Blant statstjenestemenn og sjarlataner.

Jan Hårstad

I dag er det en skuffet Bjørgulv Braanen som skriver i Klassekampens leder:

«I den grad AP, og spesielt Sp, de siste årene har gitt inntrykk av at de står for en ny kurs, er valget av en ny sentralbanksjef et solid signal om at alt er som før.»(5. feb. 2022)

I denne formuleringen trekker redaktør Braanen fullstendig ut det faktum at også og i særdeleshet Klassekampen under hans ledelse, har vært ledende i media med å «gitt inntrykk av at de står for en ny kurs».

Jeg kan starte med valget i 2005 om jeg nå ikke husker feil. Allerede den gang skrev Braanen om norsk politikk som en apparatsjik fra Youngstorget og redegjorde for hvilke fantastiske saker som ville skje med Norge om AP fikk regjeringsmakten.

Til dette kommenterte jeg den gang i Friheten at det kommer overhodet ikke til å skje noe fantastisk. De rike vil bli rikere og de fattige fattigere.

Aristokratiet i AP syns det var stas med globalisering og markedsøkonomi.

Det året Solberg kom til regjeringsmakten, skrev Braanen akkurat det samme og hadde også slått seg med regelrett kultus av Jonas Gahr Støre som ofte hadde Braanen som personlig intervjuer. Helt åpenbart var Braanen politisk helt betatt av Jonas.

Så er det siste valget. Akkurat det samme «vidunderlige» (Hedda Gabler) skulle skje nok engang. Det norske folks inntreden i frihetens rike. 

Hurdalserklæringen var det historiske og dokumentariske beviset for en ny epoke i Norgeshistorien. Og gudskjelov var det slik at Rødt hadde roet seg og blitt et «forutsigbart støtteparti» for Støre-Vedum regjeringen. Hvilke eventyrlige framtidsutsikter!

La oss nå teoretisk anta at det var stor grad av ærlighet og sannhetskjærlighet i Klassekampen.

Hva skulle man da ha gjort nå? Laget en trykksak på Manifest forlag som dokumenterte hvor mye vanvittig sprøyt som Braanen og avisa hadde kommet med både før og etter valget. Det var sånt som henspiller på Marx setning om at revolusjonære bevegelser kritiserer bestandig seg selv.

Men Marx er det jo ingen som vet noe om i den moderne «venstresida» selv om alt som skjer i verden bekrefter Marx prognoser på en rekke områder.

Et av hans sentrale poenger var at arbeiderklassene ved politisk kamp skulle «påby fred der alle roper på krig». Det er dagens situasjon. 

Braanen vil ikke mobilisere folkemassene til noen KRIG MOT KRIGEN.

Her er hans løsning i KK 1. februar:

Vi skal HEIE på de kreftene i Washington, Brussel, Moskva og Kiev som leter etter en løsning.

Akkurat, det gjelder å satse på elitenes snakk for å stoppe storkriger.

I dette Braanens verdensbilde har det aldri eksistert verken noen Rosa Luxemburg eller Lenin, kun det mest pengesterke og rike arbeideraristokrati som skal føre oss inn i et velstående Norge og en verden uten kriger. Det siste får også de chattering classes ta seg av.

Ikke vent en linje selvkritikk for Braanens permanente vås over tiår.

Forsidebilde: Etienne Girardet