POSTED IN Historie, Krig-fred

Krig løser ingen ting.

Uten fred er alt tapt!

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

VERDENSFREDEN

Av Steinar Åge Brenden

I romjula har jeg bladd litt i verdenshistoria. Det er slående hvor stor plass kriger og konflikter gjerne får i slike fremstillinger. Dette kan gi et skjevt bilde av menneskehetens historie. For det finnes andre drivkrefter som betyr mer. Det er de byggende og skapende kreftene. Dette er drivkrefter til fremgang og bedre liv. Studier av kriger og strider har bare mening for å kunne lære, slik at katastrofene kan unngås i fremtiden. 

Både etter katastrofene i 1. og 2.verdenskrig sa man, aldri mer. Det ble oppretta organ som skulle trygge freden. Først Folkeforbundet og noen tiår senere FN. Ingen av organa fungerte tilfredsstillende, men FN har enkelte ganger bidratt med løsning på konflikter og trygget freden. Slik sett har FN en viktig rolle. Sikkerhetsrådet er en ventil for utveksling av synspunkter, men kan det hindre krig? Det som blir sagt i Hovedforsamlingen blir knapt lagt merke til, ja det blir nok også fortiet med vilje, ikke minst i Norge. 

Winston Churchill. I 1945 vurderte han et angrep på Sovjetunionen

Alt i 1946 holdt Winston Churchill en tale i byen Fulton i USA der han brukte begrepet «Jernteppet». Med dette mente han en linje gjennom Europa mellom øst og vest. Det var ulike interessesfærer. Det er også kommet frem at man i vest planla et mulig angrep på Sovjetunionen i april 1945. Så freden i 1945 var ganske skjør. I 1948 kom det til en alvorlig krise i Berlin. Og i 1949 ble NATO dannet. Norge trådte ut av sin alliansefrihet og ble medlem. Dette har fått store konsekvenser for landet de siste 20-30 år. Norge er blitt trukket inn i konflikter i helt nye områder. Konflikter Norge ikke er en del av.  

Atomvåpen kom inn i politikken i 1945, da to bomber ble brukt mot Japan. Dette var krigsforbrytelser. I 1953 var en ny og mer avansert bombe ferdig, hydrogenbomben. USA drev utviklingen med Sovjetunionen hakk i hæl. Nye atommakter ble introdusert, Storbritannia, Frankrike og Kina. Våpna ble en viktig ingrediens i NATO. I 1955 ble Vest-Tyskland, BRD, opptatt i NATO. Svaret var opprettingen av Warszawa-pakta.  

Man levde under en terrorbalanse, atomfrykta var stor. I 1961 stod stridsvogner fra Sovjetunionen og USA mot hverandre på grensa mellom Øst- og Vest-Berlin. Den alvorlige krisa gled over. Året etter kom Cuba-krisa. I flere dager balanserte man på randen av atomkrigen. Etter dyktig diplomatisk manøvrering gled det igjen over. 

Atomkappløpet gikk videre. Rakettene var kraftige, og noen ble plassert i ubåter. Dette var Polaris-raketter, senere Trident-raketter. Dette kunne skape en ustabil situasjon fordi de kunne skjule seg i havet. På land ble atomrakettene plassert i underjordiske siloer. Mirv-teknologien så dagens lys. Dette betydde å montere flere atomstridshoder på samme rakett. 

På slutten av 1970-tallet oppstod en ny situasjon. Den satte etter hvert sterke fredskrefter i sving, USA introduserte nøytronbomben. Et atomvåpen med stor strålevirkning, men noe mindre sprengvirkning. Altså var den like drepende, men med mindre materielle ødeleggelser.  På samme tid dukket nye atomraketter, denne gangen mellomdistansevåpen i Europa, opp. Våpnene var destabiliserende, varslingstiden ble kortere. Den nye situasjonen vekket imidlertid til live en sterk fredsbevegelse. Store fredsmarsjer dukket opp mange steder, folkeopinionen begynte å øve virksomt press på politikerne. Samtidig som nye atomraketter ble utplassert i Europa ble det innledet forhandlinger for å fjerne de. Dette var «dobbeltvedtaket». Samtidig ble Ronald Reagan president. Han startet en voldsom opprustning som hadde begynt alt under Carter. I Sovjetunionen var lederne aldrende og preget av sykdom. I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov valgt til generalsekretær. Dermed kom glasnost og perestrojka, en ordrik politikk uten forankring. Som førte til kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. En vegg i maktbalansen ble borte.                                                     

Flere nedrustning -og rustningskontrollavtaler var inngått. Disse snakker ingen lengre om, de har fordampet. En ikke – spredningsavtale og en avtale om prøvestans med atomvåpen gjenstår. En rekke land har underskrevet en avtale som forbyr kjernevåpen, men beklagelig nok, enda ikke Norge.    

