Verden har blitt tvunget inn i en revolusjonær situasjon

Kees van der Pijl, født i Dordrecht i Nederland i 1947, var professor i statsvitenskap ved University of Sussex frem til 2019. Hans viktigste forskning har vært omfattende studier av transnasjonale klasser og global politisk økonomi. Hans nest siste bok var «Flight MH17, Ukraine and the new Cold War: Prism of disaster«, der han på en detaljert og fascinerende måte viste bakgrunnen for tragedien i Ukraina og forbinder trådene. Som antikrigsaktivist er han for tiden medlem av den nederlandske «Vaktkomiteen mot fascismens gjenkomst».

Han har nylig publisert en ny bok om koronakrisen, Den beleirede verden, (som vil komme på engelsk snart). Selv folk som tror de er godt informert rundt koronakrisen vil bli overrasket over informasjonen som tilbys her.(av Jochen Mitschka/Rubikon)

Men la Kees selv få snakke om boka si:

«I det første kapittelet presenterer jeg de viktigste faktaene om pandemien, som gjør det klart at vi ikke har å gjøre med en medisinsk, men en politisk nødssituasjon. Det som skjer foran øynene våre er den gradvise erstatningen av vestlig liberalisme med en autoritær stat og sosial struktur, alt i «virusets» navn. Krigstilstanden som ble erklært våren 2020 tjener faktisk til sikre den eksisterende orden; Som George Orwell påpekte i sin profetiske roman 1984, tjener alle moderne kriger først og fremst det formålet.

_________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
_________________________________________________________________________

Men unntakstilstanden har andre forløpere i Vesten enn i land som Kina. I en viss forstand, lever deres samfunn i en permanent unntakstilstand. Derfor er også måten befolkningen blir utsatt for undertrykkelse på annerledes.

I et land som Kina har folk i generasjoner vært vant til grensene for politisk engasjement; I den liberale tradisjonen er det derimot nødvendig med drakoniske sanksjoner, som bare kan sammenlignes med psykologisk krigføring og mental tortur.

I kapittel 2 tar jeg opp spørsmålet om hvorfor denne prosessen ble satt igang når det ikke er noen reell medisinsk nødssituasjon. Sammenligningen med første og andre verdenskrig er passende her. Også her kan en økende bølge av folkelig uro som grenser til opprør observeres i enkelte regioner og land. Bevegelser dukket opp i Midtøsten og i land som India, Chile og Frankrike som var i stand til, eller allerede hadde greid, å styrte regjeringer og som skremte de herskende klassene rundt om i verden. Med kovid-unntakstilstanden, har folkebevegelsen i all dens mangfold blitt foreløpig frosset.

Den spesifikke sosiale strukturen i Nord-Amerika, Australasia og Europa har så langt favorisert denne kvasi-normaliseringen. På den ene side har vi en kosmopolitisk kader som jobber for oligarkiet og er konsentrert i storbyene. De deler byrom med en økende innvandrerbefolkning, hvorav de fleste er ansatt i lavere yrker. I motsetning til dette, står en marginalisert urbefolkning som stort sett er blitt overflødig. I denne komplekse strukturen av krefter har det oppstått en politisk dødgang, der begrepene ‘venstre’ og ‘høyre’ mister sin uttrykksevne, men som likevel har revolusjonært potensial.

Kapittelet beskriver også skyggestrukturene av undertrykkelse som fulgte med den forrige epoken av klassekompromiss. Disse strukturene vises nå åpent og har tatt i bruk metoder fra opprørsbekjempelse for å motvirke den økende motstanden mot unntakstilstanden.

I kapittel 3 analyserer jeg kovid-krisen som et kupp som skal tvinge samfunnet til en «ny normal». Enhver maktutøvelse i liberal kapitalisme er basert på en sosial kontrakt med en tilhørende ideologi, et omfattende maktbegrep som erstatter rollen som tidligere var spilt av religion, nasjon eller sivilisasjon. Denne gangen har den herskende klassen valgt å ikke vente på at en «ny normal» skal dukke opp organisk fra prosessen med klassedannelse, slik den gjorde etter andre verdenskrig og på 1970-tallet. Kapitalismen er ikke lenger i stand til å skape et rasjonelt klassekompromiss og har i stedet begynt å styre ved å bruke Worst-Case scenarier.

Den nye maktblokken stammer fra etterretningsbehovet til den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten, og ble privatisert som IT-monopoler og viltvoksende (multi)media-konglomerater. Maktblokken tvang fram kovid-scenarioet gjennom et eksternt sjokk ovenfra som er ment å skape et overvåkingssamfunn. Finanssektoren hadde dratt nytte av IT-innovasjoner, men etter krakket i 2008 ble de mest risikofylte formene for spekulasjon dempet av en restrukturering av finanskontrollen i form av «passive indeksfond» som BlackRock. Hvorvidt kovid-krisen ble brukt til å forhindre en forestående finansiell kollaps, for å forhindre gjenvalg av den populistiske president Donald Trump, eller begge deler, kan ikke sies med sikkerhet.

Nasjonal populisme, som søker å overvinne den politiske krisen i det vestlige demokratiet ved å mobilisere misnøye mot de privilegerte urbane kadrene og mot innvandrere, som på 1930-tallet, presenterer seg selv som en revolusjonær kraft. Men under de nåværende forholdene ser det ikke ut til at hovedstrømmen i oligarkiet trenger denne hjelpekraften foreløpig.

I kapittel 4 viser jeg at en pandemi – reell eller innbilt – har blitt det ideelle skalkeskjulet for å etablere overvåkings-samfunnet uten å ty til åpenbar vold. Etter at frykten for terrorisme avtok, viste den angivelige ‘trusselen fra Putin’, spøkelset klimaendringer og andre Worst-Case scenarier seg å være uegnet for å mobilisere samfunnet i samme grad.

I stedet har utbruddet av en ukjent smittsom sykdom vist seg å være en ekstremt effektiv implementering av fryktpolitikken som legitimiteten til vestlige regjeringer hviler på etter statssosialismens kollaps. Etter århundreskiftet viste SARS-CoV-1 (fugleinfluensa) og svineinfluensapanikken etter finanskollapsen i 2009 hva som er politisk mulig med en virusalarm. Men disse epidemiene ikke var utbredt nok til å føre til innføring av unntakstilstand.

Men nedstengningene i Kina og Canada på tidspunktet for SARS-CoV-1 i 2009 viste at innbyggerne oppfatter en så radikal intervensjon som en test for deres statsborgerskap, sågar for deres patriotisme.

I 2010 utarbeidet Rockefeller Foundation et detaljert scenario for en tenkt pandemi som ville gjøre masseundertrykkelse mulig. I årene som fulgte ble manuset for en integrert nedstengning av samfunnet utarbeidet i detalj. Gates Foundation, eid av Microsoft-grunnlegger Bill Gates, fremmeren av IT-maktblokken par excellence, fungerte som kontrollsentralen som videreførte virusscenariet til WHO, de nasjonale myndighetene og det eksisterende biopolitiske komplekset, som jeg diskuterer i mer detalj i kapittel 6.

En av de mest usikre faktorene i kovid-krisen er forholdet mellom Vesten, spesielt USA, og Kina. I kapittel 5 viser jeg at USA har bygget en omfattende forsknings-infrastruktur for biologisk krigføring som er rettet mot Russland og Kina, og bruker Afrika sør for Sahara som et ekstra testområde. Paradoksalt nok, pågikk det også et nært samarbeid med Kina på området mikrobiologisk forskning, selv om Kina er en maktkonkurrent som blir behandlet som en motstander på for eksempel IT-området.

