Norge har plassert en stor del av nasjonalformuen i markeder utenfor vår kontroll. Når våre egne myndigheter advarer om geopolitisk risiko for Oljefondet, må vi spørre om denne sårbarheten også påvirker norsk utenrikspolitikk.
Har frykten for å miste Oljefondet påvirket norsk utenrikspolitikk?
Hvor fritt kan Norge stå når andre kontrollerer markedene der formuen er plassert?
Av Dan-Viggo Bergtun
Norge er under press. Ikke nødvendigvis gjennom et ultimatum på papir fra Washington eller Brussel, men gjennom en økonomisk virkelighet vi selv har skapt. Vi har bygget opp en nasjonalformue på over 22 000 milliarder kroner og plassert hele fondet utenfor Norge. Samtidig har norsk utenrikspolitikk beveget seg stadig tettere mot USA og EU. Det er på tide å stille spørsmålet få synes å ville diskutere: Har frykten for hva som kan skje med Oljefondet bidratt til å gjøre Norge mer lydig overfor våre mektigste allierte?
Dette er ikke lenger et fantasifoster. Norges Bank skrev så sent som den 1. september 2026 at Oljefondet kan være mer utsatt for geopolitisk risiko enn sammenlignbare private investorer. Banken viser til risikoen for at fondets verdier i ekstreme situasjoner kan fryses eller konfiskeres. Ekspertrådet for Oljefondet har også pekt på økt beskatning, regulatoriske inngrep og i ytterste konsekvens konfiskering. Det er våre egne finansielle myndigheter som diskuterer denne risikoen. Da må vi også tørre å diskutere hva sårbarheten gjør med norsk politikk.
En formue utenfor vår kontroll
Oljefondet er ikke en pengebinge under bakken på norsk territorium. Fondet er investert internasjonalt i aksjer, obligasjoner, eiendom og infrastruktur. Norges Bank opplyser selv at fondet eier rundt 1,5 prosent av verdens børsnoterte selskaper. Finansministeren har samtidig påpekt at Norges finansielle formue nå er omtrent fem ganger større enn verdien av petroleumsressursene vi fortsatt har i bakken. Norge er ikke lenger først og fremst en oljenasjon. Vi er blitt en enorm investornasjon, avhengig av at det internasjonale finanssystemet fungerer, og at andre lands myndigheter respekterer våre verdier.
Dette skaper makt. Og det skaper press. Press behøver ikke å bety at en amerikansk president ringer statsministeren og sier: «Gjør som vi sier, ellers tar vi Oljefondet.» Slik fungerer internasjonal makt sjelden. Press ligger også i avhengighet og i vissheten om hva en konflikt kan koste. Det ligger i markedsadgang, lover, finansiell infrastruktur, sikkerhetssamarbeid og politiske forbindelser. Norges Bank sier selv at fondets forvaltning er avhengig av velfungerende markeder, forutsigbare juridiske rammer og finansiell infrastruktur utenfor vår egen kontroll.
Dette er elefanten i rommet: Hvor fritt kan Norge egentlig stå når nasjonalformuen vår er avhengig av systemer andre kontrollerer?
Spørsmål Stortinget må stille
Norge har samtidig sluttet stadig tettere opp om den vestlige linjen i krigen som begynte i 2014 og eskalerte i 2022. Allerede i februar 2022 besluttet regjeringen å fryse Oljefondets russiske investeringer og trekke fondet ut av Russland. Regjeringen beskrev beslutningen som et kraftig signal og viste til Norges støtte til internasjonale sanksjoner. Siden har Norge sluttet opp om en lang rekke sanksjoner og brukt enorme summer på militær og sivil støtte til Ukraina.
Kanskje norske regjeringer helt frivillig har ment at hvert eneste av disse valgene har vært riktig. Men vi må også kunne stille det motsatte spørsmålet: Hvorfor hører vi så sjelden et tydelig norsk nei? Hvorfor virker avstanden mellom norsk utenrikspolitikk og kursen fra Washington og Brussel ofte så liten? Når våre egne myndigheter samtidig erkjenner at geopolitisk konflikt kan true Oljefondet, må Stortinget kreve innsyn i om denne risikoen inngår i Norges utenrikspolitiske vurderinger.
Har norske statsministre eller utenriksministre fått advarsler om økonomiske konsekvenser dersom Norge velger en annen kurs? Har amerikanske eller europeiske myndigheter tatt opp Oljefondets posisjon i politiske samtaler? Har regjeringen vurdert hvordan en alvorlig konflikt med USA eller EU kunne påvirke fondet? Har slike vurderinger påvirket Norges politikk overfor Russland, Kina, Ukraina, BRICS eller Midtøsten?
Vi vet ikke. Det er nettopp problemet.
