Vi har klippet denne historiske gjennomgangen av kreftene som stod bak andre verdenskrig. Det er de samme kreftene som driver krigene i dag. Hvis en ikke forstår dette, risikerer en å gjenta historiens feil.

Dette er kapitalinteresser som opererer utenfor offentlighetens søkelys, men som holder seg godt skjult på bakrommene der beslutningene tas. De lar politikerne presentere seg selv og den politikken de ønsker at publikum skal få servert.

Med kontroll over og eierskap i alle de store mediene lar dette seg gjøre. Men så er det de alternative mediene, som vokser frem som små paddehatter i den fuktige underskogen. De kan fortelle noe helt annet – noe makthaverne ikke vil at vi skal høre. Her er noe av det.

Knut Lindtner
Redaktør

Hvem hjalp Hitler? – Del 2.

Andre verdenskrig: For mer enn 80 år siden startet den største massakren i historien.

Av Jurij Rubtsov

Hvis vi skal ta for oss problemet med «ansvar for krigen» , må vi først svare på følgende nøkkelspørsmål:

• Hvem hjalp nazistene med å komme til makten?
• Hvem sendte dem på veien mot verdenskatastrofe?

Hele Tysklands historie før krigen viser at den «nødvendige» politikken ble styrt av den økonomiske uroen verden ble kastet ut i i kjølvannet av første verdenskrig. 

De viktigste strukturene som definerte Vestens utviklingsstrategi etter krigen var de sentrale finansinstitusjonene i Storbritannia og USA – henholdsvis Bank of England og Federal Reserve System (FRS) – og de tilknyttede finans- og industriorganisasjonene som var ment som et middel for å etablere absolutt kontroll over Tysklands finanssystem og landets evne til å kontrollere politiske prosesser i Sentral-Europa.

For å implementere denne strategien ble følgende stadier planlagt:  

1.  Fra 1919 til 1924 – forberede massive amerikanske finansinvesteringer i den tyske økonomien;
2. Fra 1924 til 1929 – etablering av kontroll over Tysklands finanssystem og økonomisk støtte til nazismen («nasjonalsosialisme»);
3. Fra 1929 til 1933 – provosere frem og slippe løs en dyp finansiell og økonomisk krise og sørge for at nazistene kom til makten;
4. Fra 1933 til 1939 — økonomisk samarbeid med naziregjeringen og støtte til dens ekspansjonistiske utenrikspolitikk, med sikte på å forberede og utløse en ny verdenskrig. [Britenes samarbeid med nazistene er godt dokumentert i boka Hvem hjalp Hitler, skrevet av Sovjetunionens diplomat i London i mellomkrigstiden, Ivan Maiaski, mrk.]

Første verdenskrigs «krigsskadeerstatninger»

I den første fasen startet de viktigste grepene for å sikre amerikansk kapitals inntrengning i Europa med krigsgjeld fra første verdenskrig og det nært beslektede problemet med tyske erstatninger. 

Etter USAs formelle inntreden i første verdenskrig ga USA de allierte (hovedsakelig England og Frankrike) lån på 8,8 milliarder dollar. Den totale summen av krigsgjeld, inkludert lån gitt fra USA i 1919–1921, var på mer enn 11 milliarder dollar.

For å løse dette problemet prøvde kreditorlandene å innføre ekstremt vanskelige betingelser for betaling av krigsskadeerstatning på bekostning av Tyskland.  Dette skyldtes flukten av tysk kapital til utlandet og nektelsen av å betale skatt, noe som førte til et statsbudsjettunderskudd som bare kunne dekkes gjennom masseproduksjon av usikrede tyske mark.

Resultatet ble at den tyske valutaen kollapset – den «store inflasjonen» i 1923, da en dollar på et tidspunkt var verdt 4,2 billioner mark. Tyske industriherrer begynte åpenlyst å sabotere all aktivitet knyttet til betaling av erstatningsforpliktelser, noe som til slutt forårsaket den berømte «Ruhr-krisen» – den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr i januar 1923.

