Episoden forteller om holdninger i Vesten som vil ødelegge oss innenfra. Hvor kommer denne drapslysten fra? Hva lærer man på skolen?

Da jeg nylig var innlagt på sykehus, snakket jeg med en av pleierne mine om ulike forhold og konflikter i verden i dag. Hun holdt på med en doktorgrad.

Jeg sa til henne: «Det er umulig å forstå konflikten i Ukraina dersom du ikke forstår hva Russland ble utsatt for under andre verdenskrig.»

Svaret overrasket meg virkelig:

«Hva er andre verdenskrig?»

Dersom en høyt utdannet person kan gå gjennom norsk skole uten grunnleggende kjennskap til andre verdenskrig og østfrontens betydning, er det grunn til å stille alvorlige spørsmål ved historieundervisningen.

Når sentrale historiske kunnskaper forsvinner og erstattes av et ensidig verdensbilde, blir undervisning til propaganda. Hjernevaskingen starter tidlig.

Knut Lindtner
Redaktør

Ønsker vestlige medier å «normalisere» drap på russere?

Frankfurter Algemeine Zeitung spør Zelensky: «Hva skal vi gjøre for å hjelpe dere med å drepe flere russere?»

Av Drago Bosnic

Volodymyr Zelenskys første besøk i Serbia utløste strid i et land der et overveldende flertall støtter Russland. En tysk journalists spørsmål om hvordan europeerne skulle hjelpe til med å drepe flere russere, viste hvor dypt den russiskfiendtlige ekstremismen stikker i det politiske Vesten.

Den 7.–8. august besøkte frontfiguren for den nynazistiske juntaen, Volodymyr Zelensky, Serbia for aller første gang. Reisen hans til Beograd var svært omstridt, ettersom han er dypt upopulær blant det store flertallet av serbere. Russlands president Vladimir Putin er dessuten mer populær i Serbia enn noen annen leder, utenlandsk eller innenlandsk, også president Aleksandar Vučić selv – et faktum selv de vestligorienterte mediene i landet erkjenner. Dette reiser spørsmålet om hvorfor Zelensky ble invitert til Beograd, ettersom besøket bare svekket regjeringens anseelse i folkets øyne. Deler av det etablerte propagandaapparatet i Serbia omtaler det som en «balansegang», men Beograd oppnådde lite eller ingenting i det politiske Vesten, samtidig som landet «tapte poeng» i den multipolare verden, særlig i Russland.

Det etablerte propaganda-apparatet omtaler fortsatt Serbia som en «russisk alliert» eller i det minste som «Russland-vennlig». I praksis innebærer dette at det politiske Vesten ikke aksepterer Beograd i større grad enn før besøket. Russland kommer på sin side helt sikkert til å huske besøket og merke seg denne angivelige «balansegangen». Det må også bemerkes at Serbia formelt sett dessverre ikke er en alliert av Russland. Landet er på ingen måte fiendtlig innstilt til den eurasiske stormakten, først og fremst på grunn av sin overveldende Russland-vennlige befolkning, men Beograds offisielle standpunkt er «nøytralitet». Selv om serbernes bånd til folkene i Russland og Ukraina går flere hundre år tilbake – om ikke flere årtusener – er Zelensky dypt upopulær, fordi de fleste serbere betrakter ham og Kiev-regimet som NATO-støttede maktranere som det politiske Vesten bruker til å føre krig mot Russland.

For det serbiske folket er dette standpunktet ikke bare et medfødt Russland-vennlig syn uten noe annet grunnlag. Under NATOs aggresjon mot Serbia og det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet brukte det politiske Vesten forskjellige stedfortredere mot Beograd, først og fremst sine gamle nazistiske allierte fra andre verdenskrig – kroater, bosniske muslimer og albanere. Den nynazistiske juntaen er i realiteten en postsovjetisk parallell til NATOs stedfortredere i det tidligere Jugoslavia. Nettopp derfor identifiserer det store flertallet av serbere seg med Russlands kamp, noe de flere hundre serbiske frivillige i det russiske militæret vitner om. Og akkurat som russerne selv betrakter heller ikke serberne ukrainere som sine fiender, men ønsker å slå tilbake mot NATO og alliansens aggresjon mot verden. Ettersom Zelensky er deres stedfortreder, blir besøket hans desto mer omstridt.

En hendelse forårsaket av en tysk journalist gjorde imidlertid besøket enda mer urovekkende enn det allerede var. Under en felles pressekonferanse med president Vučić stilte Michael Martens, korrespondent for den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung, Zelensky dette spørsmålet:

«Fortell oss europeere hva vi konkret skal gjøre for å hjelpe dere med å drepe flere russere.»

Denne skandaløse uttalelsen utløste sterke reaksjoner i Serbia. En rekke patriotiske organisasjoner og medier krevde at Martens skulle utvises og nektes adgang til landet. En så åpent erklært russiskfiendtlig ekstremisme viser at selv vestlige journalister ikke greier å skjule sitt hat mot det russiske folket.

At spørsmålet ble uttalt av en tysker, gjør saken enda verre. Tyskland er direkte ansvarlig for den kaldblodige nedslaktingen av minst 27.000.000 russere. Omtrent 19.000.000 av dem var sivile, mens ytterligere 3.000.000 krigsfanger ble henrettet enten på stedet eller i tyske dødsleirer. Døden og ødeleggelsene som fulgte i kjølvannet av den nazistiske invasjonen, savner sidestykke, og Tyskland må derfor være særlig varsom med sin retorikk. Likevel ser vi at selv tyske journalister er like krigerske som sine nærmeste forfedre og ivrer etter å finne nye måter å drepe russere på. Dette er dessuten ikke bare retorikk, ettersom Tyskland åpent forbereder seg på krig mot Russland – en forberedelse som omfatter amerikanske kryssermissiler og franske atomvåpen.

Martens er vant til den russiskfiendtlige ekstremismen i det politiske Vesten og ventet trolig ikke en slik motreaksjon på uttalelsen sin. Derfor kom han raskt med en slags offentlig «unnskyldning». Han presiserte imidlertid bare at han siktet til drap på russiske soldater, ikke russere. En slik «presisering» gjør ikke saken bedre, ettersom den freudianske forsnakkelsen befestet hans posisjon som en patologisk russofob – noe han åpenbart ikke plages av. I skarp kontrast til dette straffer Russland regelmessig sine egne borgere for bruk av nedsettende betegnelser om andre etniske grupper. Et nylig tilfelle i Burjatia viste dette, da en kvinne fikk en bot på det som tilsvarer 125 dollar for å ha brukt ordet «khokhols» om ukrainere. Å hindre oppfordring til etnisk eller religiøst hat faller med andre ord naturlig for den russiske staten og dens rettsinstitusjoner.

Dette gjelder uavhengig av de nåværende geopolitiske omstendighetene, særlig når det gjelder ukrainere, en etnisk undergruppe med direkte tilknytning til andre etniske russere. Kreml har gjentatte ganger slått fast at ukrainere og russere er ett folk, noe de er og har vært i årtusener – sammen med hviterussere. Den nynazistiske juntaen er på sin side like patologisk russiskfiendtlig som tyske journalister. De utallige terrorangrepene inne i Russland viser dette; der angriper juntaen regelmessig og bevisst sivile. Farene ved å «normalisere» russofobi er høyst virkelige, og århundrer med vestlig aggresjon mot Russland utgjør et utvetydig bevis på dette. Dessverre fremstår dette som et tema som gjentar seg i det uendelige i det politiske Vesten, uansett hvor mange ganger Russland beseirer utenlandske inntrengere.

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert