Stoltenberg og hans elitekamerater vil ikke tape kampen om sentralbankjobben hans. Et tegn på at situasjonen nå er blitt vanskelig er at politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit 15.01.22 går ut med et flammende forsvar for Stoltenberg.
At Støre erklærer seg inhabil er bare en formalitet. Alle statsrådene veit hva sjefen ønsker og kan ikke uten en høy kostnad gå imot Stoltenberg.
Utlysingsteksten er endra fra forrige gang og tilpassa Stoltenberg, det er uformelle møter mellom maktmennesker som vil gi «sin mann», en tidligere regjeringssjef, ansvaret for en statsetat. Det er nytt i Norge for en regjering å skaffe seg makt med å belønne en partivenn for lang og tro tjeneste med en så høy stilling, men det er det ikke i mange dysfunksjonelle bananstater rundt om i verden. Kostnaden for både Ap og Sp bør bli høy om han får jobben, og kanskje stemmer Stortinget imot Stoltenberg, som et knepent mindretall gjorde mot en annen Ap-politiker som blei sentralbanksjef i 1994. 

Hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Er sjefen inhabil, er alle under det også
Ja, forvaltningsloven har den bestemmelsen at når den øverste sjefen for en avdeling er inhabil, er alle underordna også inhabile. Men bestemmelsen om habilitet, partiskhet, har ett unntak: Den gjelder ikke for regjeringa og de som opptrer som statsråder. Så formelt og juridisk er det ikke noe å si på at regjeringa med Ap-flertall tilsetter kongeørnen i partiet som ny sentralbanksjef. Men alle veit at reelt er alle ministrene sterkt partiske. Hvem av dem tør stemme nei til en som igjen kan komme til å bli deres sjef?

Da må en til et overordna organ for regjeringa. Og det er Stortinget, som tilsetter og avsetter regjeringa. Der er flertallet for Stoltenberg usikkert.

Hvorfor er hvem som får jobben viktig? At manipulerende elite får et tilbakeslag
Det er politisk feil at vi skal ha noen «faglige» personer som skal styre grunnlaget for den økonomiske politikken i Norge, som renta. Dette viktige politikkområdet må Stortinget og regjeringa bestemme.

Likevel: Uansett hvem som nå blir sentralbanksjef, blir nok politikken fra banken stort sett den samme. Muligens. For Stoltenberg vil nok prøve å ta rollen som over-statsminister i finans- og økonomisaker. Det er det han har vært mest opptatt av når han ikke har ivra for kriger.

Søknaden fra Stoltenberg har samtidig hindra mange andre kvalifiserte kandidater til å stille opp mot Stoltenberg. Bare at han søker er jo et signal om at jobben er hans.

Viktigere i denne saka er å prøve å spenne bein for en liten politisk styregruppe som det lukter av. Veldig sterkt lukter det. Og bidra til at vi i dette landet prøver å bevare litt hederlighet og åpenhet.

I Dagens Næringsliv skriver Eva Grinde 12.01.22:

«…hele poenget med uformell maktutøvelse er at den ikke er etterprøvbar. Den er dermed også tilnærmet umulig å måle effekten av. En effekt er udiskutabel: etterlatt inntrykk av kameraderi øker».

Regjeringenes eget propagandaapparat, NRK ved særlig Dagsrevyen, har jo til og med måttet bakke litt etter at de presenterte de to søkerne så partisk til fordel for den tidligere regjeringssjefen. Reint «tilfeldig» kommer også Støres nærmeste politiske medarbeider nettopp fra politisk redaksjon i Dagsrevyen…

Hittil er det ikke meldt om noen møbelhandler fra Eidsvoll som er med i middagene og blant turgåerne der jobben diskuteres.

Utlysningsteksten er endra fra forrige gang: Skreddersydd for Stoltenberg
Aftenposten skriver 13.01.22 at «hodejegere» avisa har kontakta, sier at utlysingsteksten

«var «Stoltenberg-vennlig». Det var gjort flere endringer fra da jobben ble utlyst forrige gang, i 2017.
Nå sto det blant annet at personen måtte kunne håndtere kriser og beredskapssituasjoner, ha ledererfaring fra komplekse organisasjoner og ha «innsikt i relevante utviklingstrekk både nasjonalt og internasjonalt».

En tekst skreddersydd for en tidligere statsminister og nåværende generalsekretær i Nato.

To politikk-professorer: Minner om hva slags stater? Viktigst for kongeørnen sjøl, Stoltenberg
I Aftenposten i dag skriver to professorer i politikkvitenskap (statsvitenskap), Jostein Askim og Tobias Bach:

Problemet, slik vi som statsvitere ser det, handler om makt og mistanke om maktbruk. Dels råder det en mistanke om at Arbeiderpartiet, kalt ørnen blant partiene, misbruker regjeringsmakten til å utplassere sine egne i lederstillinger i forvaltningen.
I tillegg kan man mistenke at Stoltenberg får jobben på grunn av og ikke på tross av at han er blant Norges mektigste personer.

De viser til at bare én av ti offentlige lederstillinger går til ekspolitikere i Norge. Mens i land

«med en mer polarisert politisk kultur er dette vanskelig å forstå. At toppjobber tildeles eks-politikere, er mange steder uttrykk for at regjeringen tilraner seg politisk kontroll med forvaltningen eller belønner en partivenn for lang og tro tjeneste.»

De to skriver:

Stoltenberg er ingen hvilken eks-politiker som helst. Sett bort fra at fire statsministre senere ble fylkesmenn, representerer det noe nytt i norsk sammenheng at en tidligere statsminister og partileder søker seg til en lederjobb i statsforvaltningen.
Han har flere yrkesår igjen, flere enn åremålet på seks år.
Stoltenbergs popularitet i Ap er fortsatt sterk. Muligens kunne han blitt statsminister igjen, om han selv ønsket det (lignende har skjedd i Ap før). Ikke minst derfor er Stoltenberg og Norges Bank med sin nye uavhengighet en dårlig match. Det hadde paradoksalt nok vært mindre problematisk dersom mannen var persona non grata i Ap.

I 1994 overlevde regjeringa Brundtland bare så vidt et mistillitsforslag etter en tilsetting av ny sentralbanksjef. Husk at dagens regjering er en mindretallsregjering. Flertallet i Stortinget har uttrykt mistillit i dag, men det er naturlig at Høyre snur og støtter sin politiske meningsfelle Stoltenberg.

Lukta av bananrepublikk: Hvem er jobben viktigst for?
«Norge er et lite land i verden», men vi har Oljefondet, og det vil nok bli internasjonal oppmerksomhet om at en tidligere statsminister, og tidligere Nato-sjef, blir sjef for Norges Bank. Skriver de to professorene.

«Det er neppe positivt at det gis grobunn for å se på Norge som et bananmonarki, der en liten gruppe mektige personer deler ut makt til seg selv og sine venner. Kanskje blir det mindre etterspørsel etter nordmenn som reiser rundt i verden og belærer andre om godt styresett.»

Askim og Bach  avslutter:

Er så ingen tjent med at Stoltenberg blir sentralbanksjef? Jo, Jens Stoltenberg selv, kongeørnen.

Det er kampen om å stanse utviklinga i Norge i retning av bananrepublikk det dreier seg om.

Framheva bilde: Henta fra Store norske leksikon.