Vi publiserer dette innlegget fordi det reiser problemstillingen rundt et viktig prinsipp, hva er ytringsfrihet og hva er toleranse? Skal det å krenke andre forbys? Personlig har jeg vært krenket hele mitt liv i den forstand at jeg på ulikt vis er beskrevet med nedsettende kommentarer på grunn av min ideologi og mine politiske standpunkt. Men vi som var kommunister fortjente ikke bedre.

Det var tillat og høyverdig i det rådende politiske klimaet som har dominert Norge etter 1947 å skjelle oss ut.

Jeg oppfatter hele krenkeriet i dag som et forsøk på stanse ytringer en ikke liker. Ikke det at jeg vil anbefale å brenne bøker med religiøst innhold. Jeg anser argumenter som viktigere enn brenning. Men hvor setter en grensen for ytringer?

For de som kaller seg liberale viser seg ofte å være svært autoritære. Det er min erfaring. I liberalitetens navn vil de forby noen ytringer mens andre skal kunne forfekte ytringer og praksis som virkelig er autoritære. Se på hvordan kristendommen har forvaltet sin makt opp gjennom historien med inkvisisjon og f.eks. heksebrenninger. Den tiden er heldigvis forbi. Se på hvordan mange muslimer praktiserer kravet til kvinners underkastelse. Det begrunnes i Koranen.

Mange er i vår tid kommet til Norge med middelalderholdnnger som de forlanger skal respekteres. Viser de den samme respekt for de skikker de møter i vårt land? Reises det samme kravet til toleranse til dem og reises det samme kravet til respekt for våre skikker?

Hilse-saken nylig på en skole i Oslo er utrykk for denne meningsløse toleransen for andres skikker, mens vi skal gi etter for norske innarbeidete skikker i toleransens navn. Hadde rektor vært en mann ville han blitt hilst på slik vi forventer. Hele historien forteller om at en viderefører kvinneundertykkende holdninger og ikke viser respekt for våre skikker.

Derfor er retten til å utfordre og kritisere det en ikke liker helt grunnleggende hvis en ønsker endringer. Det er en del av norsk kultur å kritiser det en ikke liker.

Arnulf Øverland:

«Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt.
La ingen by deg det bedrag at frelseren er født.
Og vil du ikke dø som en trell, så må du saktens fri deg selv.»

Det er klart at mange ble krenket av dette han skrev for snart 100 år siden. Ikke desto mindre er dette en del av det som i dag er en del av vår kultur.

Det er viktigere å kritisere enn å holde munn i toleransens navn, dvs. ikke å krenke noen. Folk bestemmer sjøl hvor krenket de skal bli og det er meningsløst å la andres følelser få bestemme rammene for ytringsfriheten.

Knut Lindtner
Redaktør

Greit å brenne Koranen. Og Bibelen. Og Toraen.

11. juli 2023

Klassekampen har misforstått når de skriver i dag: «koranbrenninger har tvunget Sverige til å veie opp hva som er viktigst: ytringsfrihet eller respekt for religiøse minoriteter.»

Innlegget er hentet fra Hva Mener Partiene

Det er en anonym artikkel fra NTB i dag som bringer påstanden. Problemet er at utgangspunktet er feil. For ytringsfrihet og respekt for minoriteter henger tett sammen. En religiøs minoritet er uttrykk for ytringsfrihet, og hvis raseriet til en minoritet skal styre hva resten av samfunnet har lov til å ytre og mene og tro, er vi på ville veier.

Da har vi et religiøst maktovergrep som skal tjene til å piske ytringer på rett spor. Respekt er det motsatte: la alle og enhver ha frihet til å tro, mene og ytre hva de vil, også når det går på tvers av egne meninger. Om du føler deg krenket av andres meninger, er det ditt problem.

Så nå skal det brennes bibler, toraer og koraner så det ryker lang vei, i ytringsfrihetens navn. Kanskje vi slenger på et amerikansk og israelsk flagg, og et bilde av Muhammed.

Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst.

Forsidebilde: Lacie Slezak