Uten å innrømme det er vi allerede konvertert til transhumanisme

Verden endrer seg veldig fort. Under Covid-epidemien har pengene blitt konsentrert i veldig få hender. De nye oligarkene er transhumanister. Uten å innse det, har vi allerede akseptert ideologien deres og begynner å sette den ut i livet. Vestlige leger har gitt opp å prøve å kurere denne sykdommen, og det virker åpenbart for oss å satse alt på budbringer-RNA. Det spiller ingen rolle at denne strategien er dødelig. Fra nå av, er det slik vi tenker.

av Thierry Meyssan (Frankrike)

Nedstengningene, på grunn av den politiske reaksjonen på Covid-19, favoriserte en global omfordeling av rikdom til fordel for noen få internett-aktører (Microsoft, Alphabet …). Samtidig ble investeringsfond (Vanguard, BlackRock, etc.), som allerede forvalter astronomiske summer og kan pålegge statene sine vilje, eiendommen til noen få familier. Det er nå stratosfæriske forskjeller i formue mellom noen få supermilliardærer og folket.

Middelklassen, som langsomt hadde forvitret siden Sovjetunionens fall og begynnelsen av den økonomiske globaliseringen, forsvinner gradvis. I praksis kan ikke demokratiske systemer tåle disse plutselige og gigantiske formuesforskjellene.
__________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt I Fleisen
__________________________________________________________________________

Som alltid i perioder med endringer i politiske systemer, pålegger den sosiale klassen som streber etter makt sitt synspunkt. I dette tilfellet er det transhumanisme, tanken om at vitenskapelig fremgang vil muliggjøre en transformasjon av menneskelig biologi, til det punkt der man kan overvinne døden. Nesten alle verdens femti største formuer ser ut til å være tilhengere av denne fantasien. For dem erstatter teknologien mange mennesker, på samme måte som vitenskap har erstattet overtro.

For å pålegge sin nye meningsdominans, begynner disse meget store formuene å kontrollere hva vi tenker, og tvinger oss til å handle i henhold til denne nye ideologien. Det siste fenomenet er nettopp vår reaksjon på Covid-19-pandemien. Historisk sett søkte leger i alle tidligere epidemier uten unntak å kurere syke. Det var den gamle verden. I den nye transhumanistiske verden skal ingen bli leget, alle skal beskyttes med en ny teknologi, budbringer-RNA. De fleste utviklede stater forbyr legene sine fra å behandle sine pasienter og farmasøyter fra å selge medisiner som kan hjelpe dem (hydroksyklorokin, ivermektin, etc.). Et ledende medisinsk tidsskrift, The Lancet, publiserte til og med en artikkel som hevdet at en etablert medisin som ble brukt av millioner av mennesker drepte Covid-pasienter som tok den. Internettgigantene sensurerer kontoer som fremmet den. Alt gjøres for å gjøre budbringer-RNA til det eneste alternativet.

Jeg er ikke lege. Jeg vet ikke hvor gode disse produktene er. Jeg er bare en mann som observerer måten en debatt avsluttes på før den har begynt. Jeg blander meg ikke i den vitenskapelige debatten, men jeg observerer nedstegningen av debatten.

Men striden mellom budbringer-RNA og leger er imidlertid ikke over. President Joe Biden holdt et virtuelt globalt toppmøte 22. september 2021 for å distribuere 500 millioner doser budbringer-RNA-vaksine. Til alles overraskelse, boikottet statene som skulle motta denne gaven toppmøtet. De tror ikke at budbringer-RNA er en løsning for dem.

For å forstå dem, trenger du bare en kalkulator: statene som gikk hardt inn for RNA-vaksiner hadde 20 til 25 ganger flere dødsfall per million innbyggere enn de som tillot medisinsk omsorg.

Transhumanisme fascinerer oss allerede, fordi vi ikke spør om forbudet mot Covid-kurering. Den har ikke den samme innflytelsen utenfor Vesten.

PROPAGANDA

Historien har vist oss at for å innføre et nytt regime må du først få folk til å handle i samsvar med en ny ideologi. Når undersåttene først har begynt å følge, blir det veldig vanskelig for dem å snu. Spillet er vunnet. Dette kalles propaganda. Propaganda handler ikke om å kontrollere den offentlige samtalen, men om å bruke den til å endre atferd.

Siden vi alle har gitt opp å eksperimentere med Covid-kurering, har vi alle meldt oss på budbringer-RNA og nå helsepasset. Vi er modne til å gå inn i dette nye regimet. Det er absurd å kalle det et «diktatur»; et begrep fra den gamle verden. Vi vet ennå ikke hva dette nye regimet vil være, men vi bygger det allerede.

Statene trues av de svært store formuer som er nevnt ovenfor, som generelt er mye mektigere enn de er. Statene har hovedsakelig faste kostnader og svært lite handlingsrom. De nye veldig store formuene kan derimot når som helst trekke sine investeringer ut og flytte dem. Svært få suverene formuefond kan konkurrere med dem og dermed fortsatt være uavhengige av dem.

De store mediebedriftene nekter å stille spørsmål ved forbudet mot behandling av Covid-19. De bruker all sin energi på å fremme budbringer-RNA.

DE DOMINERENDE MEDIENE

De dominerende mediene har vært veldig aktive i dette prosjektet. I lang tid, men spesielt siden slutten av den kalde krigen, har journalistikken definert seg selv som en leting etter ‘objektivitet’, selv om det er kjent at det er umulig.

