Bergene Holm-direktørens utmeldelse av Høyre er forståelig, men CO₂-avgiften er bare ett utslag av et langt større problem. Gjennom EØS-avtalen har Stortinget bundet norsk industri til et overnasjonalt energi- og klimaregime som setter Brussel foran norske arbeidsplasser.

Den sure svien rammer norsk industri.

Høyre har selv vært med på å bygge buret.

Av Siri Hermo

Når administrerende direktør i Bergene Holm AS melder seg ut av Høyre i protest mot at Høyre og Arbeiderpartiet fra 1. september gjeninnførte full CO₂-avgift, har han helt rett i beskrivelsen av de bedriftsøkonomiske konsekvensene. Men han – og resten av næringslivet – overser fullstendig den juridiske årsaken til at Høyre og Arbeiderpartiet gjør dette.

Det er ikke et uavhengig, særnorsk politisk håndgrep. Det er et overnasjonalt grep sikret gjennom EØS-avtalen. Da Høyre, som satt i regjering, og Arbeiderpartiet sammen med FrP, Venstre, KrF, MDG og SV stemte ja til den bindende klimaavtalen med EU 17. juni 2019, underla de samtidig norsk industri EUs innsatsfordelingsforordning (ESR).

Trelastindustrien og transporten med de 25 000 vogntogene direktøren nevner, hører til den ikke-kvotepliktige sektoren. I denne sektoren har EU pålagt Norge å kutte utslippene fram mot 2030. Men Norge har ikke bare godtatt EUs klimakrav. Makteliten vår har frivillig gått lenger enn EUs egne krav i en desperat jakt på å være best i klassen i Brussel, samtidig som den samler penger i statskassen.

EU-krav og norske avgifter

Gjennom EUs innsatsfordelingsforordning pålegger Brussel oss bindende utslippskrav. EU krever ikke uttrykkelig at vi må bruke CO₂-avgifter, men makteliten på Stortinget velger konsekvent de hardeste økonomiske piskeslagene mot sin egen befolkning for å nå målene. Den bruker EU som et røykteppe for å flå fastlandsindustrien, vel vitende om at lojalitetsplikten uansett gjør det umulig å fjerne avgiftene uten å utløse omfattende sanksjoner.

Direktøren påpeker helt korrekt at Bergene Holms konkurransekraft overfor svenske, finske og tyske konkurrenter blir knust fordi kundene i utlandet gir blaffen i norske særkrav. Hvorfor kan ikke Stortinget bare gi Bergene Holm og norsk treforedling et særnorsk fritak eller subsidier for å berge de 450 arbeidsplassene?

Fordi det vil være i direkte strid med EØS-avtalens artikkel 61 om statsstøtte. Hvis Norge prøver å beskytte sin egen industri mot EUs felles klimapisk ved å gi den avgiftsfritak, vil ESA, EFTAs overvåkningsorgan, og EU-kommisjonen umiddelbart gripe inn og dømme det som ulovlig statsstøtte som vrir konkurransen i det indre markedet.

Norge kunne som nevnt i teorien satt ned eller fjernet CO₂-avgiften, men da klapper EU-fellen igjen umiddelbart. Hvis Stortinget hadde gitt etter for industrien eller distriktene og kuttet avgiftene, ville nøyaktig det samme skjedd med Norge som det vi ser i Sverige i 2026.

Klimaregnskapet ville kollapset. Fordi trelast, transport og sagbruk ligger i den ikke-kvotepliktige sektoren, vil ethvert avgiftskutt som øker eller opprettholder utslippene, føre til at Norge bommer kraftig på de bindende forpliktelsene våre politikere frivillig underla oss i juni 2019 gjennom EUs innsatsfordelingsforordning.

Akkurat som Sverige risikerer opptil 40 milliarder kroner i EU-bøter for å ha redusert reduksjonsplikten for drivstoff, ville Norge blitt brakt inn for EFTA-domstolen for brudd på den bindende klimaavtalen og lojalitetsplikten i EØS-avtalens artikkel 3. Den norske staten ville blitt tvunget til å betale omfattende, løpende dagbøter eller kjøpe svært dyre utslippsrettigheter fra andre europeiske land for å dekke underskuddet.

Hvem dekker så denne økonomiske bomben? Den norske befolkningen – du og jeg. Ikke staten.

