Amerikanske baser i Norge reiser spørsmål om hvem sin sikkerhet de skal ivareta. USAs globale interesser er ikke nødvendigvis sammenfallende med Norges interesser som nabo til Russland.

Denne artikkelen har vært publisert mange ganger på derimot.no og er blitt lest av mange. Hovedpoenget fremgår av overskriften, men bygger på en forutsetning om at USA er her for å forsvare Norge. Med de nye basene for atombombefly og ubåter med atomvåpen kan hensikten ikke lenger være å forsvare Norge. Er det noen i Norge som ønsker at landet skal forsvares med atomvåpen?

Vedkommende må enten være gal eller en forbryter som hater landet vårt. Å forsvare Norge med atomvåpen er det samme som å ødelegge det. Hensikten med de nye basene kan ikke være forsvar, men angrep på Russland. At norske politikere deltar i et slikt prosjekt, er en annen form for galskap, men like fullt galskap.

Uttalelser fra russiske politikere viser at det er slik de oppfatter basene. For å hindre at de kan brukes i en konflikt, retter de nå sine atomvåpen mot oss. Resultatet blir det samme: Norge blir ødelagt. Kanskje norske politikere etter hvert bør diskutere hensikten med og virkningen av å la USA styre vår nasjonale sikkerhet.

Det kan jo hende at det er en konflikt mellom USAs globale interesser og Norges nasjonale interesser, siden det er vi som har stormakten Russland som nabo. Og det blir stadig mer tydelig eksemplifisert f.eks. gjennom USAs press mot Danmark for å overta Grønland, eller med alle basene i Midt-Østen som ikke har ført til beskyttelse av landene, men har trukket den i en krig som ødelegger dem.

Norge skal være USAs skjold mot Russland og USA skal være sverdet som slår tilbake. Da er det ikke mye igjen av landet vårt når slagutvekslingen er over.

Knut Lindtner
Redaktør

Pentagon øker soldatnærværet – i Norge

Av Jeff Groom

Hvis dette høres ut som den kalde krigens oppdemmingsstrategi, er det nettopp det. Militæret kjenner bare én fiende fra tidligere: Sovjetunionen.

«De liker ikke at vi faktisk motarbeider dem. Vi liker det faktum at de ikke liker det faktum at vi motarbeider dem. Tre hundre av oss, omgitt av dem. Vi har dem akkurat der vi vil, ikke sant?»

Denne «uttalelsen» kom i desember 2017 fra Ronald Green, daværende sjefssersjant i det amerikanske marinekorpset, i forbindelse med at styrken på 300 marinesoldater ble stasjonert i Trondheim. Etter invitasjon fra Norge begynte marinesoldatene i 2017 med seks måneders treningsopphold og fortløpende rotasjon av personellet.

Hvorfor? Fordi Russland, mer enn 25 år etter oppløsningen av Sovjetunionen, har gjenoppstått som en reell trussel mot Europa og verden. President Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi fra desember 2017 underbygger denne holdningen i «Søyle 3: Bevar freden gjennom styrke». Oppmerksomheten rettes mot «stormaktsrivalisering» med Russland og Kina.

Amerikansk politikk overfor Russland viser seg nå å være identisk med politikken under den kalde krigen: Hold trusselen i sjakk. Men når Sovjetunionen og Russland, uten sammenligning for øvrig, er ulike på alle tenkelige områder, hvorfor er politikken den samme? Og enda viktigere: Virker den?

Den kalde krigens permanente rustningsindustri

Etter andre verdenskrig, da Sovjetunionen befestet sin posisjon bak jernteppet, vurderte USA hvordan landet skulle reagere. President Truman ga USAs utenriksdepartement i oppgave å revidere den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Under ledelse av Paul Nitze ble dokumentet NSC-68 utarbeidet og lagt frem i april 1950 for USAs nasjonale sikkerhetsråd. Med utgangspunkt i dokumentets «fiendtlige fremstilling» av Sovjetunionen, og med avvisning av både isolasjonisme og direkte krig, anbefalte man en «rask oppbygging av den politiske, økonomiske og militære styrken til den frie verden». Strategien var avskrekking og oppdemming, støttet av en troverdig evne til å kjempe og vinne dersom det ble krig.

