Energikriser oppstår ikke. De organiseres av kraftbransjen.
Svingningene av strømprisene er ikke primært et resultat av endringer av vær og vind. Det er et resultat av politiske beslutninger. Nå tjener kraftbransjen grovt på at strømmen er på børs. Før var den et gode for folk. Energiloven, vedtatt i 1990, gjorde strøm til en vare på et marked.
_____________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Øyvind Andresens blogg
_____________________________________________________________________________
De høye prisene er villet politikk. Det er ikke naturlover som bestemmer beløpet på strømregninga. Det er økonomiske lover under den nyliberale epoken. Mens strømprisene stiger til himmels, tappes magasinene og krafteksporten forsetter.
Utenlandskablene bidrar til ytterligere prisøking. Medlemskapet i ACER har overlatt den nasjonale kontrollen av energien til EU. Nå må du betale prisen.
Medlemskapet i ACER
«EU vil fortsette å integrere Norge fullt ut i unionens indre energipolitikk», skrev EU-kommisjonen i sin melding om energiunionen allerede i 2015.
Det norske folket har i to folkeavstemninger avvist medlemskap i EU. Likevel behandler EU Norge som et lydrike slik landet var underlagt Danmark fra 1537 til 1814.
Dette er mulig fordi flertallet av ledende norske politikere ønsker å integrere Norge helt i EU via EØS-avtalen. Ikke en eneste gang er vetoretten brukt. Nasjonale interesser undergraves skritt for skritt.
Stortingsflertallet (Høyre, Ap, Venstre, FrP og MDG) stemte i 2018 for å gi fra oss råderetten over vannkrafta og overlate kontrollen til EUs energibyrå, ACER, som har base i Ljubljana i Slovenia. EU regner fri flyt av energi over grensene som «den femte frihet» på lik linje med de fire «friheter»: fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.
Det hvite gullet
Fossekrafta har vært grunnleggende for norsk industrireising og utbygging av det norske velferdssamfunnet. Norske naturressurser, som olje og vannkraft (og fisk), tilhører fellesskapet – det norske folket – og inntekter fra disse har vært grunnlaget for den norske velferdsstaten. Vannkraftverk er evigvarende pengemaskiner, skapt av en evig ressurs – regn/snø.
Konsesjonslovene er lover som ble vedtatt i 1906 og 1909 for å forhindre at utlendinger skulle kjøpe opp alle Norges naturressurser. Lovene gikk ut på at alle som skulle kjøpe en foss eller andre naturressurser måtte søke konsesjon eller tillatelse hos myndighetene. Dette gjaldt også norske selskaper.
Hjemfallsretten, som er en viktig del av konsesjonsretten, innebar at både kraftstasjonene og fossene etter noen tiår skulle havne på statens hånd ved konsesjonstidas utløp. Nå er alt dette satt i spill.
Høye strømregninger rammer forbrukere og industrien
Norge er med i en energiunion som er i kontinuerlig utvikling, og hvor stadig mer av energipolitikken vil bli avgjort på overnasjonalt unionsnivå.
Økt overføringskapasitet og handel med strøm vil gi høyere strømpriser i Norge. Det rammer vanlige forbrukere, industrien og virksomhetene i privat og offentlig sektor.
Dagens energioverskudd i det norske systemet vil forsvinne, og dermed vil grunnlaget for gunstige el-priser til kraftkrevende industri bli kraftig redusert. Det kan sette tusenvis av arbeidsplasser i distrikts-Norge i fare.
Det er et historisk nederlag for Norge å miste kontrollen over fossekrafta. Det vil være et brudd med de framsynte politikerne som sikra nasjonale interesser over naturressursene for over hundre år siden.
Nå må du betale prisen for dette nederlaget.
Den tyske forfatteren Bertolt Brecht skrev i sin tid: «Sult oppstår ikke. Den organiseres av kornhandlerne». På samme måte kan vi i dag skrive: «Energikriser oppstår ikke. De organiseres av kraftbransjen».
Forsidebilde: Morten Sivertsen
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 816 ganger.
10 kommentarer. Leave new
SKAL VI BEHOLDE VELFERDSSTATEN MÅ LANDETS LANDRESSURSER VÆRE FOLKETS EIENDOM.
