Vi kan ikke ta stilling til om Kina er i ferde med å etablere seg på Cuba eller ikke. USA hevder dette mens cubanske myndigheter benekter det. Det vi vet er at USA nå ulovlig okkuperer en bit av Cuba, Guantanamo, som er en militærbase og et fengsel for folk som aldri har vært stilt for retten og dermed ikke er dømt for noe som helst.
Denne saken som refereres under setter på spissen og minner oss om Taiwan (som faktisk er en del av Kina) og Ukraina. Hva gjør USAs regjering når et selvstendig land ved USAs grense gjør militær-avtaler med et land USA definerer som fiende? Slik sett blir dette en sak som fungerer som en god illustrasjon på hvordan andre land som Russland oppfatter USAs baser rundt om i verden, f.eks. i Norge.
Norge er et selvstendig land og vi gjør som vi vil, hevder mange. Men da må dette også gjelde Cuba. I Norge har USA mange lyttestasjoner på grensen til Russland (feks. Vardø og Vadsø). Da er det vel greit at kineserne får det samme på Cuba, eller vil dette forsterke spenningen i verden?
Saken får kanskje noen til å tenke over hva vi Norge holder på med, eller er vi så hjernevasket at vi ikke tar poenget?
Knut Lindtner
Redaktør
Kina og Cuba vil inngå avtale om militærbaser – sier Wall Street Journal.
Etterretning i USA mener nå at det planlegges felles spion-fasiliteter på øya.
Beijing og Havana er nå inne i forhandlinger om å etablere en militær trenings-fasilitet på Cuba. Dette rapporterte Wall Street Journal på tirsdag, der de siterte nåværende og tidligere USA-tjenestemenn. Disse uttalte seg med forbehold om anonymitet.
Snakket om baser på den nordlige kysten av Cuba handler om at at «det foreløpig er på et avansert stadium, men ikke avsluttet», påstår Wall Street Journal. Påstanden er basert på hva tjenestemenn beskriver som «en bekymringsfull men ufullstendig» og høyt klassifisert rapport fra USAs etterretning.
En nåværende og en tidligere tjenestemann sier at dette skulle være en del av «Prosjekt 141», et kinesisk militært initiativ for å sette opp baser og logistisk støtte rundt om i verden. Om dette er sant «vil det skaffe Kina en plattform for permanente tropper på øya», og potensielt effektivisere innsamlingen av etterretning mot USA, sier de.
The Journals rapport kommer kort tid etter at USAs utenriksminister Antony Blinken besøkte Kina for å «få slutt på de stadig dårligere forhold» mellom Washington og Beijing. Han ble til og med mottatt av den kinesiske presidenten Xi Jinping. Og hvorfor skulle ikke Kina trekke Cuba inn den nye kalde krigen.
Den samme avisartikkelen antydet allerede tidligere denne måneden at det allerede finnes en «kinesisk spionbase» på Cuba. Etter at de først nektet for at rapporten var «unøyaktig» så har Det Hvite Hus avslørt at etterretningsrapportene påstår at det har vært fire kinesiske etterretningsfasiliteter på Cuba siden minst 2019.
Cuba kaller Wall Street Journal-rapporten for «totalt løgnaktige og ubegrunnede». Det kinesiske utenriksdepartementet sa den 9. juni at USA «jo er ekspert på å jage skygger» hos andre land, og blande seg inn i deres affærer».
Beijing forteller av Washington har blokkert Havana i mer enn 60 år, og at de til og med har sin egen militærbase i Guantanamo Bay. Det Hvite Hus nekter å kommentere historien til Wall Street Journal.
Ifølge de anonyme tjenestemennene har president Joe Bidens administrasjon henvendt seg til Cuba for å blokkere en slik avtale, «fordi de er bekymret for cubansk egen suverenitet». Andre tjenestemenn spekulerer på om Kinas trekk kan være et svar på at USA tidligere i år sendte over 100 soldater til Taiwan. Disse skal trene opp det lokale militæret.
The Journal har merket seg at Taiwan ligger omtrent like langt fra det kinesiske fastlandet som Cuba ligger fra USA. Men de har ikke nevnt at USA anerkjenner Taiwan som en del av Kina under «Ett Kina-politikken». Cuba har derimot vært en uavhengig stat siden 1902.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
https://www.rt.com/news/578366-china-military-base-cuba-claim/
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 204 ganger.
2 kommentarer. Leave new
«… om Kina er i ferde med å etablere seg på Cuba eller ikke. USA hevder dette mens cubanske myndigheter benekter det.»
Bakmennene i USA ( eller Nato – og Stoltenberg) ser ikke ut til å ha noen evne til å se sine egne handlinger, når de fordømmer andre. ( En typisk psykopatisk kultur.)
Så dette er nok et, vennlig, grep fra Kina for å vise Taiwan-problematiken. En advarsel.
Fienden er ikke menneskelig.