I løpet av 2019 skar det amerikansk-kinesiske samarbeidet om bioforsvar seg. Canada var også var involvert. Det virker sikkert at «viruset» rømte fra et laboratorium der virus ble «forbedret» for å gjøre dem farligere, men om det var laboratoriet i Wuhan, som USA hadde bestilt forskning fra, eller i Fort Detrick i Maryland, er usikkert.

Kapitlet avsluttes med å slå fast at til tross for den autoritære forvandlingen av det liberale Vesten til den kinesiske modellen, gitt det raske skiftet i maktbalansen, er det lite sannsynlig at dette vil føre til en stabil, ‘ultraimperialistisk’ våpenhvile i forholdet mellom dem.

I kapittel 6 diskuterer jeg pandemien som katastrofekapitalisme, Naomi Kleins betegnelse for de økonomiske mulighetene som store katastrofer skaper for selskaper. I dette tilfellet snakker vi om de økonomiske mulighetene det biopolitiske komplekset øyner, spesielt den farmasøytiske industrien, bioteknologisektoren, Gates Foundation, og medisinske skoler og forskningssentre som Johns Hopkins University.

Internasjonaliseringen av staten, der de enkelte regjeringene implementerer retningslinjer fastlagt på globalt nivå, ga kanalene som det biopolitiske komplekset kunne håndheve unntakstilstanden på. I løpet av 2019 så vi en serie planleggingsmøter som forberedte et mulig virusutbrudd, spesielt med fokus på «infodemien» av avvikende meninger og fremhevet den politiske støtretningen i den antatte medisinske nødssituasjonen.

Hvorfor denne fremvoksende maktblokken risikerte en ekte helsekatastrofe ved å la farmasøytiske selskaper markedsføre eksperimentelle genterapier som vaksiner til verdens befolkning uten ordentlig testing, er et mysterium; med mindre det er planer om å biokjemisk kontrollere menneskeheten, kanskje ved hjelp av IT og/eller nanoteknologi, og «vaksinering» under dekke av en pandemi ville være måten å få tilgang til menneskelig biomasse. Jeg hevder at dette er et altfor tidlig forsøk, født av frykt for verdens befolkning og fantasiene til de rikeste IT- og medieoligarkene som Gates, Eric Schmidt fra Google og andre.

Det siste kapittelet, det syvende, utforsker IT-revolusjonens muligheter for et annet kurs i retning radikalt demokrati og digital planlegging. Det som er spesielt med IT-revolusjonen er at motsetningen mellom individuell frihet og kollektiv sosial og økologisk trygghet for første gang i historien i prinsippet er overvunnet.

Den herskende klassen i det kapitalistiske Vesten er klar over dette potensialet og ønsker å slå ned på det før det slår rot; De herskende klassene i de ikke-vestlige landene er også interessert i denne intervensjonen, hvis de ikke allerede selv har tatt viktige skritt for å permanent overvåke befolkningen. I likhet med (stats)sosialismen, lider planlegging nå av et dårlig rykte etter stagnasjonen og kollapsen i den sovjetiske kommandoøkonomien, selv om alle store selskaper bruker digitale logistikksystemer.

I dette kapittelet viser jeg at det i sovjettiden ble tatt bemerkelsesverdige initiativ for å implementere et slikt digitalt planleggingssystem på nasjonalt nivå, men at dette mislyktes på grunn av byråkratisk konservatisme og mangel på demokrati. I Chile ble et lignende eksperiment avlyst av Pinochet-kuppet. Denne gangen er det annerledes.

Verden har blitt tvunget inn i en revolusjonær situasjon av oligarkiet, og står nå overfor valget om å bøye seg eller velge et levedyktig alternativ som innebærer ekspropriering av milliardærenes eiendom, som vil bringe med seg det Marx kalte den ‘sosiale hjernen’. I denne prosessen vil det oppstå en bred, politisk heterogen frihetsbevegelse, som vil gjenopprette og fornye demokratiet og bruke IT-revolusjonens muligheter for en levedyktig menneskelig fremtid – eller gå under.»

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: DESIGNECOLOGIST