POSTED IN EU

Kjemper en ikke mot EU-staten skjer dette:

EØS-avtalen får økt oppslutning i befolkningen.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Hvor går EU og hva vil det norske folk?

Av Olav Boye

Den 1. desember presenterer Klassekampen en meningsmåling om folks syn på norsk EU-medlemskap og det Klassekampen feilaktig kaller EØS-medlemskap. Norge har en avtale med EU om adgang til det indre marked, vi har ikke noe medlemskap i EØS. Hvis vi skal ta EUs Lisboatraktaten på alvorlig, er ikke EU lengre en organisasjon med medlemskap, men en føderal statsdannelse under utvikling. Vi vet at det er flertall for dagens EU i de 27 EU-landene, mens det er stort flertall mot den føderale utviklingen.

Meningsmålingen viser av Nei til EU taper ytterligere terreng i kampen mot EUs markedsliberalisme og den føderale utviklingen. I dag er det bare 19 prosent som vil si opp EØS-avtalen. Den er en sentral del av EUs politiske utviklingen med de fire frihetene og EUs konkurranseregler. Nei til EU har sjøl gjort EØS-avtalen til en «sjølstendig avtale» som angivelig ikke skal påvirke vårt forhold til EU. Nei til EU må i sin argumentasjon gjøre EØS-avtalen igjen til en vesentlig del av EUs politiske utvikling.

Hvordan skal Nei til EU forklare folk at EØS-avtalen er uakseptabel og må sies opp med umiddelbar virkning, når organisasjonen har et sterkt innslag av medlemmer og tillitsvalgte som forsvarer avtalen. Nei til EU har et enormt tillitsproblem som svekker folkebevegelsens troverdighet. Det kommer klart til uttrykk i den negative målingen i Klassekampen. 

På et rådsmøte i Nei til EU for noen år siden ba jeg om at Nei til EU utførte en meningsmåling om folk vil at Norge skal bli en del av EU som føderal statsdannelse etter modell av USA og opphøre som sjølstendig stat en gang i fremtiden. Mine synspunkter ble betegnet som konspirasjonsteori uten hold i virkeligheten. Nylig uttalte lederen i EU-kommisjonen Ursula van der Leyden at utviklingen av det føderale Europa sto øverst på hennes dagsorden. Tysklands nye kansler Olaf Scholz hevdet at nå må EU få på plass den føderale statsdannelsen. Det er bare to av mange signaler om hva som er ønskelig i EU. Samtidig som EU tåkelegger virkeligheten for ikke å skremme opp den europeiske befolkningen med sine føderale planer.

Europas Forente Stater. Er det denne veien EU og Norge under EØS beveger seg?

I flere år har jeg satte søkelyset på EUs føderale utvikling som har pågått siden starten på 1950-tallet. Jean Monnet sa i 1953 at nå må vi få et Europas Forente Stater, men det må skje raskt så folk ikke forstår hva som skjer. Slik gikk det ikke. Etter at forslaget til en europeisk konstitusjon ble avvist i folkeavstemninger Frankrike og Nederland, dukket forslaget opp som Lisboa-traktaten. Den trådde i kraft for 11 år siden, 1. desember 2009. En konstitusjon eller grunnlov er en juridisk basis for en statsdannelse, mens en traktat er en juridisk avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. Ingen bryr seg å avklare denne feilaktige sammenblandingen. 

Det er Lisboa-trakten som i 11 år har vært veikartet i EUs politiske utvikling, det vil si et Europas Forente Stater. Det har blant annet ført til at alle forhold mellom de 27 EU-statene i dag er innenrikspolitikk, mens forholdet mellom Norge og Sverige, Danmark og de andre EU-statene er utenrikspolitikk. Det hindret ikke at den politiske eliten i vårt land, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, viser totalt forakt for at et flertall to ganger har sagt nei til EU. Norge er i dag mer integrert i EU enn mange av de såkalte medlemslandene. Vi har EØS-avtalen, Schengen-avtalen og en rekke tosidige avtaler mellom Norge og EU. Det skyldes den politiske eliten i vårt land som er erklærte markedsliberalister og ønsker av hele sitt politisk hjerte å bli en del av den europeiske supermakten.