Forfatteren Samir Amin sa det best: «Et parlamentarisk system (som Stortinget) er som ett eneste politisk parti, bare med forskjellige fløyer». Hele det parlamentariske systemet er korrupt, og det representative demokratiet er bare et spill. Det er det samme hvordan en regjering settes sammen av partier i et slikt korrupt system, de politiske beslutningene over tid vil alltid komme kapitalen til gode, ikke folket og landet.
Det var Arbeiderpartiet med Stoltenberg som med energiloven i 90 gjorde vårt allemannsgode vannkraften om til et energimarked, hvor spekulanter kunne opprette strømselskaper og tjene millioner, noen tjente milliarder, som husholdningene intetanende betalte over strømregningen.
Og det var Arbeiderpartiets Barth Eide, tidligere direktør i World Economic Forum, som overtalte AP til å stemme for ACER, som opphever selvråderetten og suvereniteten over fellesgodet vannkraften. Globalisten Brundtland og hennes folk har beholdt APs arbeiderklasse-retorikk utad, men har som Høyres søsterparti stemt på nesten alle ting som skal overgi norskes naturressurser til de globale storkapitalen, først og fremst ved å melde Norge inn i EU via EØS, overnasjonale avtaler som privatiserer de europeiske økonomiene gradvis.
Arbeiderklassen og lavere middelklasse vil bli hardt rammet av høye strømpriser, som følge av at utenlandskablene tapper Norge for strøm. Dette mest på grunn av et parti som kaller seg et arbeiderparti, som i navnet sier at de representerer arbeiderklassen, og lavere middelklasse. Men det er de politiske beslutningene som avgjør hvem de representerer.
Energiloven, innmeldingen i EU/EØS og ACER, en ledelse som er for de overnasjonale avtalene TTIP, TISA, ISDS, en sentral leder i partiet som nå er minister og som har vært direktør i World Economic Forum, sier klart i fra hvem AP representerer, og det er den globale storkapitalen.
Hvorfor er Norge rikt og afrikanske land ikke? For eksempel den Demokratiske Republikken Kongo har naturressurser verdt mye mer enn Norges? Det er fordi naturressursene i Norge (ennå) har nasjonalt eierskap, det vil si at det fremdeles er folkets eiendom, og inntektene fra dem har blitt samlet i nasjonale selskap, og brukt til offentlig finansiering av gratis skole, utdanning, helsevesen og sosialt sikkerhetsnett for alle. Noe nå tre generasjoner nordmenn tar for gitt og tror er et slags tverrpolitisk grunnfjell her i Norge.
I Kongo har alle landets rike naturressurser blitt overtatt av multinasjonale selskaper, og inntektene går ut av landet til eierne og ikke til den kongolesiske befolkningen, som for de aller flestes del er utfattige bortsett fra en liten overklasse. Det samme kan sies om de fleste land i mellom og sør Amerika, Karibia, Asia og stillehavsøyene.
Del 2. Globalismens nyliberale markedsøkonomi som overtar statens eiendom som er folkets eiendom, og privatiserer alle sosiale rettigheter gir store forskjeller. Den typiske samfunnsklasse-inndelingen i en nyliberal markedsøkonomi er: De mange utenfor arbeidslivet er utfattige, en stor arbeiderklasse og mange av lavere middelklasse er arbeidende fattige, en liten øvre middelklasse er komfortabel, overklassen er styrtrik, og den økonomiske eliten er astronomisk rik.
Globalisering er globalisering av fattigdom, og akkumulering av enorme kapitalreserver, eiendomsmakt, krigsmakt og mediemakt til en liten elite. Globaliseringen omfordeler enorme summer fra de lavere samfunnsklassene til eliten, med politiske beslutninger av storkapitalens politikere. Det er den globale storkapitalens mål at alle lands økonomier privatiseres, så kapitalen kan kjøpe landressursene og infrastrukturen. Det er målet og resultatet av de overnasjonale avtaler som EU/EØS, TTIP, TISA og ISDS,
avtalene tilsidesetter folkevalgte regjeringer.