Men vi vet at risikoen eksisterer. Norges Bank har i sine analyser vist hvordan alvorlige geopolitiske omveltninger i stresscenarioer kan gi svært store verdifall for fondet. Når en så stor del av nasjonalformuen befinner seg utenfor norsk jurisdiksjon, kan vi ikke late som om økonomisk avhengighet og politisk handlefrihet er to helt forskjellige verdener.
Kan Oljefondet bli en lenke?
Oljefondet skulle gjøre Norge friere. Men en enorm formue plassert i andre staters markeder kan også gjøre oss sårbare. Når politikerne vet at en alvorlig konflikt med våre viktigste økonomiske partnere potensielt kan ramme verdier tilsvarende mange norske statsbudsjetter, eksisterer det et strukturelt press selv uten at noen trenger å uttale en direkte trussel.
Det er dette Norge må våkne opp til. Jeg hevder ikke at det finnes et hemmelig dokument hvor Washington eller Brussel har truet med å beslaglegge Oljefondet. Jeg hevder noe mer grunnleggende: Norge har plassert seg i en økonomisk situasjon der våre egne myndigheter erkjenner at geopolitikken i ytterste konsekvens kan ramme nasjonalformuen. Da eksisterer også et strukturelt press på norsk handlefrihet. Spørsmålet er hvor sterkt dette presset allerede påvirker politikken.
Oljefondet skal være det norske folkets økonomiske sikkerhet. Det må aldri bli lenken som binder norsk utenrikspolitikk til Washington eller Brussel. Derfor bør regjeringen legge kortene på bordet. Har hensynet til Oljefondet noen gang påvirket en norsk utenrikspolitisk beslutning? Har Norge noen gang fått signaler om hvilke økonomiske konsekvenser det kan få dersom vi går vår egen vei? Og tør Norge egentlig si nei når våre mektigste allierte sier ja?
Hvis svaret på det siste spørsmålet i praksis er nei, har vi et langt større problem enn størrelsen på Oljefondet. Da handler det om hvor mye norsk selvstendighet 22 000 milliarder kroner egentlig har kjøpt oss.
Forsidebilde: KI-generert
7 kommentarer. Leave new
Det norske folk sin formue er eksportert til utlandet. Inflasjonen importert. Og folket må betale høgare renter for heimen sin.
Hvilken formue? Vi kommer aldri til å se noe til dette såkalte fondet, alt er vekke.
» Norges Bank sier selv at fondets forvaltning er avhengig av velfungerende markeder, forutsigbare juridiske rammer og finansiell infrastruktur utenfor vår egen kontroll.
…Oljefondet skulle gjøre Norge friere.
Men en enorm formue plassert i andre staters markeder kan også gjøre oss sårbare.»
Oljefondet, tidligere kaldt ‘Pensjonsfondet’ skulle/kunne sikre framtidige generasjoner sin trygghet og velstand.
MEN.
Det er arbeidskrefter/arbeidslyst og inovasjon som er en nasjons gull, og ‘pensjonsfond’.
Penger, eller ‘penger på bok’ spesielt, har ingen egenverdi for en nasjon. Penger er byttemidler, først & fremst innad i nasjonen.
Og får først/størst verdi når de sendes rundt og setter igang (positiv) aktivitet.
– Hvis vi ikke vil bygge vår velstand ved å kjøpe andre nasjoners produksjon istedet for å bygge vår egen, i stolthet.
(- Men kan fungere som en sikkerhet/pant ved nødvendig handel med andre nasjoner.)
Et ‘pensjondsfond’ for eksisterende og kommende generasjoner i Norge vil være å bruke arbeidskreftene til å bygge boliger og infrastruktur gjennom hele landet. Slik at neste generasjon kan få ledige arbeidskrefter til sin ønskede/nødvendige velferdsbygging videre. – Og arve vår tidligere oppbygde velstand. Arbeidsresultater fra/i stolthet og forutsigbarhet. Fra generasjon til generasjon.
Hva gir velstand i Norge?
Boliger nok ( Vi har plass, tømmer og arbeidskrefter og kunnskap til dette.)
Infrastruktur og trygg sykepleie. ( Vi har arbeidskrefter og kunnskap til dette.)
Rimelig vannkraftenergi til oppvarming og aktivitet. ( Vi har nok vannkraftenergi, til 12 øre pr. kWh, til dette.) I hundrevis av år, så lenge det regner.
Og FORUTSIGBARHET, med egne krefter i stolthet.
En viktig del av opplevd velferd for en nasjons innbyggere.
Nå er/blir vi altså kasteballer i et penge- økonomisk spill. Styrt av politikere som har andre herrer, eller penger, w.w. enn innbyggerne i Norge.
Trist.
– Og selvfølgelig farlig.