Etter planen skal det føderale EU bestå av en sentral ikke-folkevalgt ledelse i Brussel, mens nasjonalstatene skal erstattes av regioner, som de har i forbundsrepublikken Tyskland. Det forklarer arbeidet med å få på plass regioner og utflytning av statlige oppgaver i Norge, som i resten av Europa. I EU er prinsippet at alt skal konkurranseutsettes, noe som utvilsomt blir lettere med større enheter og mindre folkestyre. Hvorfor setter ikke Nei til EU Lisboa-traktaten og dens innhold på toppen av sin dagsorden?

gray concrete statue of a woman
«Nei til EU» har tapt kontinuerlig etter seieren i folkeavstemningene i 1972 og 1994 om norsk EU-medlemskap

Nei til EU bruker penger på rettssaker mot Stortingets behandling av EUs energiunion med kontrollorganet ACER. I stedet må de sette alle kreftene inn på å synliggjøre at Norge er godt integrert i EUs politiske utvikling. Nei til EU har tapt alle EU-kampene siden 1972 og utviklingen fortsetter inn i framtiden. Når skal folkebevegelsen skape en strategi som kan stoppe EU?

I disse dager ser vi resultatet av Energiloven fra 1991. Den var verdens mest liberale energilov og har åpnet døren for spekulanter som tjener millioner på at husstander og næringsvirksomheter har behov for strøm. Det kan vi ikke gjøre noe med hevder representanter for den nåværende sentrumsregjeringen.  I siste nummer av avisen Friheten har EU-motstanderen Terje Bjørlo en utmerket lederartikkel om EØS og galopperende energipriser. En analyse av tilstanden, men hva skal vi gjøre for å bringe energipolitikken under folkevalgt styring. Nei til EU og de såkalte nei-partiene har ingen politisk målsetning eller strategi for å nå sine mål, heller ikke på strømprisene.

Først må Stortinget endre energiloven slik at den blir et redskap for folkevalgte organer. Strømprisene må fastsettes i Stortinget for et år av gangen. Det skal gjelde både for husstander og næringslivet. Det betyr at vi kan spare store summer på å fjerne spekulanter og dobbeltorganisering av salg av strøm. All strømproduksjon og salg skal styres av et statelig selskap, med fylkeskommunale selskaper som støttespillere. Stortinget må avklare en rekke beslutninger om hvordan det skal organiseres, uten å spørre Brussel eller ACER om lov. Det vil sjølsagt føre til protester fra EU. De vil hevde at vi ikke respekterer inngåtte avtaler. I EU skal alt styres etter markedsliberale regler i henhold til EUs Lisboa-traktat. 

 

woman holding sword statue during daytime
EU-lovene trumfer norsk lov.

Hvis Nei til EU ønsker å finne ut hva som skjer, kan de se på de ukentlige oversiktene fra stiftelsen Lovdata. De viser hvor mange nye rettsakter som tas inn i norsk lovverk hver uke. Siste uke var det 82, inkludert en melding fra EU domstolen om en ny dom om arbeidstid. Siden 2017 har domstolen avgitt 32 dommer om dette direktivet. Det er slik EU jobber. De vet at det er vanskelig å få til vedtak med 27 ulike land. Strategien blir å dele opp sakene og behandler dem bit of bit. Hvis ikke det går, kan de sende forslagene til domstolen som alltid setter vedtakene på plass i henhold til EUs traktater.

Vi kommer ikke utenom at den norske grunnloven og Stortinget har blitt kraftig redusert gjennom årene med EU-tilpasning. Det kommunale og fylkeskommunale folkestyre er i stor grad også styret av EUs regelverk. På 1980-tallet sendte statsminister Gro Harlem Brundtland et rundskriv til departementene, om at fra nå skal alle norske lover og forskrifter harmoniseres med EUs lovverk. I suveren forakt for folkeavstemningen i 1972. Ingen anstendige folkevalgte har forsøkt å endre dette statskupplignende tiltaket i ettertid. 

Norge og andre land i Europa må velge mellom folkestyre eller sentralstyre fra Brussel.  I Kristen Nygaards tid som leder i Nei til EU tok han initiativ til å bygge opp et nettverk blant europeiske folkebevegelser – TEAM – for å skape et bredt samarbeidet mot utviklingen av det udemokratiske og markedsliberale EF/EU. Er tiden moden for et slik initiativ i dag?

woman in gray sweater seating on chair
Når en ikke kjemper for en sak fører det til oppgitthet.

