Vi har klippet denne historiske gjennomgangen av kreftene som stod bak andre verdenskrig. Det er de samme kreftene som driver krigene i dag. Hvis en ikke forstår dette, risikerer en å gjenta historien.

Dette er kapitalinteresser som opererer utenfor offentlighetens søkelys, men som holder seg godt skjult på bakrommene der beslutningene tas. De lar politikerne presentere seg selv og den politikken de ønsker at publikum skal få servert.

Med kontroll over og eierskap i alle de store mediene lar dette seg gjøre. Men så er det de alternative mediene, som vokser frem som små paddehatter i den fuktige underskogen. De kan fortelle noe helt annet – noe makthaverne ikke vil at vi skal høre. Her er noe av det.

Knut Lindtner
Redaktør

Historie: Adolf Hitler ble finansiert av Wall Street, den amerikanske sentralbanken og Bank of England

Amerikanske investeringer i Nazi-Tyskland. Rockefeller finansierte Adolf Hitlers valgkampanje.

Av professor Michel Chossudovsky og Yuri Rubtsov

Del 1: Den amerikanske dollarens makt

Av Michel Chossudovsky 
21. november 2023

Introduksjon

Fra første verdenskrig til i dag: Gjeld i dollar har vært drivkraften bak alle USA-ledede kriger. Wall Streets kreditorer var hovedaktørene. De støttet Nazi-Tyskland fullt og helt. De finansierte Operasjon Barbarossa og invasjonen av Sovjetunionen i 1941. 

«4. januar 1932 ble det holdt et møte mellom den britiske finansmannen Montagu Norman ( guvernør i Bank of England) , Adolf Hitler og  Franz Von Papen (som ble kansler noen måneder senere, i mai 1932). På dette møtet ble det inngått en avtale om finansieringen av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP eller nazipartiet).»

På dette møtet deltok også amerikanske politikere og Dulles-brødrene , noe deres biografer ikke liker å nevne.

Et år senere, den 14. januar 1933, ble det holdt et nytt møte mellom Adolf Hitler, Tysklands finansmann baron Kurt von Schroeder,  rikskansler Franz von  Papen og Hitlers økonomiske rådgiver Wilhelm Keppler , hvor Hitlers program ble fullt ut godkjent.» (Y. Rubtsov, tekst nedenfor)

Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler i mars 1933, ble et massivt privatiseringsprogram igangsatt som bærer fingeravtrykkene til Wall Street.

Dr. Hjalmar Schacht  – gjenutnevnt i mars 1933 av Adolf Hitler til stillingen som president i Reichsbank (Tysklands sentralbank)– ble invitert til Det hvite hus (mai 1933) av president Franklin D. Roosevelt.

«Etter møtet med den amerikanske presidenten og de store bankfolkene på Wall Street, tildelte Amerika Tyskland nye lån på til sammen 1 milliard dollar» [tilsvarende 23,7 milliarder dollar i 2023, PPP-estimat] (Y. Rubtsov, op cit)

Knapt et år senere, i april 1934, rapporterte The Economist «at militærutgifter tvang finansministeren til å lete etter nye ressurser », inkludert privatisering av Deutsche Reichsbahn (tyske jernbaner) (sitert i Germa Bel, s. 20 ).  Naziregjeringen solgte også statseide skipsverft, statlig infrastruktur og offentlige tjenester.

Med en « nazistisk-nyliberal» vinkling , – uten tvil med «betingelser» – ble privatiseringsprogrammet forhandlet frem med Tysklands kreditorer på Wall Street. Flere store bankinstitusjoner, inkludert Deutsche Bank og Dresden Bank, ble også privatisert.

«nazistpartiets regjering solgte ut offentlig eierskap i flere statseide firmaer på midten av 1930-tallet. Disse firmaene tilhørte et bredt spekter av sektorer: stål, gruvedrift, bankvirksomhet, lokale offentlige tjenester, verft, skipsfraktselskaper, jernbaner osv.»

I tillegg ble leveransen av noen offentlige tjenester som ble produsert av myndighetene før 1930-tallet, spesielt sosiale og arbeidsrelaterte tjenester, overført til privat sektor, hovedsakelig til organisasjoner innen partiet.» ( Germa Bel , Universitetet i Barcelona)

Inntektene fra privatiseringsprogrammet ble brukt til å betale tilbake utestående gjeld samt finansiere Nazi-Tysklands blomstrende militærindustrielle kompleks.

Tallrike amerikanske konglomerater hadde investert i Nazi-Tysklands våpenindustri, inkludert Ford og General Motors: 

Både General Motors og Ford insisterer på at de har lite eller intet ansvar for driften til sine tyske datterselskaper, som kontrollerte 70 prosent av det tyske bilmarkedet ved krigsutbruddet i 1939 og raskt omstrukturerte seg til å bli leverandører av krigsmateriell til den tyske hæren.

… I visse tilfeller gikk amerikanske ledere i både GM og Ford med på konverteringen av sine tyske fabrikker til militærproduksjon på et tidspunkt da dokumenter fra amerikanske myndigheter viser at de fortsatt motsatte seg oppfordringer fra Roosevelt-administrasjonen om å øke militærproduksjonen i sine fabrikker hjemme . (Washington Post , 30. november 1998)

«En berømt amerikansk familie» ligger med fienden. Prescott Bushs rolle

Av betydning: «En berømt amerikansk familie» tjente sin formue på nazistene, ifølge John Loftus’  dokumenterte historiske analyse.    

Prescott Bush (bestefar til George W. Bush ) var partner i Brown Brothers Harriman & Co. og direktør i Union Banking Corporation , nært knyttet til interessene til tyske selskaper, inkludert Thyssen Stahl , et viktig selskap involvert i våpenindustrien i Det tredje riket. 

Bush-familiens koblinger til Nazi-Tysklands krigsøkonomi ble først brakt frem i lyset under Nürnberg-prosessene, i vitneforklaringen til Nazi-Tysklands stålmagnat Fritz Thyssen.

Thyssen var en partner av   Prescott Bush.

«Fra 1945 til 1949 i Nürnberg startet et av de lengste, og nå tilsynelatende mest nytteløse, avhørene av en mistenkt for nazistisk krigsforbrytelse i den amerikanske sonen i det okkuperte Tyskland.»

Multimilliardæren og stålmagnaten  Fritz Thyssen – mannen hvis stålsyndikat var det kalde hjertet i nazistenes krigsmaskin – snakket og snakket og snakket med et felles amerikansk-britisk avhørsteam.

Det de allierte [Nürnberg]-etterforskerne aldri forsto, var at de ikke stilte Thyssen det riktige spørsmålet. Thyssen trengte ingen utenlandske bankkontoer fordi familien hans i hemmelighet eide en hel bankkjede.

Han trengte ikke å overføre sine nazi-eiendeler ved slutten av andre verdenskrig, alt han trengte å gjøre var å overføre eierdokumentene – aksjer, obligasjoner, skjøter og truster – fra banken sin i Berlin via banken sin i Nederland til sine amerikanske venner i New York City: Prescott Bush og Herbert Walker, Thyssens partnere … (far og svigerfar til en fremtidig president i USA). (John Loftus,  The Dutch Connection , september 2002).

John Loftus var en (tidligere) aktor i det amerikanske justisdepartementet for nazistiske krigsforbrytelser  under Nixon-administrasjonen. 

Den amerikanske offentligheten var ikke klar over Bush-familiens koblinger til Nazi-Tyskland fordi de historiske opptegnelsene nøye hadde blitt holdt tilbake av mainstream-mediene. I september 2004 avslørte imidlertid The Guardian at:

George Bushs bestefar, den avdøde amerikanske senatoren Prescott Bush, var direktør og aksjonær i selskaper som tjente på sitt engasjement med Nazi-Tysklands økonomiske støttespillere. … 

Hans forretningsvirksomhet, som fortsatte inntil selskapets eiendeler ble beslaglagt i 1942 under Trading with the Enemy Act, har mer enn 60 år senere — under kontroversene før valget — ført til et sivilt søksmål om skadeerstatning i Tyskland mot Bush-familien av to tidligere slavearbeidere i Auschwitz. (Ben Aris og Duncan Campbell, Hvordan Bushs bestefar hjalp Hitler med å komme til makten,   Guardian , 25. september 2004, utheving tilføyd)

Prescott Bush gikk inn i politikken i 1950. I 1952 ble han valgt til senator for Connecticut, en stilling han hadde til januar 1963.

Bevis for Bush-familiens koblinger til nazismen var tilgjengelige lenge før George Herbert Walker Bush (senior) og George W. Bush gikk inn i politikken, for ikke å nevne Bush seniors periode i CIA. 

