Amerikansk og kurdisk fantasiverden

Jan Hårstad

Faktisk var det slik at mange USAs eksperter mente at når de invaderte Irak i 2003 så ville de bli møtt med blomster og ris og hyllet som helter. Jeg spøker ikke. Dette var en utbredt amerikansk oppfatning hvis tenkevis gjentar seg gang på gang i alle deres krigsprosjekt. 

      Deres evne til å gjøre dumme ting kjenner ingen grenser. Drapet på revolusjonsgardens Suleimani og sjefen for Shia-militsene i Irak, Al-muhandis i januar 2020 var helt enestående feilaktig. Shia-militsene i Irak oppfattet det med rette som en krigserklæring og nå har vi da den situasjonen at de 2500 amerikanske soldatene i Irak blir angrepet hver uke med ymse krigsvåpen. Et tredvetall norske er også der. Selvfølgelig til siste mann.

Det som ligger i lufta er en slags panikk retrett beslektet med Saigon-panikken under Vietnamkrigen.

Men Kurderpartiene ser ikke dette og lederne mottar hver eneste uke viktige personer fra Nato og USA som løftes fram på alle kurdiske blogger. 

Nato har bestemt at de vil lage en profesjonell hær av de 30 000 peshmerga militssoldatene som naturligvis er ment å stå til deres disposisjon til krigen mot Iran, mot Jemens Houthimilits og Shiamilitsene i regionen.

I øyeblikket er det da slik at både Tyrkia-Syria og Iran fører krig mot Natos Kurdistan, naturligvis ut fra ulike motiv.

I det aller siste har det da vært sammenstøt i byen Qamishli som ligger i det selvutnevnte ROJAVA-KURDISTAN.

Haken ved dette er at her i regionen ligger de eneste syriske oljekildene og general Kenneth Mckenzie og Kurderne syns det er helt greit at US oljeselskap DELTA og Kurderne deler utbyttet.

Den syriske oljeminister Bassam Tomeh mente forleden at det samlede utbytte kan komme opp i 92 milliarder dollar, kanskje et noe hardt tall, men garantert en stor og viktig sum for et Syria i dyp fattigdom.

   Da er det slik at Iran gjennom to år har sendt oljetanker via Suez-kanalen til syriske havnebyer med det resultatet at Israel har angrepet hele 12 tankere i denne epoken med magnetminer og raketter. Hadde ikke Iran gjort dette hadde vi knapt sett en bil på veiene i Syria. Det er økonomisk/energi krigføring in extremis.

Men når Mckenzie og andre størrelser blir intervjuet på rudaw og andre kurdiske blogger syns de denne form for krigføring er strålende saker og her møter han heller ingen innvendig fra kurderlederne. De leverer heller ingen protester mot at Israel gjennom årene har bombet inni Syria og fortsetter med det. Rudaw kan bare slå fast at i forholdet til Syria: «talks have failed». Som om også dette skulle være en overraskelse.

Den berømte pro-israelske journalisten Khaled Abu Toameh er nå dypt bekymret for hva som skjer i de israelsk-palestinske relasjonene for de harde gruppene, Hamas og PFLP, er på offensiven.

Her hadde vi en offisiell optimisme i Nato-verdenen da Israel fikk istand avtaler med Gulf-statene. Men sånn som USA-Nato-Israel spiller kortene sine i hele regionen kan vi vente oss store overraskelser fordi deres håndtering av konfliktene nesten er oppsiktsvekkende tåpelige. Amerikanske sjefer for regionen opptrer som en slags turister og Israel tror de kan bombe seg til «fred».

Og til slutt: da har vi det i Norge at Kurdertalsmann Erling Folkvord fortsetter å dikte om det nye Kurdistan som en modell for framskritt og demokrati.

Det handler også om det totale sammenbrudd for «venstresida» i å hanskes med imperialismens ulike taktiske grep. En vil så gjerne finne seg en nisje i Nato-verdenen. Sånn er det nå om dagen.

Forsidebilde: Maxim Tolchinskiy