For å få initiativet på egne hender, ventet de angloamerikanske herskende elitene på at Frankrike skulle bli bundet opp i et risikabelt venture-eventyr og bevise sin manglende evne til å løse problemet. USAs utenriksminister Hughes påpekte:

«Det er nødvendig å vente til Europa modnes for å kunne akseptere det amerikanske forslaget.»

Det nye prosjektet ble utviklet i dypet av «JP Morgan & Co.» under instruksjoner fra sjefen for Bank of England, Montagu Norman. Ved kjernen av ideene hans var representanten for «Dresdner Bank», Hjalmar Schacht, som formulerte det på fredskonferansen i Paris i mars 1922 etter forslag fra John Foster Dulles (fremtidig statssekretær i president Eisenhowers kabinett ) og juridisk rådgiver for president W. Wilson.

Dulles ga dette notatet til sjefsforvalteren «JP Morgan & Co.», som deretter anbefalte H. Schacht i samråd med Montagu Norman, guvernør i Bank of England.

I desember 1923  ble H. Schacht sjef for Reichsbank og spilte en sentral rolle i å bringe sammen den angloamerikanske og tyske finanseliten. 

Sommeren 1924 ble prosjektet kjent som «Dawes-planen» (oppkalt etter formannen for ekspertkomiteen som utarbeidet den – en amerikansk bankmann og direktør for en av bankene i Morgan-gruppen) vedtatt på London-konferansen. Denne krevde en halvering av erstatningene og løste spørsmålet om kildene til dekningen av dem. Hovedoppgaven var imidlertid å sikre gunstige vilkår for amerikanske investeringer, noe som bare var mulig med en stabilisering av den tyske marken.

Til dette formålet ga planen Tyskland et stort lån på 200 millioner dollar, hvorav halvparten ble dekket av JP Morgan.

De angloamerikanske bankene fikk kontroll ikke bare over overføringen av tyske betalinger, men også over budsjettet, systemet for pengesirkulasjon og i stor grad landets kredittsystem.

Weimarrepublikken

I august 1924 ble den gamle tyske marken erstattet av en ny, stabilisert økonomisk situasjon i Tyskland, og som forskeren GD Preparta skrev, var Weimarrepublikken forberedt på:

«den mest pittoreske økonomiske hjelpen i historien, etterfulgt av den bitreste innhøstingen i verdenshistorien» – «en ustoppelig flom av amerikansk blod som strømmet inn i Tysklands finansårer.»

Konsekvensene av dette lot ikke vente på seg.

Dette skyldtes først og fremst at de årlige erstatningssummene skulle dekke gjelden som ble betalt av de allierte, dannet av den såkalte «absurde Weimar-kretsen».

Gullet som Tyskland betalte som krigserstatning, ble solgt, pantsatt og forsvant i USA, hvor det ble returnert til Tyskland i form av en «hjelpeplan», som ga det til England og Frankrike, og de skulle igjen betale USAs krigsgjeld. Det ble deretter lagt på renter og igjen sendt tilbake til Tyskland. Til slutt levde alle i Tyskland i gjeld, og det var klart at hvis Wall Street trakk tilbake lånene sine, ville landet gå helt konkurs.

For det andre, selv om kreditten formelt ble utstedt for å sikre betaling, var den egentlig til gjenoppretting av landets militærindustrielle potensial.

Faktum er at tyskerne fikk betalt i aksjer i selskaper for lånene, slik at amerikansk kapital begynte å integreres aktivt i den tyske økonomien.

Det totale beløpet av utenlandske investeringer i tysk industri i perioden 1924–1929 utgjorde nesten 63 milliarder gullmark (30 milliarder ble representert av lån), og utbetaling av erstatninger – 10 milliarder mark. 70 % av inntektene kom fra bankierer fra USA, og de fleste bankene var fra JP Morgan. Som et resultat var tysk industri i 1929 på andreplass i verden, men den var i stor grad i hendene på USAs ledende finans-industrielle grupper.