Amerikanske medier forble fullstendig tause.  Ifølge John Buchanan (New Hampshire Gazette , 10. oktober 2003):

«Etter 60 år med uoppmerksomhet og til og med benektelse fra amerikanske medier, avslører nylig avdekkede regjeringsdokumenter i National Archives og Library of Congress at Prescott Bush, bestefaren til president George W. Bush, fungerte som forretningspartner og amerikansk bankagent for den finansielle arkitekten bak nazistenes krigsmaskineri fra 1926 til 1942, da Kongressen tok aggressive grep mot Bush og hans «fiendtlige nasjonale» partnere.»

Dokumentene viser også at Bush og kollegene hans, ifølge rapporter fra det amerikanske finansdepartementet, forsøkte å skjule sin økonomiske allianse med den tyske industrimannen Fritz Thyssen , en stål- og kullbaron som fra midten av 1920-tallet personlig finansierte Adolf Hitlers vei til makten ved å undergrave demokratiske prinsipper og tysk lov. Videre viser de avklassifiserte dokumentene at Bush og hans medarbeidere, som inkluderte E. Roland Harriman, yngre bror til det amerikanske ikonet W. Averell Harriman, og George Herbert Walker, president Bushs oldefar på morssiden, fortsatte sine forretninger med den tyske industrimagnaten i nesten et år etter at USA gikk inn i krigen.

Selv om eiendelene til Prescott Bushs selskap, Union Banking Corporation, ble beslaglagt i 1942, jamfør loven Trading with the Enemy Act (se nedenfor), ble George W. Bushs bestefar aldri tiltalt for sine forretningsforbindelser med Nazi-Tyskland.

«I 1952 ble Prescott Bush valgt inn i det amerikanske senatet, uten noen pressemeldinger om hans godt skjulte nazifortid.»

Det finnes ingen registreringer av noen amerikansk pressedekning av Bush-nazist-forbindelsen under noen politiske kampanjer ført av George Herbert Walker Bush, Jeb Bush eller George W. Bush, med unntak av en kort omtale i en urelatert artikkel i Sarasota Herald Tribune i november 2000 og en kort, men unøyaktig beretning i The Boston Globe i 2001.» (John Buchanan, op. cit.)

Frem til Pearl Harbor (desember 1941) drev Wall Street handel med Tyskland.

I kjølvannet av Pearl Harbor (1941–1945) «drev Standard Oil handel med fienden» og solgte olje til Nazi-Tyskland formidlet via såkalte «nøytrale land», så som Venezuela og Argentina.

Uten den amerikanske oljeforsyningen til Nazi-Tyskland, instrumentert av Standard Oil i New Jersey  (eid av John D. Rockefeller and Associates), ville ikke Det tredje riket ha vært i stand til å invadere Sovjetunionen.  Dette er fullstendig dokumentert i boken til   Dr. Jacques Pauwels:

«Andre verdenskrig feires av mange som et «korstog» der USA kjempet uforbeholdent på demokratiets, frihetens og rettferdighetens side mot diktatur.» 

Mens Amerika frigjorde Vest-Europa i juni 1944, er den usagte sannheten at amerikanske selskaper aktivt samarbeidet med Nazi-Tyskland:

«Standard Oil of New Jersey – dagens Exxon – utviklet nære bånd med det tyske selskapet IG Farben. Tidlig på 1930-tallet hadde en elite på rundt tjue av de største amerikanske selskapene en tysk tilknytning, inkludert Du Pont, Union Carbide, Westinghouse, General Electric, Gilette, Goodrich, Singer, Eastman Kodak, Coca-Cola, IBM og ITT.»

Til slutt var mange amerikanske advokatfirmaer, investeringsselskaper og banker dypt involvert i USAs investeringsoffensiv i Tyskland, blant dem det anerkjente Wall Street-advokatfirmaet Sullivan & Cromwell, og bankene JP Morgan og Dillon, Read and Company, samt Union Bank of New York, eid av Brown Brothers & Harriman.

Hentet fra Global Research
Michel Chossudovsky, 21. november 2023, oppdateringer, 22. september 2024

Oversatt fra engelsk til norsk av Monica Sortland

Forsidebildet er hentet fra originalartikkelen

Del 2 finnes her.