I retten blir ikke vitner bedt om å være ‘objektive’. Men de er pålagt å «fortelle sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten». Det er kjent at hver person bare har oppfattet en del av Sannheten etter egne omstendigheter. I en ulykke som involverte en fotgjenger og en bil, er de fleste fotgjengervitner enige med fotgjengeren, mens de fleste bilistvitnene sier at bilen hadde rett. Det er bare summen av bevisene som forteller oss hva som skjedde.

De dominerende mediebedriftene reagerte på tilstrømningen av nye aktører til yrket sitt (bloggere og sosiale nettverk) først ved å prøve å diskvalifisere dem: disse menneskene er rørende, men de er ikke trent nok til å sammenligne seg med oss. Profesjonelle journalister har laget et skille mellom ytringsfrihet (for alle) og pressefrihet (for dem alene). En ting fører til den neste, og de har satt seg opp som skolemestere, de eneste som er i stand til å gi gode og dårlige karakterer til de som prøver å etterligne dem. For å gjøre dette, så de for seg at de ville sjekke påstandene deres (faktasjekk) som om arbeidet deres var sammenlignbart med et gameshow på TV.

Bekymret for at politikerne ville stille seg på sine velgeres side i stedet for de veldig rike, har de dominerende mediebedriftene utvidet faktakontrollen til sine politiske gjester. Det er utallige programmer der en leder blir utsatt for redaksjonell faktakontroll. Politisk diskurs, som bør være en analyse av samfunnets problemer og hvordan de skal løses, reduseres til en rekke tall som kan sjekkes mot statistiske årbøker.

De store mediebedriftene har hevdet seg først som en ‘fjerde statsmakt’ og deretter, etter å ha absorbert de andre, som hovedmakten. Denne oppfatningen kommer fra den britiske politikeren og filosofen fra 1700 -tallet, Edmund Burke. Den ‘fjerde statsmakt’ ble satt sammen med adelen, presteskapet og borgerne. Burke bestred ikke dens legitimitet. I dag kan alle se at den ikke er basert på en verdi, men på eiernes penger.

Valget av emner som dekkes av de store mediebedriftene krymper stadig. De går sakte bort fra analyse, og konsentrerer seg kun om verifiserbare data.

For tjue år siden ville for eksempel aviser som utfordret arbeidet mitt presentere det avkortet og deretter umiddelbart diskvalifisere det som «konspiratorisk». I dag tør de ikke lenger oppsummere tesene mine, fordi de ikke har mulighet til å ‘faktasjekke’ dem. Så de klassifiserer meg bare som ‘upålitelig’. Overfor yngre journalister som ikke jobber for dem, begrenser de store mediebedriftene seg til fornærmelser. Som resultat, er det et voksende gap mellom dem.

Dette fenomenet er spesielt tydelig med de ‘gule vester’, vanlige borgere som protesterte mot denne sosiologiske utviklingen av verden allerede før nedstegningene lot den seire. Jeg husker en debatt på en 24-timers nyhetskanal der et parlamentsmedlem spurte en gul vest hvilken godtgjørelse som ville tilfredsstille demonstrantene. Men den gule vesten svarte: «Vi trenger ikke kvoter, vi vil ha et mer rettferdig system.» Det store mediet fjernet raskt personer som, i likhet med den dama, tenkte på samfunnets problemer, og erstattet dem med andre som stilte konkrete og umiddelbare krav. De gjorde alt for å sensurere tankegangen.

GODE OG DÅRLIGE KARAKTERER

En annen løsning som den nye herskende eliten har tenkt seg, er å gjenopprette en Index librorum prohibitorum. Tidligere publiserte Kirken – som ikke bare var et trossamfunn, men også en politisk makt – en liste over bøker som var forbudt for alle (unntatt dens geistlige). Den ønsket å beskytte folket mot protestantenes feil og løgner. Dette varte bare en stund. I motreaksjonen fratok de troende Kirken dens politiske makt.

Tidligere tjenestemenn i NATO og Bush-administrasjonen opprettet et selskap i New York, NewsGuard, for å lage en liste over upålitelige nettsteder (inkludert vårt) . NATO, EU, Bill Gates og noen få andre har opprettet CrossCheck, som blant annet finansierer den største franske faktasjekkeren (Décodeurs du Monde). Det ser ut til at den eksponentielle økningen i informasjonskilder har ødelagt dette prosjektet.

En nyere metode består i å definere på forhånd, ikke hvem som er pålitelig, men hva sannheten er.

Den franske presidenten, Emmanuel Macron, har nettopp opprettet et «oppdrag mot desinformasjon og konspirasjon». Dets leder, sosiologen Gérald Bronner, mener at staten bør opprette et organ for å etablere Sannheten på grunnlag av «vitenskapelig konsensus». Han anser det som uakseptabelt at ordet til «en universitetsprofessor tilsvarer det til en gul vest».

Denne metoden er ikke ny. På 1600-tallet hevdet Galileo at jorden kretset rundt solen, og ikke omvendt. Gérald Bronners forgjengerne motarbeidet ham med forskjellige passasjer fra De hellige skrifter, som da ble ansett som åpenbaret kunnskap. Så førte den ‘vitenskapelige konsensusen’ til at han ble fordømt av Kirken.

Vitenskapshistorien er full av eksempler av denne typen: nesten alle de store oppdagerne ble motarbeidet av sin tids ‘vitenskapelige konsensus’. Mesteparten av tiden var ideene deres ikke i stand til å seire med demonstrasjoner, men bare da motstanderne, dvs. lederne av den «vitenskapelige konsensusen», gikk av med døden.

Forsidebilde: Gabriella Clare Marino