ETS2 kommer i 2028

Den siste spikeren i kisten for Bergene Holm AS og hele den norske fastlandsindustrien kommer i 2028. Uansett hvor mye den administrerende direktøren i Bergene Holm fortviler over CO₂-avgiften fra 1. september, og uansett om han melder seg ut av Høyre, er den brutale sannheten denne: Innføringen av ETS2 i 2028 vil slå beina fullstendig under bedriften hans.

Når ETS2, EUs nye overnasjonale kvotesystem for transport, bygg og småindustri, trer i kraft i 2028, vil Bergene Holm bli rammet av en økonomisk flodbølge fra to kanter samtidig, helt uten at Stortinget kan gripe inn.

Direktøren oppgir selv at selskapet frakter inn tømmer med 25 000 vogntog og sender ut trelast til markedene med 15 000 vogntog, i tillegg til 10 000 vogntog med flis. Det utgjør totalt 50 000 tunge vogntogtransporter i året.

Under ETS2 legges kvoteplikten direkte på drivstoffleverandørene. Transportørene Bergene Holm leier inn, vil få et massivt, overnasjonalt prispåslag på hver eneste liter diesel de fyller. Denne astronomiske ekstrakostnaden for 50 000 vogntogtransporter vil bli sendt rett videre til Bergene Holm. Kostnadsgrunnlaget vil ikke bare øke med sju millioner kroner – det vil eksplodere.

ETS2 er uttrykkelig utformet for å fange opp den industrien som i dag står utenfor det store kvotesystemet, ETS1. Her havner også trelast og sagbruk. Det betyr at brenselet og energien Bergene Holm bruker til tørking av trelast og intern drift ved sine sju fabrikker, også vil bli belastet med den samme overnasjonale kvoteprisen.

Det mest rystende er kanskje at Stortinget så sent som i februar 2026 behandlet og stemte ned et forslag om å stanse innføringen av ETS2 i Norge. Høyre og Arbeiderpartiet, partiene Bergene Holm-direktøren har satt sin lit til, stemte aktivt for å slippe denne mekanismen løs på ham, sammen med MDG, KrF, SV og Venstre.

Siden ETS2 styres av et felleseuropeisk kvotemarked i Brussel, har Stortinget frasagt seg enhver mulighet til å gi Bergene Holm særnorske fritak eller lettelser. Prøver vi å kompensere for ETS2 ved å kutte i særnorske avgifter, havner vi i nøyaktig den samme fellen som svenskene: traktatbrudd og sanksjoner fra EU.

Et spill for galleriet

Hele avstemningen på Stortinget 3. februar 2026 var imidlertid et rent spill for galleriet. Selv om Senterpartiet, FrP og Rødt hadde fått flertall for forslaget om å stanse ETS2, ville vedtaket vært juridisk og realpolitisk verdiløst så lenge EØS-avtalen består. De tre partiene vet dette utmerket godt, men spiller rollene sine for å sanke stemmer fra desperate industriledere og bilister.

Det ovenstående viser at verken Høyre, Arbeiderpartiet eller noen av de andre partiene har noe reelt handlingsrom innenfor avtalen, heller ikke som medlemmer av EU. De må alle administrere CO₂-avgiften som et rettslig pålagt tiltak overfor norsk næringsliv for å unngå sanksjoner fra Brussel.

At direktøren melder seg ut av Høyre, er forståelig. Problemet er imidlertid ikke partiprogrammet. Problemet er at lojalitetsplikten og EØS-lovens § 2 har satt Grunnloven på gangen og gjort det overnasjonale energi- og klimadiktatet gjennom EØS til landets reelle lovgiver.

«Heia NAV og oljefondet»

Direktørens hule hjertesukk, «Heia NAV og oljefondet», treffer spikeren på hodet i den sosiologiske maktanalysen av skyggestaten. Når det overnasjonale buret – EØS, ACER, energipakkene og klimapolitikken – gjør det umulig å drive lønnsom og produktiv fastlandsindustri i Norge fordi strømmen eksporteres og avgiftene presses i været, gjenstår bare to ting: Oljefondet og NAV.

Vi avvikler verdiskapingen i distriktene for å tilfredsstille Brussels rettsakter og blir sittende igjen som en passiv råvarekoloni som må føre befolkningen over på statlige almisser gjennom NAV. Oljefondet skal bare investeres utenfor Norges grenser, nettopp på grunn av EØS.

