Forfattet av geolog Finn Morten Bessesen. Publisert opprinnelig på Khrono kl 1100 i dag , og gjengitt her i sin helhet med forfatterens tillatelse.
_________________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Klimarealistene
_________________________________________________________________________________________
Den politiserte klimabevegelsen ser ut til å ha beveget seg bort i fra vitenskapen, og er nå primært styrt av penger og makt
Etter å ha lest innlegget til Universitetet i Stavangers rektor, Klaus Mohn, på Klimarealistenes møte på UiS tirsdag 12. oktober, ble jeg meget skuffet over de signalene han sender ut på vegne av akademia.
Innlegget fremstår som en servil unnskyldning for at han valgte å delta på et arrangement med Klimarealistene. Han forsvarer seg omtrent slik kristne i gamle dager gjorde dersom de havnet på et syndig arrangement med f. eks dans:
«Vi må jo møte opp der djevelen er, slik at vi kan forkynne den rette lære» til synderne.
Da jeg i sin tid tok forberedende eksamener ved UiO, var det de vitenskapsteoretiske grunnprinsippene som gjorde størst inntrykk på meg.
Vitenskapens fremdrift og nyvinninger er tuftet på vitenskapsteoriens grunnleggende prinsipper om at det er uenighet og motforestillinger som bringer vitenskapen videre. Kopernikus, Galileo, og Darwin er de mest kjente eksemplene på folk som ikke bøyde seg for etablerte sannheter og dogmer, men turte å utfordre konsensus. Det finnes imidlertid utallige andre tilsvarende små og store hendelser i vitenskapshistorien, hvor det som ble sett på som sannheter viste seg å være feil.
Den politiserte klimabevegelsen ser ut til å ha beveget seg bort i fra vitenskapen, og er nå primært styrt av penger og makt. Har man evnen til kritisk tenkning er det ikke vanskelig å avdekke dette, men når kritisk tankegods sensureres i den offentlige debatt er det fare på ferde.
Samtidig ser vi at kritiske røster til den massive klimapropagandaen sensureres, og forskere med «ikke korrekte» meninger blir utsatt for «berufsverbot» innen akademia.
Derfor er det umåtelig viktig å få i gang en åpen og fordomsfri vitenskapelig meningsutveksling. Spesielt i klimasaken hvor tusenvis av milliarder forsvinner ut av statskassene og inn i superkapitalistenes pengebinger til å finansiere natur og miljøødeleggende vindmøller, gigantiske solanlegg og biodrivstoff. Det burde være et tankekors at disse pengene kunne ha reddet millioner av mennesker i verden fra sykdom, fattigdom og så videre.
Rektor Klaus Mohn fremstår med sitt innlegg som representant for den kompakte majoritet i klimasaken, og han brukte tendensiøse ad hominem argumenter for å rakke ned på høyt skolerte meningsmotstandere, i mangel på holdbare vitenskapelige argumenter. Innlegget til Mohn er lagt ut på UIS forside. Er dette forenlig med grunnleggende forståelse av vitenskapsteori og vitenskapshistorie?
Dessverre tyder mye på at den dogmatiske tenkningen nå har nådd helt til topps på UiS, og at Karl Poppers vitenskapsfilosofi er gått i glemmeboken.
Forsidebilde: Afif Kusuma
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 380 ganger.
1 kommentar. Leave new
Gilead Atzmon påpekte for flere år siden i sin «Being in Time» at Vestens akademika helt har forlatt vitenskapelig metode og at vitenskapen har blitt uvitenskapelig og trosbasert. «Jerusalem har helt beseiret Athen» skriver Atzmon, i den forstand at den rasjonelle greske opplysningstradisjonen som Vestens vitenskap bygget på nå er erstattet med åpenbaringsteologi.
Elie Wiesel som i 1986 fikk Nobels fredspris for å ha beskrevet den absolutte inhumanitet i de tyske konsentrasjonsleirene får på en måte representere den andre metoden innen det jeg synes man kan kalle for «neovitenskapen». Når vi har politisk dominerende retninger lik neokonservative som ikke er konservative, neoliberale som ikke er liberale og neososialister som ikke er sosialister, da må det vel også være greit å kalle korrupt vitenskap for neovitenskap, eller?
Elie Wiesel får representere løgnen som metode. Han var aldri innsatt i noen konsentrasjonsleir, men fikk nobelprisen for boken han skrev som fiksjon om sitt opphold i Auschwitz og Buchenwald. At det er fiksjon og at «selvbiografien» er en roman kommer ikke direkte fram. Til og med Wikipedia betegner ham som overlever av holocaust. Han har likevel og på en måte sitt på det tørre ved å beskrive møtet med rabbineren som klandrer ham for å skrive noe som ikke er sant. Wiesels svar til rabbineren som anklager ham for å lyve er typisk for postmoderne sannhetsframstilling: «Der er saker som aldri har hendt, men som er sant at har hendt og der er saker som har hendt, men som likevel ikke er sant.»