Forsvarsutgiftenes andel av BNP ble nesten tredoblet mellom 1950 og 1953, fra 5 til 14 prosent. President Eisenhower uttrykte det slik: «Vi har blitt tvunget til å skape en permanent rustningsindustri av enorme proporsjoner.»

Vi trengte etterretning om fienden. Derfor ble CIA opprettet i 1947, NSA i 1952 og DIA i 1961. Tenketanker vokste frem for å utvikle politikk og gi råd. Forsvarsdepartementet måtte ansette flere tusen mennesker for å administrere det nye forsvarsapparatet. En reell fiende – Sovjetunionen – rettferdiggjorde et reelt forsvarsetablissement.

Det avgjørende her er at den kalde krigens strategi tok utgangspunkt i en fiende med stor militær kapasitet. Eller som den israelske historikeren Martin van Creveld skriver i The Transformation of War: «Ingenting er mer karakteristisk for strategi enn dens gjensidige, interaktive karakter.» Å ha en strategi uten en motstander er meningsløst.

Med Sovjetunionens fall tok den kalde krigen slutt. I tråd med amerikansk tradisjon fulgte snart nedleggelse av baser og militære nedskjæringer. Men konflikten med kommunismen varte ikke bare noen få år, slik andre verdenskrig gjorde. Den strakte seg over flere tiår og holdt rustningsindustrien i gang i 45 år. Med årlige budsjetter på flere hundre millioner var dette noe ganske annet enn å stenge en halloweenbutikk etter sesongen.

George Kennan var blant dem som forutså dette problemet i 1987:

Om Sovjetunionen i morgen den dag sank i havet, ville det amerikanske militærindustrielle etablissementet måtte fortsette, i all vesentlighet uforandret, helt til andre fiender kunne bli oppfunnet. Alt annet ville være et uakseptabelt sjokk for den amerikanske økonomien.

Rustningsapparatet trenger en fiende

Den vellykkede oppdemmingsstrategien under den kalde krigen tok utgangspunkt i fienden og ga et påskudd for opprustning. I dag består apparatet som strategien skapte, og det kjemper for sin eksistens, uansett hva virkeligheten tilsier. Små kriger og opprør er ikke nok. Det trengs en krig i større skala. Det militærindustrielle komplekset krever industrielle fiender.

Når en totalitær regjering legger rettssystemet under seg, blir rettsvesenets motto: «Gi meg mannen, så skal jeg finne forbrytelsen.» Etter at forsvarsdepartementet kjørte seg fast i hengemyra, er vår forsvarspolitikks motto blitt: «Gi meg en opprustningsregning på 700 millioner dollar, så skal jeg finne en fiende for deg.»

Kommandør Salamander uttrykte det på en annen måte på sin militærblogg. I et innlegg der han rettet et stikk mot luftforsvarets program for lette angrepsfly, skrev han: «Vi har et anskaffelsessystem som ikke støtter militæret; militæret støtter anskaffelsessystemet.»

Det var mye å sette fingeren på ved USAs opptreden under den kalde krigen, men kort oppsummert endte den med amerikansk seier. Det er alltid vanskelig å kritisere resultater, uansett strategi. I dag gjør vår fordomsfulle og feilslåtte politikk mer skade enn nytte i forsøket på å gjenta tidligere politiske seire. Med andre ord: Den virker ikke.

Da russerne overtok kontrollen på Krim, rullet de ikke inn med en kolonne stridsvogner, slik de gjorde i Ungarn i 1956. De marsjerte ganske enkelt inn med uidentifiserte «grønne menn» og gjorde krav på halvøya uten at et eneste liv gikk tapt.

