Fargerevolusjonene svinner hen 

Av Patrick Armstrong

Fargerevolusjonenes æra ser ut til å gå mot slutten. Fremgangsmåten har nå blitt velkjent og blir møtt med mottiltak, skriver Patrick Armstrong. 

Den sannsynligvis første  fargerevolusjonen klekket ut av USA var styrtningen av det hawaiiske kongedømmet i 1893. Hawaii-øyene ble forent tidlig i det 18. århundre og var internasjonalt anerkjent som et uavhengig og selvstendig land. De innfødte polynesierne hadde kommet i mindretall på grunn av innvandrere utenfra som hadde kjøpt og tatt over svært mye av landområdene og gått i gang med dyrking av sukkerrør. USA var hovedmarkedet for dette sukkeret, men da innenlandske sukkerprodusenter i USA lyktes i å overtale Washington til å ilegge en tollavgift på utenlandsk sukker, anså produsentene på Hawaii sin posisjon og eiendom som truet. Kuppet som da ble igangsatt sørget for å styrte den regjerende dronningen og erklære en republikk. Få år senere ble denne republikken en del av USA og sukkermarkedet ble reddet.  

Intet av dette ble selvfølgelig noensinne nevnt i rettferdiggjørelsen av kuppet. På samme måte som senere fargerevolusjoner, ble kuppet utført på et mye mer høyverdig grunnlag enn ren grådighet. En «trussel» ble oppdaget, den offentlige ro og orden ble truet, liv, helse og eiendom var i fare. Derfor ble det dannet en «folkekomité for offentlig sikkerhet» og simulerte massemøter ble avholdt. Beleilig nok lå der en amerikansk marinefartøy i havnen og tropper gikk i land for «å sørge for sikkerheten», etc, etc. Marinens nærvær var selvsagt ingen tilfeldighet, for både den amerikanske president Grover Cleveland og utenriksminister John L. Stevens støttet konspirasjonen, i likhet med den stedlige amerikanske diplomatiske representanten, som spilte nøytral men som i virkeligheten var svært aktiv. Alt var over på svært kort tid og kuppmakernes ledere utropte seg selv til en midlertidig overgangsregjering. Det hele var et totalt og egentlig åpenbart falskneri, for der var ingen offentlig uorden overhodet og denne «folkekomiteen for offentlig sikkerhet» bestod av sukkerbaronene og deres lakeier. Selv om dette er standardoppskriften for fargerevolusjoner, så er det likevel en historisk signifikant hendelse fordi det var historiens første – om enn grovt og amatørmessig – forsøk på noe som senere skulle bli perfeksjonert.  

 En kongressrapport i 1894  bestemt at absolutt alt var i sin skjønneste orden , men et århundre senere vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon kalt “unnskyldningsresolusjonen” og ba om tilgivelse for kuppet. Hvem kan si at den regelbaserte internasjonale orden ikke er reell etter det? Har Putin eller Xi noen gang bedt om unnskyldning for noe de ikke har bedt om unnskyldning for før? 

Den mest vellykkede nylig skjedde i Ukraina i 2013-2014. Her kommer NGO’ene inn, disse såkalte «ikke-statlige organisasjonene». Den ikke-statlige delen er selvsagt en løgn, men de er definitivt velorganiserte og baner veien for det som skal komme. Victoria Nuland, daværende assisterende utenriksminister for europeiske og eurasiske affærer, innrømte å ha brukt  fem milliarder dollar for å “sikre et trygt, velstående og demokratisk Ukraina»; en gigantisk sum i et fattig land. (Her ser man hva som har endret seg siden den hawaiiske fargerevolusjonen 120 år tidligere. a) retorikken er vesentlig mer mild og fluffy samt b) det koster mye mer.) Nuland var den ukrainske fargerevolusjonens utgave av John Stevens – sendt av det amerikanske utenriksdepartementet for å dele ut penger, ta avgjørelser og styre det hele, i tillegg til å hindre andre i å involvere seg slik den avlyttede samtalen beviser, “Fuck the EU-samtalen». 