Amerikanske ueksploderte artillerigranater og miner har drept over 40 000 og lemlestet 60 000 mennesker i Vietnam etter krigens slutt i 1975 og frem til i dag.
Av Robert C. Koehler.
Det er et avgjørende, oversett aspekt ved Daniel Ellsbergs arv som er verdt å applaudere for: hans forvandling fra å være for Vietnamkrigen til en forferdet motstander av den, og til å bli klar til å risikere fengselsstraff for å bringe hemmeligstemplet sannhet om dens meningsløshet kjent for offentligheten.
Ellsberg, som døde 16. juni i en alder av 92, hadde vært en del av det militær-industrielle komplekset på 1960-tallet – en smart ung mann som arbeidet som Pentagon-konsulent ved Rand Corporations tenketank. På midten av 60-tallet endte han med å tilbringe to år i Vietnam, på et oppdrag for utenriksdepartementet for å studere bekjempelse av opprør. Han reiste gjennom det meste av landet – og var ikke bare vitne til krigen på nært hold, men selve Vietnam og menneskene som bodde der.
«Vietnam ble veldig ekte for meg og menneskene som døde ble virkelige, og jeg hadde vietnamesiske venner. Det gikk opp for meg at jeg ikke visste om noen på mitt nivå eller høyere som hadde en vietnamesisk venn. Faktisk hadde de fleste av dem aldri møtt en vietnameser».
Krigen var ikke lenger en abstraksjon for Ellsberg. Det var et helvete som besøkte menneskeheten. Det stakk ham inn til sjelen. Hva nå? Han fortsatte arbeidet sitt. Fra 1969 hadde han 7000 sider med dokumenter i safen – en studie av tumulten i Vietnam fra 1945 da det fortsatt var en fransk koloni til 1967, som viste at alle presidentene visste at krigen var absurd og ikke kunne vinnes, men fortsatte å «tjene amerikanske interesser», til ekstraordinære kostnader for det vietnamesiske folket, som ikke betydde noe i det hele tatt.
Til slutt bestemte han seg for å handle. Han brukte åtte måneder på å kopiere dokumentsamlingen i hemmelighet, og ga til slutt ut papirene til New York Times og til slutt i alt 19 aviser, som trosset Nixons ordre om at innholdet var en nasjonal sikkerhetsrisiko og ikke måtte publiseres.
Krigen fortsatte uansett, men offentlig forargelse både i og utenfor militæret, seiret gradvis og USA trakk seg ut, forlot blodbadet det hadde skapt og tenkte ikke på konsekvensene for Vietnam. Tross alt hadde det militær-industrielle etablissementet sitt eget sår – også kalt «Vietnam-syndrom», en offentlig avsky for deres dumme og brutale kriger – det måtte overvinnes, noe det selvfølgelig gjorde.
Faktisk har arven fra Vietnamkrigen – og selve krigen – ikke tatt slutt. Krig betyr retten til å drepe et helt land. Som War Legacies Project rapporterer: «Mellom 1961 og 1971 sprøytet USA over 45 millioner liter av dioksinet Agent Orange og over 30 millioner liter andre ugressmidler på Vietnam og store områder av både erklært nøytrale Laos og Kambodsja».
Det amerikanske luftvåpenet fløy 20 000 sorti med sprøyting av kjemikalier over landet med den hensikt å avløve tropiske løvskoger, plantasjer, mangrover, områder med kratt og andre områder med vegetasjon: «Omtrent 25 millioner hektar med tette tropiske skoger i Sør-Vietnam, tilsvarende et område omtrent på størrelse med staten Kentucky. Programmets offisielle mål var å sprøyte kjemikalier med taktiske kodenavn som ‘Rainbow herbicider’ som kunne avløve dette tropiske landbruks-landskapet, som ga dekning for de vietnamesiske motstandsstyrkene.
Ville en slikt mord på et helt økosystem vært rettferdiggjort selv om krigen kunne vinnes? Åpenbart ikke. Utslettede tropiske skoger, og kjemikalier som gir fryktelige fødselsskader. Realitetene som krigshissere velger å ikke legge merke til.
Så er det selvfølgelig de ueksploderte artillerigranatene og landminene strødd utover landets landskap, som blåser armene av folk og dreper barn den dag i dag. Som vietnamesisk statsminister Pham Minh Chinh påpekte tidligere i år, har dette drept mer enn 40 000 mennesker og skadet 60 000 siden krigen endte i 1975. Kan vi la denne virkeligheten synke inn?
Dette er den pågående arven etter dehumaniseringen, uten det ville krigføring ikke være mulig. Som en vietnamesisk veteran beskrev hva treningen hans lærte ham: «Fienden er ikke et menneske. Han har ingen mor eller far, ingen søster eller bror».
Fra Global Research, publisert 23. juni 2023.
Oversatt fea engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: The Enemy Is Not a Human Being.