ord. Så lar vi dem gå hjem, sette seg foran skjermen og bruke time etter time på å skyte mennesker, sprenge motstandere, utslette fiender og bli belønnet for å drepe raskere og mer effektivt. Vi kaller det underholdning. Jeg kaller det normalisering av vold.

En hel generasjon vokser opp med krigen som lekeplass. Våpenet er blitt leketøy. Drap gir poeng. Fienden er redusert til en figur som skal elimineres. Når den digitale kroppen faller, løper spilleren videre til neste mål. Det skjer igjen og igjen, kveld etter kveld, år etter år. Samtidig later vi voksne som om dette bare er uskyldige bilder som forsvinner idet skjermen slås av.

Se på USA og andre land. I USA har skoleskytinger ført til at barn øver på hvordan de skal gjemme seg og overleve dersom en bevæpnet angriper kommer inn på skolen. Samtidig sliter amerikanske skoler med mobbing, utenforskap, trusler og våpenproblemer. Dette er en virkelighet som burde få hele den vestlige verden til å spørre hvor utviklingen fører oss. I stedet fortsetter vi å gjøre våpen og krig til en naturlig del av barns underholdning.

Krig på skjermen og i virkeligheten

Problemet er langt større enn ett bestemt dataspill. Barn bombarderes med vold på spillkonsollen og mobilen, i sosiale medier, filmer og nyhetssendinger. De ser virkelige kriger nesten direkte. De ser droner angripe mennesker, eksplosjoner, soldater og sivile som dør. Kort tid etter kan de gå inn i en virtuell verden og selv trykke på avtrekkeren. Krigen beveger seg mellom virkelighet og underholdning på en måte tidligere generasjoner aldri opplevde.

Jeg har selv opplevd krig. Det finnes ingenting underholdende ved den. Når et menneske blir skutt i virkeligheten, finnes ingen knapp som starter livet på nytt. Det finnes foreldre som mister barn, barn som mister foreldre, og mennesker som bærer krigen med seg resten av livet. Likevel har vi bygget en milliardindustri rundt forestillingen om at krig kan være spennende underholdning.

Hvem tjener på denne kulturen?

Her må også spillindustrien tåle et skarpt søkelys. Det er enorme kommersielle interesser involvert. Samtidig lever vi i en tid da politikere og andre maktmiljøer igjen snakker stadig mer om våpen, opprustning, fiender og muligheten for krig. Derfor må vi våge å spørre om den kulturelle normaliseringen av krig passer altfor godt inn i en verden der krigshissere ønsker at befolkningen skal akseptere stadig mer militarisering.

Om det finnes et hemmelig samarbeid mellom spillindustrien, politikere eller våpenindustrien, vet vi ikke. Men sammenfallet fortjener en offentlig debatt. Når enorme økonomiske interesser tjener penger på virtuelle kriger, samtidig som andre enorme økonomiske interesser tjener penger på virkelige våpen, skal vi ikke være redde for å stille spørsmål. Hvem utfordrer denne kulturen? Hvem forsvarer barna? Og hvem tjener på at krigen fremstilles som spennende, teknologisk og nesten steril?

De voksne må være til stede

Vi burde være spesielt bekymret når denne kulturen møter barnet som allerede står utenfor: barnet som blir mobbet hver dag, som sitter alene på rommet, som blir ydmyket på skolen og fortsetter å bli mobbet på mobilen når det kommer hjem. Barnet som gradvis fylles med sinne mot menneskene rundt seg. Det er da de voksne må være til stede, lenge før katastrofen kommer.

For når en skoleskyting først har skjedd, er det for sent å spørre hvorfor ingen reagerte. Da kommer blomster, lys, taler og eksperter. Politikerne lover tiltak. Mediene spør hvordan tragedien kunne skje. Men etter noen uker går samfunnet videre.

Vi må stille spørsmålene før skuddene kommer. Hvorfor stoppet ingen mobbingen? Hvorfor oppdaget ingen isolasjonen? Hvorfor ble truslene oversett? Hvorfor hadde barnet tilgang til et virkelig våpen? Hvorfor lærer vi barn mer og mer om våpen samtidig som vi snakker mindre om fred, empati og konfliktløsning?

Dette handler ikke om at alle som spiller krigsspill, blir voldelige. Det handler om hvilken kultur vi bygger rundt kommende generasjoner. Vi kan ikke fylle barns verden med stadig mer simulert vold og samtidig late som om kultur ikke påvirker mennesker.

Barn trenger å lære at konflikter kan løses uten at motstanderen skal utslettes. De trenger voksne som griper inn mot mobbing. De trenger fellesskap før ensomheten blir til bitterhet, og hjelp før bitterheten blir til hat.

Kanskje burde vi bruke mindre tid på å lære kommende generasjoner hvordan en fiende skal elimineres, og langt mer tid på å lære dem hvordan en konflikt skal løses. For krig er ikke et spill. Det er på tide at vi voksne begynner å oppføre oss som om vi forstår forskjellen.

Forsidebilde: KI-generert