Jeg mener at det i hovedsak er USA som har fastsatt reglene for det norske oljefondet.
(Og samme regler gjaldt også for tilsvarende fond hos oljelandene bla i Midt-Østen).
Alle staten sine inntekter fra olje og gass utvinningen i Norge settes inn på Oljefondet i utlandet (ikke noe av pengene som statens har i inntekter fra olje og gass utvinningen havner direkte på statskassen/budsjettet).
Det som havner av oljepenger på statsbudsjettet er kun avkastningen fra Oljefondet.
Hvis den langvarige avkastningen på Oljefondet er null eller negativ, så havner det ikke noe oljepenger i statskassen eller statsbudsjettet. Og det selv om staten samtidig skulle har (store) inntekter direkte fra olje og gass utvinningen i Norge.
Det burde ha vært mulig i disse tider å kunne overføre deler av disse inntektene fra olje og gass direkte inn på statsbudsjettet/statskassen uten å måtte ta omveien via oljefondet.
Når det norske stat gjennom Oljefondet investerer i aksjer i utlandet, så brukes det norske oljepenger til å investere i fabrikker og maskiner i utlandet og til å få til produksjon fra disse fabrikker og dermed til å øke sysselsettingen i disse land. Dette er også mye i samsvar med Keynes teorier om internasjonal handel når land eksporterer varer (som feks olje og gass) som har en unaturlig høy pris i verdensmarkedet. Dette er noe som påvirker balansen i verdensøkonomien.
Trump klaget på at Norge ikke brukte mer oljepenger (nå ligger regelen på 3% mens den langsiktige realavkastningen til oljefondet har ligget på over 6%). Trump ønsket at Norge skulle bruke mer oljepenger fordi det ville ha økt den norske kronekursen – noe som ville ha økt USAs konkurranseevne i forhold til Norge
Norske politikere gjør alltid alt for å gjøre oss så sårbare som mulig for kriger og kriser. Dette har vært sett før også i nyere, norsk historie. Men det er sikkert bare helt tilfeldig :D
Sant hvert ord du så bra skriver her, Lisa. Ap og H har alltid vært to av de verste partiene i dette forskrudde landet og som styres
av pøbel og mafiapolitikere.
Og det eneste de ønsker for oss nordmenn, det er ondskap, fattigdom, krig, konflikter, voldtekter, knivstikking, overfall samt og få oss oss vekk. Der vi nå ser en betydelig utskifting av det norske folk!
utskifting av en den etnske befolkningen!
etniske befolkningen!
det norske folk og som skal erstattes med helt andre folketyper som ikke er kommet hit son venner, men fiender!
«‘Nå er/blir vi altså kasteballer i et penge- økonomisk spill. Styrt av politikere som har andre herrer, eller penger, w.w. enn innbyggerne i Norge.’
Når det gjelder renter (på våre byttemidler) bør de ALLTID og forutsigbart være lik riktig indeks i forhold til nasjonens/innbyggernes penge verdi.
Penger er NASJONENS byttemidler.
I forhold til bytte mot vår og andre nasjoners produksjons bytteverdi er det realveriene som burde bety noe. Enten det regnes i kalorierer eller felles utbytte.
Det er ikke handels- KRIG , men felles nytte.
Hvis man sparte/ satt til side 100 kroner i ‘banken’ burde samme verdi kunne betales tilbake med samme realverdi senere.
Bankens omkostninger 0, 4% justert for.
Dette vil gi forutsigbarhet og trygghet.
Å ‘leve av renter’ , av innbyggernes byttemidler , er tyveri.
Som ‘staten’s marxistiske tyveri av innbyggernes ‘merverdi’.
All reel positiv produksjon tilfører felleskapet positiv velstand.;veibygging, boligbygging m.m. Uansett skatter/avgifter på de produserte verdiene.
Skatt/avgifter er kun en byråkratisk/ arbeidssløsende reduksjon av denne skapte velstanden.
Som gjør ‘staten’ rikere og samfunnet ( samfunnets innbyggere) fattigere og mer gjeldstynget.
Staten skal ta ansvar for vår trygghet. Vi organiserer oss og betaler inn penger for å finansiere det som skal til.
Dette har alltid vært utgangspunktet for statsdannelse.
Men en statlig administrasjon skal også legge til rette for at innbyggerne i nasjonen kan ta ansvar for sitt eget liv, og oppleve seg så frie som mulig, i stolthet over egne krefter. Og ikke knuge de ned i skatter og avgifter som gjør de som livegne og avhengige.
Naivt? ( Dvs. barnslig) ?
Det er dagens penge- økonomi og handelskrig som er barnslig ( i betydningen retardert )
Selv om vi i vår penge-økonomiske barnslige uvitenhet tror på fiktiver/forestillinger mer enn realiteter.