Henta fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Umiddelbart virker det uforståelig at samfunnets fremste tillitspersoner, de som blir tilkalt for å bli regjeringsmedlemmer — medlemmer av Kongens råd, folkets fremste tillitsmenn — verken forstår seg på eller bryr seg om de helt grunnleggende reglene om å ikke misbruke vervet til å skaffe seg personlige fordeler.
Men alt dette er helt forståelig ut fra hva som er drivkrafta for å delta i politikk nå. Partiene har mista sin politiske innflytelse, og har i stedet blitt den viktigste arenaen for springbrett til å skaffe seg bedra lønna og mektige stillinger med gode pensjoner. For å sikre seg slike stillinger, må de sørge for å gi andre stillinger mens de kan og vise at de er verdig til medlemskap i karrierelosjen Grei.

Den universitetsansatte statsviteren Dag Einar Thorsen skriver i Store norske leksikon om partiene:

Færre medlemmer og flere ansatte
Etter 1980 har imidlertid mange partier i modne demokratier, også i Norge, opplevd en gradvis nedgang i medlemstall. Samtidig har partiene også gradvis gått fra å være finansiert av medlemmenes bidrag til å bli mer avhengig av offentlig pengestøtte, mens medlemmenes frivillige innsats i noen grad har blitt erstattet av arbeidsinnsatsen til profesjonelle partiansatte. I 1980 var i underkant av en halv million nordmenn medlemmer i ett av de politiske partiene som den gang var representert på Stortinget, mens det samme tallet i 2015 var 167 000.

I samme tidsrom har imidlertid den årlige omsetningen og antallet ansatte i de politiske partiene gått betydelig opp, noe som vitner om en sterk grad av profesjonalisering i partiene. Dette har ledet enkelte statsvitere til å hevde at massepartiets tidsalder er på hell, og at partiene i stadig sterkere grad vil bli mer som kartellpartier, eller ulike nettverk av profesjonelle politikere som konkurrerer med hverandre om stemmer fra velgerne, men som i mindre grad enn tidligere representerer en tydelig ideologi, eller som ser seg selv som representanter for en bestemt del av samfunnet, slik elitepartiene og massepartiene tidligere gjorde.

I boka DEMOKRATI, ei redigert artikkelsamling fra 2017, skriver statsviterprofessor Knut Heidar om partifunksjonene som stort sett har forsvinni i Norge. Partiene er ikke lenger en kanal for vanlige folk inn i politiske beslutningsfora. Som i diktaturer finansieres partiene nå av staten. Den politiske makta går ikke lenger gjennom partiene og de valgte representative forsamlingene. Partiene framstiller seg som om de mener helt forskjellig politikk, men resultatet blir stort sett det samme. De mange partiene med tilsynelatende forskjellig politikk bidrar til å tilsløre at valget av parti ikke betyr noe. Som bolig- og bomiljøpolitikken i Oslo. De som står for høyhus med hybler uten grønne områder mellom kommer til å få minst 51 av bystyrets 59 representanter ved valget i september. I virkeligheten utgjør de 51 et eget parti med en felles boligpolitikk. De er reelt betong- og hybelpartiet med én felles politikk, mens de stiller til valg forsøkt markedsført som sju partier som har hver sin helt ulike politikk: Høyre, Ap, MDG, SV, Frp, Sp og KrF. Hadde betong- og hybelpartiet vært ærlige og stilt sammen i ei liste om denne politikken, ville de kanskje bare fått halvparten så mange stemmer. Godt bomiljø blir det bare for disse partienes ledere. Når politikken blir som et skuespill, blir det enda viktigere å berike seg sjøl gjennom andre.

Illustrasjonen til dette innlegget treffer perfekt. Det som framstilles som en sannhet, er en løgn. Partiene svinger ikke til den sida de blinker til.

Ikke tilfeldigheter,
men satt i system
Det er mulig at Arbeiderpartiet er hakket verre enn andre partier med tildeling av verv til andre. Det er i så fall naturlig, så lenge som Arbeiderpartiet har styrt i staten og i kommunene. Kameraderiet er etablert som en fast praksis, nesten som om den er grunnlovsfesta. Kritikken var tydelig fra Høyre. Inntil de kom i regjering og begynte med den samme belønninga. For heller ikke Høyre kan sikre seg det de oppfatter som gode ledere i politikk, uten å forsikre dem om at «Ja, og vi skal sikre deg en jobb — veldig god — etterpå.» Løftet om en god retrettstilling er nærmest som en kontrakt for å stille opp til en kjedelig plass på Stortinget eller en kjedelig statsrådspost. Et byrådsverv i Oslo framstår for mange, også Ap-folk, som noe viktig. Men det er ikke viktig nok når du kan bruke byrådsvervet til å bli NHO-direktør for tomteeierne.

Det er jo fullt forståelig at studentene, når de nærmer seg 28 år, at det er totalt uinteressant for dem å fortsette som stortingsrepresentant eller statsråd. Da vil de høste fordelene av sitt ungdoms slit. De vil ha makt, som for eksempel leder av kringkastingsrådet eller redaktør i Mondelez-firmaet Schibsted (Mondelez har virksomhet i Russland). Det er som i innlegget «Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett.»

Mindre og mindre demokrati
Lederne gjør som de vil — og får det som de vil. De første partiene som oppstod var partier for en liten eksklusiv elite, der det store flertallet ikke hadde noe å si. Vi er på veg tilbake dit. Partiene opptrer på elitens teaterscene der de ikke strir om fordeling av goder og byrder for folk, men fordeler for seg der de omfordeler goder til seg sjøl.

Det er fint at Brenna og Trettebergstuen fortsatt minner oss på om at sånn er det. Det er flere måneder sia andre minte oss på hvordan det er.

Overskriftsillustrasjonen
viser at det som framstår som sannhet
egentlig er løgn.
Laga av: OpenClipart-Vectors