De nye krigene

Av Jan Hårstad

Arne Garborg som skrev Anarkistsong var så opprørsk at mangt er blitt gjort i det offisielle Norge for å skrive han ut av historien. Den gjengen som Garborg tilhørte svermet en periode for anarkismen og drev denne  norske versjonen fra Tynset.

Fedraheimen, «anarkist-kommunistisk organ» 1890-1891. Da jeg i 2015 kjøpte Jan Inge Sørbøs Arne Garborg-biografi var det ikke minst for å oppdatere meg på dette temaet. Men det er ikke utdypet tungt hos Sørbø. Han har ikke engang funnet plass til Anarkistsong.

Men på side 302 jamrer Sørbø seg over at Garborg har skrevet harde ord om bankjøden og pengejøden. «Ubehageleg å lesa dette».

Jeg ble så irritert over Sørbøs fåkunne om dette at jeg skrev et brev til han om at det var Garborg som var framskreden i dette spørsmålet og også om at Versailles-freden kan frambringe en ny krig. Etter mitt skjønn er Garborg på dette temaet uhyre klarsynt og kunnskapsrik og Sørbø opptrer som en slags norsk akademisk korrekt noksagt. Det vrimler av dem.

Allerede ved første verdenskrig var så godt som alle de store finanshus og banker i verden kontrollert av jødiske familiedynastier. Som en historiker skrev: «The Rothschilds introduced the rule of Money into European politics.»

Noen eksempler: en startet finansieringen av den japanske krigen mot Russland 1904-05 som Japan vant og Jacob Schiff fikk den mest høythengende japanske ærespris for jobben.

Walter Rathenau (1867-22) var ikke bare utenriksminister i Tyskland, han var også sjef for krigsindustrien og finansierte Bolsjevikenes inntog i Russland.

Det man fryktet for i England var om de jødisk dominerte bankhusene ville ende opp som støttespillere for Tysklands krig. Det var en sentral årsak til at England sendte Balfour-deklarasjonen 7 november 1917 til huset Rothschild: «a national home for the Jewish People». En ville tippe

Verdenszionismen over på engelsk side under første verdenskrig. Så skjedde.

Nå er det slik i Noreg at mange tror at om det blir slutt på Russland-Nato krigen rundt Ukraina så vil vi få fred i verden. Det knapt noen snakker om er at Midtøsten går svanger med en så omfattende krig som kanskje

Vil få Ukrainakrigen til å fortone seg som en moderat krig.

Hva som kommer til å utløse den er vanskelig å spå om. Tyrkia jobber for å gjenføde det tyrkisk-ottomanske imperiet som rundt år 1600 var verdens supermakt.

Iran ønsker seg tilbake til gammel storhetstid hvor de dominerte Midtøsten. Israel jobber nå ikke bare med allianser i Midtøsten, men også med Japan, India og Argentina og bedriver verdenspolitikk.

De militante palestinske organisasjonene forbereder en tredje Intifada med skytevåpen denne gang, ikke stein. Hizballah i Libanon er i alarmberedskap med tanke på israelsk gassutvinning utenfor kysten.

Og Israel holder uavlatelige generalprøver på dette: å ta ut de iranske atomanleggene som ligger dypt nedgravd i fjell. Veteraner i Likud sier at dette står øverst på Netanyahus liste over hastesaker: Å tilintetgjøre Irans atomanlegg.

Til dette har Iran gjentatte ganger sagt: skulle så skje vil Tel-Aviv være en ruinhaug i løpet av 48 timer.

Det er slett ikke sikkert at Israel kan fortsette å være «a national home for the Jewish People». En krig kan komme til å ombygge hele Midtøsten og den gamle zionistiske drømmen om å gjøre Jordan om til et palestinsk «national home» kan vise seg å være illusorisk. Her skal de nå bygge en ny mur på ti mil rundt og i Vestbredden som de tror skal hjelpe dem mot «terroristene».

Alle media i Norge er en slags heiagjeng for Nato. Ufattelige summer – i forhold til folketallet i Norge- går med til Natokrigen i Ukraina. Det offisielle Norge ser ikke noe annet.

Men i 2023 er det å anta at verden vil bli rystet av en Midtøsten-krig som kan gjøre det definitivt Slutt på Balfour-deklarasjonen av 1917. Et ukjent verdensbilde vil høyst sannsynlig reise seg fra ruiner og død.

Forsidebilde: Bradyn Trollip