Amerikanske investeringer i Nazi-Tyskland. Rockefeller finansierte Adolf Hitlers valgkamp

«Interessen-Gemeinschaft Farbenindustrie» , hovedleverandøren til den tyske krigsmaskinen, finansierte 45 % av Hitlers valgkamp i 1930 og var under kontroll av Rockefellers «Standard Oil».

Morgan kontrollerte, gjennom «General Electric», den tyske radio- og elektroindustrien via AEG og Siemens (frem til 1933 eide «General Electric» 30 % av aksjene i AEG ) gjennom teleselskapet ITT – 40 % av telefonnettet i Tyskland.

I tillegg eide de en 30 % eierandel i flyprodusentselskapet «Focke-Wulf».

«General Motors», som tilhørte DuPont-familien, etablerte kontroll over «Opel».

Henry Ford kontrollerte 100 % av aksjene i «Volkswagen».

I 1926, med Rockefeller Banks deltakelse, oppsto det nest største industrimonopolet i Tyskland etter IG Farben – det metallurgiske konsernet  Vereinigte Stahlwerke (Stål- og kullkaratell med Thyssen, Flick, Wolff, Feglera osv.)

Det amerikanske samarbeidet med det tyske militærindustrielle komplekset var så intenst og gjennomgripende at innen 1933 var nøkkelsektorene i tysk industri og store banker som Deutsche Bank, Dresdner Bank, Danat-Bank (Darmstädter und Nationalbank) osv. under kontroll av amerikansk finanskapital.

Den politiske kraften som var ment å spille en avgjørende rolle i de angloamerikanske planene ble forberedt samtidig. Vi snakker om finansieringen av nazistpartiet og Adolf Hitler personlig.

Som den tidligere tyske kansleren Brüning  skrev i sine memoarer, mottok Hitler store summer fra utlandet etter 1923. Hvor de tok veien er ukjent, men de ble mottatt gjennom sveitsiske og svenske banker.

Det er også kjent at det i 1922 i München fant sted et møte mellom A. Hitler og USAs militærattaché i Tyskland – kaptein Truman Smith – som utarbeidet en detaljert rapport for sine overordnede i Washington (på kontoret for militær etterretning), der han snakket varmt om Hitler.

Det var gjennom Smiths bekjentskapskrets at Hitler først ble introdusert for den tysk-amerikanske forretningsmannen Ernst Franz Sedgwick Hanfstaengl, som var utdannet ved Harvard University og spilte en viktig rolle i dannelsen av A. Hitler som politiker med betydelig økonomisk støtte, samtidig som han sikret ham bånd og kommunikasjon med fremtredende personligheter i det britiske etablissementet.

Hitler var forberedt i politikken, men mens Tyskland regjerte under Weimarrepublikken, forble partiet hans i utkanten av det offentlige liv. Situasjonen endret seg dramatisk med begynnelsen av finanskrisen i 1929.

Etter at den amerikanske børskollapsen ble utløst av Federal Reserve høsten 1929, startet den tredje fasen av strategien til det angloamerikanske finansetablissementet.

Federal Reserve og JP Morgan bestemte seg for å stoppe utlån til Tyskland, inspirert av bankkrisen og den økonomiske depresjonen i Sentral-Europa. I september 1931 forlot England gullstandarden, og ødela bevisst det internasjonale betalingssystemet og kuttet fullstendig av strømmen av «finansielt oksygen» til Weimarrepublikken.

Men et økonomisk mirakel skjedde med nazistpartiet: i september 1930, som et resultat av store donasjoner fra Thyssen, «IG Farben» og industrimannen Emil Kirdorf (som var en sterk tilhenger av Adolf Hitler), fikk nazistpartiet 6,4 millioner stemmer og tok andreplassen i Riksdagen, hvoretter generøse investeringer fra utlandet ble aktivert.

Hovedforbindelsen mellom de store tyske industrialistene og utenlandske finansiører ble H. Schacht.