Når direktøren etterlyser et parti på høyresiden som er opptatt av å skape verdier, leter han forgjeves. Med EØS-avtalen stående har vi ingen reell høyre- og venstrepolitikk i Norge. Vi styres juridisk fra EU gjennom EØS, uansett hvem som sitter i regjeringen og på Stortinget, hva de ulike partiprogrammene sier, og hva politikerne lover av gull og grønne skoger. Strider det mot EØS-avtalens juridiske forpliktelser, må det vike.

Høyrefolkene som våkner for sent

At tradisjonelle Høyrefolk og næringslivsledere nå våkner i sjokk over at partiet raserer særnorsk konkurransekraft, viser en monumental svikt i forståelsen av hva Høyre faktisk har utviklet seg til å bli, og hvem som reelt styrer landet vårt. Fotfolket og medlemmene fra næringslivet har vært naive.

Mange tradisjonelle Høyrefolk, som direktøren i Bergene Holm AS, har levd i den tro at Høyre er et parti for norsk næringsliv, verdiskaping og eiendomsrett. De har oversett at Høyre parallelt har vært Norges mest rabiate EU- og globalistparti.

Disse medlemmene har ikke reflektert over konsekvensene av EØS og avtalene partiet har vedtatt på Stortinget som følge av avtalen. De har naivt trodd at Høyre på magisk vis kunne kjempe for frihandel og samtidig beskytte norske bedrifter, på samme måte som de naivt tror at et EU-medlemskap vil gjøre det.

Nå som sammensmeltingen av energi- og klimapolitikken fra 2019 er et faktum, og lojalitetsplikten og EØS-lovens § 2, forrangsprinsippet, tvinger fram CO₂-avgifter som flår bedriftene deres, innser de for sent at partiet de har støttet, har bygd buret som nå kveler dem.

Partiledelsen og teknokratene i Høyre er slett ikke dumme. De vet nøyaktig hva konsekvensene er, men har tatt et bevisst ideologisk valg: Lojaliteten til det overnasjonale systemet i Brussel er viktigere for dem enn konkurransekraften til en trelastfabrikk i distrikts-Norge.

EU-medlemskap som endelig mål

Høyres overordnede mål er fullt EU-medlemskap. I deres øyne er særnorske hensyn, distriktsarbeidsplasser og nasjonal kontroll over strømmen og avgiftene bare reaksjonære, proteksjonistiske hindringer som må ofres på det globale markedets alter. De ser overstyringen som noe positivt – som en modernisering av Norge.

De vil inn i EU nettopp for å låse oss så hardt fast at ingen framtidige norske stortingsflertall noen gang kan snu utviklingen, selv om Norge som nasjon kjøres i grøften.

Det er en logisk, juridisk og sosiologisk umulighet å ivareta et nasjonalt folkestyre innenfor et system som har som formål å avvikle det. Enten har et folk selvråderett, eller så har det ikke. Det finnes ingen mellomting.

Både EU-medlemskap og EØS-avtalen er utformet for å utslette den nasjonale råderetten. Resultatet blir uansett at særnorsk fastlandsindustri i distriktene ofres til fordel for et overnasjonalt regelverk, der sammensmeltingen av energi i 2018 og klima i 2019 tar Norge som nasjon over stupet.

Høyre valgte Brussel

Når næringslivsledere og tradisjonelle Høyrefolk i dag melder seg ut i protest mot CO₂-avgiftene og tapet av særnorsk konkurransekraft, har de oversett hva deres eget parti faktisk foretok seg i 2018 på energiområdet og igjen i 2019 på klimaområdet.

Høyre stemte aktivt for å låse Norge inne i det overnasjonale buret. Partiledelsen visste utmerket godt at EØS-lovens § 2, forrangsprinsippet, og lojalitetsplikten ville tvinge fram disse avgiftene overfor norsk industri. Den valgte Brussel framfor norske arbeidsplasser, mens medlemmene først våkner nå som den sure svien rammer lommeboken.

Høyre er ikke et parti for norsk verdiskaping. Det er et parti for en utenlandsk rettsorden. Partiet har lurt sine egne velgere til å tro at de stemte på næringsvennlig politikk, mens de i virkeligheten stemte for å gjøre Stortinget til et ekspedisjonskontor for EU-kommisjonen.

Nå har den sure svien rammet. Det er den produktive fastlandsindustrien som betaler prisen for Høyres grenseløse underkastelse, slik også resten av partiene på Stortinget underkaster seg fremmed makt og overkjører det norske demokratiet, folkestyret og selvråderetten.

Innlegget er hentet fra Facebook.

Illustrasjonsbildet og forsidebildet er KI-generert