Jeg anbefaler å sette seg ned og virkelig lytte til Nulands ord her for å virkelig forstå hvor sukkersøte de retoriske dekkhistoriene til disse fargerevolusjonene har blitt. «Demokrati», «menneskerettigheter», «frihet», «reformer». Europa – «de vestlige verdiers fyrtårn» er lenket til dette monsteret av grådighet og makt. Ingen av disse tidligere aktede verdiene er overhodet synlige i dagens Ukraina, men ukraineres interesser (eller hawaiiernes) er ikke poenget med fargerevolusjonene. Sukkerbaronene ville beholde markedsadgangen sin, mens Washington ville lage problemer for Russland og den amerikanske marinen ville ha base på Krim

Det ser likevel ut som om fargerevolusjonenes dager begynner å bli talte. Fremgangsmåtene har blitt lagt merke til å de møtes av mottiltak. Se for eksempel denne videoen fra en demonstrasjon i Sevastopol der kommentatoren – som tydeligvis hadde sett dette før under Maidan – peker ut de de strategisk plasserte folkene i kledd i rødt så de kan gjenkjenne hverandre og som faktisk dirigerer de angivelige «spontane og ekte» protestene. De som stod bak demonstrasjonene ønsket å gjøre spørsmålet om krimtartarene til en kampsak. (Jeg undres på hvor mange konsumenter av vestlige nyheter som tror at krimtartarene er innfødte?)  Jeg husker denne dokumentaren svært godt fordi jeg der for første gang så hvordan de som fargerevolusjonen er myntet på faktisk kommer i forkant av både begivenhetene og de som står bak demonstrasjonene; for inntil da hadde det alltid vært en reaksjon, som ikke var den rette og alltid kom for seint. Mange av sikkerhetsstyrkene på Krim i 2014 hadde vært på Maidan og hadde der en svært god anledning til å studere hvordan «spontanitet» organiseres.  

Myndigheten og sikkerhetsstyrkene deres er nå proaktive og aktive på sosiale medier. Et godt eksempel på det var filmingen og avsløringen av at organisatorene av demonstrasjonene i Hong Kong holdt møter med en representant for den amerikanske ambassaden . I tillegg har vi opptaket av da en av Navalniys forbundsfelller ba en representant for den britiske ambassaden om penger ;fordi, som han forsikret representanten, «det ikke var noen stor sum for dem som har milliarder til rådighet». Noen ganger er slik proaktivitet dog rene lykketreff og ikke organisert av sikkerhetsstyrker eller etterretning.Et sivilt rutefly mottar en bombetrussel og lander i henhold til reglene for dette. En av passasjerene er en operatør for fargerevolusjoner, han arresteres og synger som en fugl. Protasevitsj-saken er fremdeles noe innhyllet av mysteriets slør, men det som er helt sikkert er at den vestlige versjonen absolutt ikke er sann.

Når det er over og har feilet, så blir Washingtons redskaper vanligvis bare kynisk dumpet. Hvor er Justsjenko i dag? Han var en gang oransjerevolusjonens yndling i Kiev. I dag er han en ikke-person. Saakashvili, gjenbrukt og fallert igjen i Ukraina er i dag fengslet i Tiflis. Der er ingen oppstandelse rundt ham. Protasevitsj er glemt. Vi ha sett mange vestvennlige demokratiske frelsere komme og gå i Russland. Berezovskij, Khodorkovskij og Pussy Riot tilhører fortiden. I dag er det Navlnyij, men han er mest sannsynlig allerede over sin best før-dato og er en rekvisitt i fargerevolusjonens teater.  