Hemmelig avtale i 1932: Wall Street finansierer Hitlers nazistparti 

Den 4. januar 1932 ble det holdt et møte mellom den britiske finansmannen Montagu Norman (guvernør i Bank of England), Adolf Hitler og  Franz Von Papen (som ble kansler noen måneder senere, i mai 1932). På dette møtet ble det inngått enighet om finansieringen av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP eller nazistpartiet).

På dette møtet deltok også amerikanske politikere og Dulles-brødrene , noe deres biografer ikke liker å nevne!

Et år senere, den 14. januar 1933, ble det holdt et nytt møte mellom Adolf Hitler, den tyske finansmannen baron Kurt von Schroeder,  kansler Franz von  Papen og Hitlers økonomiske rådgiver Wilhelm Keppler, hvor Hitlers program ble fullt ut godkjent.

Det var her de endelig løste spørsmålet om maktoverføring til nazistene, og den 30. januar 1933 ble Hitler rikskansler. Implementeringen av den fjerde fasen av strategien begynte dermed.

Den angloamerikanske herskende elitens holdning til den nye naziregjeringen var svært sympatisk.

Da Hitler nektet å betale erstatning, noe som naturligvis satte spørsmålstegn ved betalingen av krigsgjeld, viste verken Storbritannia eller Frankrike ham kravene på betalingene.

Etter besøket sitt i USA i mai 1933  ble H. Schacht  dessuten igjen sjef for Reichsbank, og etter møtet med den amerikanske presidenten og de store bankfolkene på Wall Street bevilget Amerika Tyskland nye lån på til sammen 1 milliard dollar.

I juni, under en reise til London og et møte med Montagu Norman, søkte Schacht også om et britisk lån på 2 milliarder dollar, og en reduksjon og opphør av betalinger på gamle lån.

Dermed fikk nazistene det de ikke kunne oppnå med den forrige regjeringen.

Sommeren 1934 signerte Storbritannia den anglo-tyske overføringsavtalen, som ble en av grunnpilarene i britisk politikk overfor Det tredje riket, og på slutten av 1930-tallet ble Tyskland Englands viktigste handelspartner.

Schroeder Bank ble Tysklands hovedagent i Storbritannia, og i 1936 slo kontoret hans i New York seg sammen med Rockefeller-familien for å opprette investeringsbanken «Schroeder, Rockefeller & Co.», som Times Magazine kalte «den økonomiske propagandistaksen Berlin-Roma».

Som Hitler selv innrømmet, unnfanget han sin fireårsplan på grunnlag av utenlandske finanslån, så han følte aldri den minste bekymring over den.

I august 1934 kjøpte det amerikanske selskapet Standard Oil [eid av Rockefeller-familien] i Tyskland 730.000 mål land og bygde store oljeraffinerier som forsynte nazistene med olje. Samtidig tok Tyskland i all hemmelighet imot det mest moderne utstyret til flyfabrikker fra USA, som skulle starte produksjonen av tyske fly.

Tyskland mottok et stort antall militære patenter fra amerikanske firmaer som Pratt and Whitney, Douglas og Curtis Wright, og amerikansk teknologi bygde «Junkers-87». I 1941, da andre verdenskrig raste, utgjorde amerikanske investeringer i Tysklands økonomi 475 millioner dollar. «Standard Oil» investerte 120 millioner, General Motors 35 millioner dollar, ITT 30 millioner dollar, og Ford 17,5 millioner dollar.

Det var på denne bakgrunnen av nært finansielt og økonomisk samarbeid mellom angloamerikanske og nazistiske forretningskretser at ettergivenhetspolitikken på 1930-tallet førte til andre verdenskrig.

Jurij Rubtsov er doktor i historiske vitenskaper, akademiker ved Det russiske akademiet for militærvitenskap og medlem av Den internasjonale foreningen av historikere fra andre verdenskrig.

Oversatt til engelsk fra russisk av Ollie Richardson for Fort Russ.

Oversatt fra engelsk til norsk av Monica Sortland

Original-artikkel: ru-polit.livejournal  (opprinnelig fra 2009) 

Del 1 finnes her.