Kunnskapen som de som kjempet seg til arbeiderklassens rettigheter, her i Skandinavia fra midten av 1800 tallet, som også kommer middelklassen til gode, er nå glemt av mange. Dagens generasjon av middelklasse nordmenn har hatt det så godt i så lang tid at kunnskapen er glemt, storkapitalens politikere plukker velferdsstaten fra hverandre så gradvis så de ikke blir alarmert. Det er bare forbruk de fleste er opptatt av, og de bekymrer dem ikke at Norge nå har verdens mest forgjeldede husholdninger.
Leksen fra jappetiden er allerede glemt. Kan de refinansiere huslånet for å kjøpe enda mer ting de ikke trenger, så gjør de det. Det er ikke nok å ha lån til pipa, det er helt uproblematisk å ha lån til over pipa også. Men blir det krise, redder ikke oljefondet husholdningenes lån, de redder bankene. Det blir en hard lekse hvis ikke nordmenn ikke kommer seg ut av den politiske bevisstløsheten og blir bevisst på faren som globalismen er for Norge.
Globalismen kan bare motvirkes av at folket stiller seg bak en sterk nasjonalstat, hvor folket eier alle landets ressurser og har full suverenitet og råderett over vannkraften, oljen, gassen, og de enorme fiske og mineralressursene i fiskerisonene rundt Norge, Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds Land. Det kan bare sikres ved at vi sier nei til EU/EØS og de andre overnasjonale avtalene, har en egen sentralbank med en egen valuta, eget forsvar og landegrenser som voktes, ellers blir Norge bare en region i et frihandelsområde.
Så enig – men forsvaret er der allerede.
Lån er greit nok for husholdningene, nedbetaling og en rente lik indeks (som renten ALLTID burde være) som er regnet inn ved låneopptak.
Men når våre pengeøkonomer og vår politiske ledelse danser ette Fed kan det bli stygt. Som i 1932 og i 1980.
Norge burde selvfølgelig styre egne byttemidler og renter. Dette ville gi forutsigbarhet og kontroll tilbake til husholdningene/folket. Og redusere /fjerne enhver økonomisk pengekrise.
Penger er jo kun byttemidler, uten egenverdi, for en nasjon.
Økonomikriser er basert på en barnslig tro mer enn realiteter. En systemkrise, kun.
Og er våpen for bakmennene som styrer verdensvalutaen og rentene.
E
Det er ikke nok at det er folkets eiendom, det må ha en folkelig forankret ledelse. Det betyr ut med blårussen og inn med grasrota.
Det er ikke bare blårussen. Det gjelder oss alle. Vi må se forskjell på realverdier og fiktiver i en nasjon.
Og det er arbeidskrefter som er en nasjons gull.
Og vi bør skille mellom utgifter og inntekter i en nasjons aktivitet. Skatt/»fortjeneste» «av utgifter er penge- tullball.
Vi bør ihvertfall begynne der, slik at vi våkner.
Helt enig i det du skriver.
Steigan skrev en artikkelserie rundt 2014 som handlet om Kartellpartiet. Samir Amins ord minnet meg veldig om den.
https://steigan.no/2014/01/det-norske-kartellpartiet/
Skarpere analyse finnes nok ikke på norsk. Tror forøvrig ikke det finne andre analyser av det samme fenomenet overhodet her i Norge.
En god, beskrivende, artikkel i Steigen, ja. Verdt å lese.
Vi har ikke noe folke-demokrati, og valg-sirkuset er bare sirkus for folket.
Vi har knapt nok parti-diktatur, som tidligere, når den egentlige makten, udemokratisk, er flyttet til EU.
Elefanten i sirkuset som få «velgere» registrerer.
Bonuser?
Noen som vet om lederne i kraftverkselskapene får bonus når de selger mye kraft til høye priser ut av landet?
Forfatteren Samir Amin sa det best: «Et parlamentarisk system (som Stortinget) er som ett eneste politisk parti, bare med forskjellige fløyer». Hele det parlamentariske systemet er korrupt, og det representative demokratiet er bare et spill. Det er det samme hvordan en regjering settes sammen av partier i et slikt korrupt system, de politiske beslutningene over tid vil alltid komme kapitalen til gode, ikke folket og landet.
En aldeles utmerket beskrivelse av det overgrepet vi blir utsatt for, og historisk sett, har blitt utsatt for.
Dessverre så ser det ut til å fortsette … Er det ikke snart på tide at vi begynner å lære av våre feilgrep …?