Warszawa – pakten ble oppløst, mens NATO ble radikalt utvidet. Nettopp dette truer i dag verdensfreden. Humanitære intervensjoner er farlige. Dette er Afghanistan-krigen (2001-2021) et skoleeksempel på. Det er et av de lengste, mest drepende og kostbare krigseventyr verden har sett. 

Terrorisme (IS, al-Qaida, Taliban m.fl.) brukes som grunngivelse av kriger, drone-angrep, destabilisering, infiltrasjon og begrensninger i de menneskelige rettigheter. Folk kan interneres i fengsel i tiår uten lov eller dom. 

Det kjøres en voldsom kampanje mot Russland og Kina. Begge blir utsatt for en militær innringing gjennom baser over hele verden. Norge deltar i denne innringing. Og de deltar aktivt sammen med USAs marine i Østen. I Norge er det planer om amerikanske baser. Sanksjoner er innført mot Russland og Kina, og de skjerpes. Det er et voldsomt press fra USA og NATO. Ønsket er å oppta stater som Ukraina og Georgia som medlemmer av NATO. Alt i dag har Vesten militære øvelser og tilstedeværelse i Svartehavet. At dette er provoserende overfor Russland er innlysende.

De land som ikke deler USAs samfunnssyn, og ikke bøyer seg, er under kraftig press. Landene fremstilles som en trussel og de blir demonisert. De blir gjerne offer for innblanding, infiltrering og destabilisering. De kan bli utsatt for droneangrep, en djevelsk og ny form for krigføring. Her sondres ikke mellom sivil og militær, eller for den del terrorist. Landene strupes økonomisk, folk sulter og barn dør. Denne politikken stiller Norge seg bak gjennom medlemskapet i NATO. Norge er blant de lydigste i klassen. Norge er nå på parti med makter som sterkt utfordrer verdensfreden. Det rår nå en alvorlig kald krig.


USAs baser i verden, de fleste utenfor eget territorium.

I seinere år er det skapt en konflikt rundt Ukraina. Dette er knytt til det reaksjonære lederskapet i den tidligere sovjetrepublikken. I 2014 ble det gjort et kupp. Samtidig ble Krim-halvøya tilbakeført til Russland. Dette ble stadfesta i en folkeavstemning der over 90% av folket støtta tilbakeføringa. Ukraina er splitta både geografisk og i befolkningen. Økonomien ligg i ruiner. Donetsbekkenet er gruveområder, rikt på kol. Oblastene i Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina, der befolkningen er russisk, er terrorisert gjennom krig. Krigen har vart siden kuppet i 2014, ingen løsning er i sikte. Så langt har over 13 000 mennesker blitt drept. NATO presser på, vil ha Ukraina som medlem, og anklager Russland for å ville angripe Ukraina. Russland støtter folket i Øst-Ukraina, men forsikrer at de ikke vil gå inn i Ukraina med militær makt. NATO puster til ilden og gjør dette til en farlig konflikt. De snakker bare om flere sanksjoner mot Russland. Striden ligger i Ukraina gjennom presidenten og regjeringen.  

En oversikt over USAs baser i verden taler for seg. De ringer inn og ligger tett opp til Russland og Kina.  

Hva kan vi lære av historia: At uten freden er alt tapt.

Forsidebilde: Tori Nefores 

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    30 januar 2022 18:29

    «Disse folkene» har namn. Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide og Anne-Grete Strøm-Erichsen frå «Arbeider»partiet var sentrale då Noreg kjøpte bombeflya F35. Alle veit no at dette er offensive våpen som kan utstyrast med atomvåpen.

    Dei fleste har òg fått med seg at handelen absolutt var gode greier for USA, og elendig og farleg for Noreg. «Disse folkene» skulle me difor gjerne vore forutan.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Leger i USAs forsvar:

Voldsom økning av spontanaborter, hjerteforstyrrelser og nevrologiske skader.

Forrige innlegg

Hvorfor skal vi ikke høre på motparten?

Hva mener de i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.