Den siste meningsmålingen er uten verdi i debatten om hvor går EU og hva mener det norske folk. Situasjonen i dag er at folk flest tror at de ikke har noe valg til den negative utviklingen. Det politiske miljø i Norge er ikke villig til å fortelle folk at EU har en føderal plan med sin politikk. Våre folkevalgte har ikke evnen til å stille opp politiske mål for vårt samfunn.   De har heller ingen strategi for hvordan de skal nå slike mål. SP og SV skal ha oss til å tro de er motstandere av EU og EØS-avtalen. Både de og vi vet at det ikke er tilfelle. Rødt står friere, men har heller ikke tatt innover seg alvoret med EU føderale utvikling. Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor EU-motstanden mister styrke?

Knut Lindtner har lag til bilder m/tekst.

Forsidebilde: MARK ADRIANE

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Northern Light.
    4 desember 2021 16:15

    Rundskrivet som Brundtland sendte til alle departementer på åttitallet om at alle lover og regler skal harmoniseres med EU, til tross for at det norske folk sa nei til EU i 72, sier de mest om hva hennes oppdrag var: – Å få Norge inn i EU. Globalisten Brundtland og hennes folk gjorde Ap om til et søsterparti med Høyre. Utad beholdt de arbeiderparti-retorikken, men stemte stort sett med Høyre i alle saker som dreide politikken mot markedsliberalisme. EØS-avtalen var Brundtlands hevn for at det norske folk sa nei til EU også i 94, med tusenvis av rettsakter godkjent er Norge nå nærmest et uformelt medlem av EU.

    AP er et markedsliberalistisk parti, det bevises av at ledelsen vil inn i EU, og at AP også er positiv til overnasjonale avtaler som TTIP og TISA. Avtaler utformet av den globale storkapitalen for å tilsidesette folkevalgte regjeringer, og åpne økonomiene for privatisering, så storkapitalen kan kjøpe landressursene og infrastrukturen. Deretter følger privatisering av sosiale rettigheter, som den norske befolkningen tar for gitt er et slags grunnfjell her i Norge.

    EU-kommisjonen vil ha helsevesenet i alle EU-land privatisert, det vil si at folk skal betale private helse-forsikringer for helsetjenester som i dag er gratis. Det har arbeiderklassen ikke råd til, og blir arbeidende fattige sammen med mange fra lavere middelklasse. Klasseforskjellene øker voldsomt i nyliberale økonomier, som vi kan se i USA, mellom og Sør-Amerika, Karibia, Afrika, Stillehavsøyene og store deler av Afrika.

    Det hadde aldri en politisk bevisst og politisk engasjert befolkning tillatt, og heller ikke at hjemfallsretten til vannkraften oppheves og at oljen og gassen selges. Mange vet ikke at folkets eierandel i oljen og gassen nå er nede i 70%, og hadde Høyre vunnet valget hadde den blitt ytterligere blitt redusert til 50%. AP er heller ikke garantist for hjemfallsretten til vannkraften, den faller med et EU-medlemskap som AP ønsker.

    Landets ressurser som har gjort Norge til et rikt land som vannkraften, oljen, gassen og fiskeressursene må eies av folket, og inntektene fra statlige selskaper brukes til gratis skole, utdanning, helsevesen og et sosialt sikkerhetsnett for befolkningen. Lar folket politikerne selge det til storkapitalen, og eierskap med inntektene går til utenlandsk kapital og ikke til folket, privatiseres de nevnte sosiale rettighetene, og det blir her som i land vi ikke vil sammenligne oss med for alle samfunnsklasser under øvre middelklasse. Det er bare et folk som samler seg om en sterk nasjonalstat som kan hindre dette. Partier som står for det finnes ikke på Stortinget i dag, som tjener den globale storkapitalens interesser og ikke folk og land.

    Svar
  • At selv Organisasjonen Nei til Eu fylles opp av medlemmer som ikke egentlig vil kjempe for saken sin, er vel ett tegn på at organisasjonen er innfiltrert.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Qurinal-avtalen mellom Frankrike og Italia.

Er det starten på EUs oppløsning?

Previous Post

Tyskland blir et paradis for Big Pharma.

Nå er det vaksineplikt i all evighet.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.