Modus operandi
Av Hans Olav Brendberg
(Eller:Hvordan det blir gjort.red.) og (Ikke noe nytt under solen, red.)
Mot slutten av trettitalet ønskte Roosevelt å leggja amerikansk makt på vektskåla i den komande krigen i Europa. Mot seg hadde han sterke krefter i amerikansk politikk – krefter som etter kvart vart til «America First», leidd av Charles Lindbergh og senator Burton K. Wheeler.
Korleis greidde Roosevelt utmanøvrera desse – som hadde solid støtte mellom amerikanarar flest?
Først og fremst gjennom ein omfattande svertekampanje, regissert av det som John T. Flynn kalla «Smearbund».
Spionorganisasjonar som Anti Defamation League under leiing av Arnold Forster, «Non-Sectarian Anti-Nazi league to Champion Human Rights» og andre hadde som jobb å «grava opp møkk» om leiande tilhengarar av amerikansk nøytralitet.
Alt som kunne brukast til sverting og skandalisering vart spreidd ut av dei to leiande spaltistane i amerikansk populærpresse: Walter Winchell og Drew Pearson. Winchell hadde også det mest populære nyhendeprogrammet på amerikansk radio. Dei som sakleg argumenterte mot amerikansk intervensjon, vart stempla som «antisemittar».
Denne kampanjen vart koordinert av britisk etteretning – den organisasjonen som vart kalt British Security Coordination, og som er opphavet til veldig mykje av det som har vore av vestleg etteretningsarbeid i etterkrigstida.
Kontaktmannen til BSC i det kvite huset var David K. Niles.
Ein av dei sentrale rådgjevarane for korleis kampanjen kunne drivast var høgsterettsdomar Felix Frankfurter, som hadde sine folk plassert i nøkkelstillingar i Roosevelt-administrasjonen.
Når leiande tilhengarar av nøytralitetspolitikk stilte til val, vart det kanalisert inn store pengesummar frå utanfor delstaten.
Sju år etterpå freista leiande folk i den amerikanske regjeringa – som forsvarsminister James Forrestall og kontorsjef Loy Henderson – å hindra amerikansk anerkjenning av ein jødisk stat i Palestina, som dei meinte ville vera negativ for amerikanske interesser i eit oljerikt område.
Dei vart møtt av ein intens svertekampanje. Organisasjonar som Anti-Defamation League under Arnold Forster leverte ammunisjon til svertekampanjen.
Dei som dreiv svertekampanjen i massemedia var Walter Winchell og Drew Pearson. Dei som sakleg kritiserte opprettinga av ein eksklusiv, jødisk stat vart stempla som «antisemittar».
Den som koordinerte det heile i det kvite hus? David K. Niles. Kven la strategien for kampanjen? Ein av Frankfurters nærmaste medarbeidarar, Max Lowenthal.
I boka si om antiintellektualisme i USA hevda Richard Hofstader at den store inkvisisjonen i USA under McCarthy ikkje primært handla om «kommunisme». Forfølgjing av kommunistane var middelet som kunne brukast av grupper som hadde andre kjepphestar å gjera opp med den liberale eliten.
Den som vil finna røtene til denne kjipe og inkvisitoriske måten å driva politikk på, treng ikkje gå langt tilbake i tid. McCarthy hadde lært sjangeren av dei som dreiv kampanjane i 1940 og 1947.
Walter Winchell dreiv også i McCarthytida grov personforfølgjing, slik han hadde gjort under oppgjeret med Wheeler og Forrestal.
Men denne gongen likte ikkje dei liberale det han heldt på med. Sjølv om det var den same, gamle Winchell og dei same velprøvde metodane.
Dei som meiner det som skjedde noko nytt då Israel pressa bort Jeremy Corbyn som partileiar i Labour, bør læra seg meir om vår nære forhistorie. For det er ikkje noko nytt at folk som har sakleg underbygt kritikk blir stempla. Det er ikkje noko nytt at mediemakt blir misbrukt.
Og: Det er ikkje noko nytt at skuldingar om «antisemittisme» blir misbrukt.
Forsidebilde v/Fernando Botero
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 236 ganger.
2 kommentarer. Leave new
Vi har da virkelig sett drittpakker her i Norge også, i passe tid før hvert valg, trolig kanalisert fra CIA til lojale journalister med stor sans for å «beskytte sine kilder.» Denne måten å påvirke valg er helt legitime for deler av norsk presse og organisasjonsliv. Om personene ikke blir «fjernet», blir de i hvert fall rykket ned et par hakk. Blir spennende å se hva de finner på til høsten …
«Den som vil finna røtene til denne kjipe og inkvisitoriske måten å driva politikk på, treng ikkje gå langt tilbake i tid. »
Nei, i Norge trenger vi jo ikke gå lengre tilbake enn til Ap/Gerhardsen-regime på 1950-70-tallet. Med overvåking, pressekontroll og konstuerte «lekkede» historier til pressen.
(- Og dagens løgner/demonisering av Snowden og Assange heller ikke glemt.)
«Og: Det er ikkje noko nytt at skuldingar om «antisemittisme» blir misbrukt.»
Dette har vel vært brukt i hundre år, om ikke lengre.
Og løgnene om «dette stakkars lille folket som blir forfulgt av alle» , er spredt og gjentatt så grundig at mange tror de er sanne.
‘Vi benekter ikke og er ikke redde for å innrømme at denne krigen er vår krig og er utkjempet for å befri Jødedommen… Sterkere enn alle fronter til sammen er vår front, den jødiske. Vi gir ikke denne krigen bare økonomisk støtte som hele krigsproduksjonen er basert på, vi gir ikke bare vår fulle propagandamakt som utgjør den moralske energi som får denne krigen til å fortsette. Garanti for seier er basert på en svekkelse av de fiendtlige styrkene, å ødelegge dem i sine egne land, innen motstanden. Og vi er den Trojanske hest innenfor fiendens forlegninger.
…og bringe det tyske folk til fornuft gjennom å ødelegge deres eksporthandel, en eksporthandel som er deres eksistensgrunnlag.” – Samuel Untermeyeri en radiosending på WABC i New York, 6 august 1933. Gjengitt i New York Times, 7 august 1933.
Sammen med Samuel Untermeyer i agitasjonen for krig mot Tyskland, talte Bernard Baruch samtidig for forberedelser for denne krigen. ”Jeg understreket at et nederlag for Tyskland og Japan og deres påfølgende utestengelse fra verdenshandelen ville gi Storbritannia en fantastisk mulighet til å øke sin utenlandshandel både i volum og profit.’
……“Det er ikke sant at jeg eller noen andre i Tyskland ønsket krig i 1939. Den var ønsket og fremprovosert utelukkende av internasjonale statsledere, enten av jødisk opphav eller i tjeneste for jødiske interesser. Ikke hadde jeg etter den fryktelige første verdenskrig ønsket en andre, verken mot Amerika eller England.” – Adolf Hitler, April 1945.