Av Carl Henrik Rørbeck

Corona-skandalen

Hele Danmark er hypnotisert. Alle «ekspertene» diskuterer bagateller, mens ingen snakker om den billedlige elefanten i rommet.

Mette Frederiksen «visste ikke» at det var ulovlig å drepe minkene. Det vil si at kommisjonen ikke finner det bevist at hun begikk konstitusjonelle (og kriminelle) brudd med vilje. De kompromitterende tekstmeldingene er ikke funnet, antagelig fordi de ble slettet. Men hva har skjedd med indisier? Og hva med det helt grunnleggende prinsippet om at uvitenhet om loven aldri kan føre til straffrihet eller til og med betraktes som en formildende omstendighet?

Er statsministeren vår dum? Kan hun bli unnskyldt ved å si at hun «ikke visste» at det krevdes juridisk dekning før hun kunne ødelegge et helt yrke og 17 milliarder danske kroner? På en endog svært tvilsom basis? Noen jurister snakker om periculum in mora – det vil si om overhengende fare og nødrett. Det «argumentet» holder ikke en døyt. For det første, fordi vi vet fra medisinske «eksperter» at virusvarianten som skulle utgjøre faren, ikke hadde blitt funnet noe sted den siste halvannen måneden før minkdrapet. For det andre, fordi alle visste på dette tidspunktet at Corona ikke utgjorde en reell trussel mot folkehelsen.

I november 2020, da «pandemien» hadde rast i ni måneder, hadde i underkant av 2000 82-åringer i Danmark dødd MED (og IKKE AV) Corona. For det andre, at når man vurderer at 3000 ellers friske mennesker dør hvert år av farlige sykehusinfeksjoner uten å utløse ekstraordinære forholdsregler og milliarder av kroner i utgifter, blir det klart at dette er en uforholdsmessig av helt historisk – og ellers latterlig – proporsjoner. For det tredje, fordi statsministeren aldri har påberopt seg kriseretten. Man kan ikke påberope seg nødretten i ettertid, eller i stedet for etterpåklokskap.

Den har all formodning mot seg at hæren av «toppadvokater» rundt regjeringen ikke skulle ha informert statsministeren om at det hun gjorde var dypt ulovlig. Hvis hun da kunne være i tvil i det hele tatt, hva knapt noen person med en tresifret etterretningskvotient kunne ha vært. Det er rett og slett en latterlig formodning.

Men nå til elefanten i rommet.
I mars 2020 bestemte regjeringen seg for å stenge landet. Det er klart at, i motsetning til hva regjeringen fikk publikum til å tro, ble nedstengningen IKKE anbefalt av helsemyndighetene. Søren Brostrøm OPPLYSTE i tre brev til helseministeren at de skarpe forholdsreglene som Corana’s farlighet (dødelighet) og smittsomhet ikke tilsa «krise-tiltakene».

FBF har listet opp 16 artikler i EUs charter for grunnleggende rettigheter som er brutt av regjeringens tiltak – mot bedre kunnskap – mot bedre kunnskap.

Menneskerettighetene kan bare krenkes i nødssituasjoner. Og ifølge ECHR, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som er gjeldende dansk lov, må ethvert slikt brudd på menneskerettighetene som er begrunnet med nødloven, rapporteres og begrunnes til Europarådet (artikkel 15.)

Men det skjedde bare aldri!

Et stort antall andre land, inkludert tidligere østblokk-land og tidligere sovjet-stater, har fulgt denne grunnleggende regelen, men IKKE den danske regjeringen.

Det er derfor snakk en reell og formell statskriminalitet.
Vi kan konkludere med at vi har å gjøre med en regjering – og delvis et parlament – hvis medlemmer rett og slett er bevisstløst likegyldige for alle spillereglene. Enten noe er lovlig eller ikke, kan du alltid tvinge en justisdepartements-representant eller jusprofessor til å gi deg det ønskede svaret. Jeg tror ikke engang at de forskjellige sovjetiske ledere etter Stalin hadde en slik maktarroganse.

Det mangler også historiske eksempler fra tidligere tider på en feig mentalitet som vi har nå; Som det som karakteriserer den danske jurist-, embetsmanns- og rettsvesenet som vi ser nå, som er så redd og for (sosial) utelukkelse, økonomiske sanksjoner og andre sanksjoner, at ingen nå tør å stå opp og si hva selv vanlige borgere uten utdanning oppfatter som det åpenbare: at vi regjeres av kriminelle!

Første gang publisert den 5. juli 2022 i Dissens Media