Så kommer vi til en annen faktor som kan være avgjørende for å slå ned en fargerevolusjon; nemlig å være tøffere enn dem. Tsar Aleksander fortalte den franske ambassadør at Napoleons motstandere hadde gitt for fort opp og at han selv ville dra til Kamsjatka og lede kampen derfra hvis nødvendig.  Likevel endte han opp i Paris.  Maduro sitter fremdeles på sitt presidentkontor i Caracas, mens Guaido har endt opp som tigger.  Brussel har sluttet å late som, men Washington holder fast på forstillelsen. Lukasjenko sitter fremdeles. Beijing var tøffest i Hong Kong. På den annen side var Sjevarnadse i «Roserevolusjonens» Georgia ikke villig til å bruke makt og i Oransjerevolusjonens og Maidan-revolusjonens Kiev var Janukovitsj heller ikke villig til å bruke makt.  Selvfølgelig ble de uansett gitt skylden av det vestlige propagandaapparatet, som skamløst nok kalte disse scenene i Kiev og i Hong Kong for “fredelige” og aldri stilte spørsmål om hvor alle de oransje teltene kom fra. Alt var selvsagt designet til å fremprovosere en voldelig reaksjon fra myndighetene, som da skulle fremstilles av de medskyldige vestlige mediene som «vold mot fredelige demonstranter». Dette er, selvsagt, noe helt annet enn det som skjer i det «vestlige menneskeretts- og  lovbaserte verdenssamfunnet», som i  Melbourne, Paris, eller London. Til en viss grad er fargerevolusjoner en slags konkurranse i venting og den som sitter med makten har visse fordeler dersom nervene holder

Den sannsynligvis sterkeste prevensjonen mot fargerevolusjoner er å forhindre dem fra å starte. Her er det nødvendig å fordrive eller forhindre utenlandske NGO’er innen de får etablert seg. Dette vil selvsagt skje under sterke protester fra Vesten, men det viktige er at de eventuelle målene for fargerevolusjoner forstår at dekningen av dem i vest alltid vil være negativ, uansett hva de sier eller gjør eller argumenterer for. Det er propaganda, og propaganda er av natur ikke faktabasert. Ofte er propagandaen på et noe underholdende vis repeterende fordi de vestlige propagandistene er for late og fulle av forakt for sitt publikum til å ikke gjenbruke gårsdagens panikk. Husker noen da  Russland hacket strømnettet i Vermont i 2016? Denne gangen er det “en sint kinesisk president Xi Jinping som stenger kanadiske elektrisitetsverk. Noen ganger er det rett og slett idiotisk latskap: 

CNN forteller oss at Russland, Kina og Iran alle sammen angriper det amerikanske valgsystemet. Deretter forteller CNN oss videre at Russland liker Trump og at Kina liker Biden og derfor –  som Sherlock Holmes ville konkludert – må CNN anta at det var Iran som bestemte utfallet. Det eventuelle målet for oppmerksomheten bør ikke bry seg noe særlig om vestlige mediers dekning av dem. Hvis du er dagens mål for oppmerksomheten, så vil all dekning uansett være negativ. Opphisselsen over “krenkelse av Taiwans luftrom” uten å samtidig nevne denne samtidige hendelsen er symptomatisk. Fakta betyr absolutt ingen ting. Panama Papers handlet om Putin, bortsett at de rett og slett ikke nevnte ham i det hele tatt og derfor må det da være  Putin som står bak. Pandora Papers er reprisen av dette.

Tidligere vellykkede operasjoner i nyere tid, som to ganger i Ukraina og en gang i Georgia, viser seg å feile etter hvert, slik som Hong Kong, Venezuela og Georgia gjorde i utgangspunktet. De som utsettes for fargerevolusjonene har lært hvordan de skal møte slike angrep. De sentrale punktene for å bekjempe fargerevolusjoner er:

1.  De kommer utenfra. Kvitt deg med utlendingene og kast ut NGO’ene. Dette er sannsynligvis det mest preventive, for de sentrale aktørene møtte ingen hindringer, for eksempel i Ukraina.

2. Husk tsar Aleksanders ord: Gi ikke opp for tidlig! Maduro og Lukasjenko er der fremdeles. For ikke å nevne Russland, Kina og Iran.

3. Ikke vær redd for å bli beskyldt for alt sammen. Det blir du uansett. Den vestlige propagandamaskinen er ikke interessert i de faktiske forhold.

4. Vær tøff. Disse tingene har en egen rytme og dersom du forstyrrer den, så er det vanskelig for aktørene og få toget tilbake på skinnene.

5. Vær tålmodig, slik vi så i Hong Kong. Forargelsen som oppstår er for det meste kunstig og vil etter hvert gå over av seg selv.

6. Lær deg teknikkene som brukes, se etter dem og møt dem med passende tiltak.

7. Tiden er på din side. Vesten blir ikke sterkere. Tvert om så er det de som de neokonservative kaller for «revisjonist-aksen” som blir sterkere.

Oversatt av Væringen