Gigantiske kullmengder på norsk sokkel

Av Jan Herdal

Den sensasjonelle oppdagelsen fra 2005 voktes i dag som en politisk ukorrekt statshemmelighet. På norsk sokkel fins det konservativt anslått 3000 mrd. tonn kull, nesten tre ganger så mye som de anslåtte utvinnbare reservene av kull i verden. 

Det tilsvarer 200 ganger så mye energi som all olje og gass på sokkelen. Av hydrokarboner er det med andre ord først og fremst kull som ligger under den norske havbunnen. Til sammenlikning er petroleumsforekomstene småplukk.

For et energifattig Europa kan slike kullmengder være av strategisk betydning.

Det har lenge vært kjent at det fins kull på norsk sokkel. Omfanget er fortsatt ikke godt kartlagt, men i 2005 kom daværende Statoil altså et stykke videre da fire NTNU-studenter fikk i oppgave å kartlegge kullforekomster basert på prøver fra 600 oljebrønner.

– Hvis vi utnyttet en halv prosent av kullressursene som ligger i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, tilsvarer det mer energi enn all olje og gass på norsk sokkel, sa Olav Kårstad, daværende energirådgiver ved Statoil Ny Energi, og leder for prosjektet.

Nedsiden er at dette kullet ligger mellom 1500 og 4000 meter under havbunnen. Det er usikkert hvor mye av det som er økonomisk utvinnbart. Det spørsmålet vil kreve grundige utredninger.

For 15 år siden var eneste tenkelige alternativ å sette fyr på kulleiene in situ, og «tappe» de brennbare gassene som da oppstår.

En slik metode er i dag neppe akseptabel, verken miljø- eller ressursmessig. Men siden den gangen har teknologiutviklingen vært formidabel, og i disse dager har vi sett hva energimangel kan gjøre med kullprisen.

Flere land har drevet utvinning av undersjøisk kull i relativt primitive former. Kina stengte sin siste undervannsgruve i 2017, for å redusere «overskuddet av kull». Det overskuddet er nå borte. 

I UK er det lagt på bordet et forslag om en hypermoderne kullgruve for å utnytte kullressurser under Irskesjøen til industriell bruk, tilsynelatende gjennom tunneler fra land. 

På norsk sokkel kan tenkes et teknologiløp av samme type som i petroleumssektoren, og som har medført en kraftig bedring i sikkerhet, miljøvern og utnyttelsesgrad. Alternativer kan være autonom drift på havbunnen i et lukket miljø, eller innslagstunneler fra land. 

Nye kullkraftverk er i dag praktisk talt utslippsfrie. Tilbake står bare «utslipp» av plantenæringen CO2, som ifølge en like eksentrisk som udokumentert hypotese skal medføre en livsfarlig oppvarming av kloden.

Utvikling av mer moderne kulldrift burde være en naturlig forskningsoppgave for oljenasjonen Norge. Og det kan være til å leve av, i motsetning til elektrifisering, karbonlagring og «grønn» hydrogen, som ikke er noe annet enn politisk korrekte luftslott.

Forsidebilde: saeed karimi