Sovjetunionen har riktignok falt, men russerne har lært av det. Vårt svar? I tillegg til sanksjonene ble det satt av 200 millioner dollar i forsvarsbudsjettet for 2018 til å oppgradere flybaser i Norge, Island og Storbritannia for å avskrekke Russland. Hvis dette høres ut som den kalde krigens oppdemmingsstrategi, er det fordi det nettopp er det. Systemet kjenner bare én fiende: Sovjetunionen.

Hva skulle Russland vinne på en krig?

Sett fra dette perspektivet kan marinekorpsets søken etter «muligheter for å drive forretning» i Norge forklares, men ikke rettferdiggjøres. Korpset gjennomfører ganske enkelt politikken som ligger i Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi. Tilhengerne hevder at strategien avskrekker Russland fra selv å tenke på et angrep. Men foretas det noen nøktern vurdering av om russernes mål eller strategi omfatter en storkrig i Europa?

Hva skulle dagens Russland ha å vinne på en slik krig? Russland er autoritært, men ikke totalitært, og arbeider ikke lenger for en verdensomspennende proletarisk revolusjon.

Gulag-leirene har vært stengt i flere tiår, politbyrået og politistaten har falt. Sensuren består, men den har vært der siden Katarina den stores tid. Verken land eller ressurser er gode grunner til krig. Med sine 17,1 millioner kvadratkilometer er Russland verdens største land. Det er dessuten rangert øverst når reservene av kull, olje og naturgass ses under ett.

Det er også usannsynlig at Russlands økonomi ville tåle en storkrig. Italias BNP på 1,8 billioner dollar er sammenlignbart med Russlands på 1,2 billioner, mens EUs BNP er ti ganger så stort som Russlands.

Likevel presser alle forsvarsgrenene på for å gjennomføre denne strategien fra den kalde krigen. Hæren bestilte nylig 473 splitter nye stormpanservogner. Etter at den siste amerikanske stridsvognen forlot Europa i 2013, har hæren vendt tilbake for å forsvare NATO mot Russland.

Til tross for at president Trump omtaler NATO som irrelevant og truer EU med konsekvenser fordi medlemslandene ikke dekker de løpende utgiftene, blir USAs militærbaser i Europa både flere og større. I boken Base Nation beskriver David Vine USAs basetilstedeværelse i Europa. USA har 174 basesteder i Tyskland, 50 i Italia, 21 i Portugal, 27 i Storbritannia, 10 i Belgia, 7 i Nederland, 5 i Romania, 4 i Bulgaria, 8 i Hellas og 17 i Tyrkia.

Hva gjør marinesoldatene i Norge?

Russisk militærpolitikk har hatt flere suksesser den siste tiden: en kort hybridkrig mot Georgia, en enkel overtakelse av Krim og forsvaret av Syrias Assad mot IS og andre fraksjoner. USA har måttet tåle nederlag i Irak, Libya, Syria og i den 17 år lange krigen i Afghanistan.

Samtidig som vårt system ikke klarer å tilpasse seg den nye russiske taktikken på Krim, avdekker en enkel studie av norgeskartet noen foruroligende forhold som grenser til det latterlige: Den norske basen ved Trondheim ligger godt over 1100 kilometer fra Norges grense mot Russland i nord.

Hvis Sovjetunionens industrielle krigsmaskin aldri sendte sine stridsvognkolonner gjennom Fulda-gapet i Tyskland, hvorfor skulle Russland sende dem gjennom en smal, øde landstripe ved grensen til Norge, langt nord for polarsirkelen? Hvilket politisk mål skulle et slikt fremstøt oppnå? Selv en vanlig sivilist kan se det absurde ved et militært angrep gjennom det nordlige Skandinavia.

Men disse fornuftige og nødvendige spørsmålene er irrelevante og brysomme. Russland er fienden, og alt følger av dette premisset. Eller som medlemmer av et norsk opposisjonsparti rett frem spurte: Hva gjør egentlig marinesoldatene i Norge?

Jeff Groom er tidligere offiser i det amerikanske marinekorpset.

Oversatt av J Bjoerkmo.

Innlegget er tidligere publisert på derimot.no.

Forsidebilde: KI-generert