Fra 1453 til 2026: Vestens 500 år gamle verdenssystem går mot slutten

Knutepunktet mellom Europa og Asia endret seg da osmanene erobret Istanbul. Nå forskyves makten på nytt, og det avgjørende spørsmålet er hvordan Vesten skal leve i en verden den ikke lenger styrer alene.

Av pensjonert admiral Cem Gürdeniz

Når den postkoloniale epoken går mot slutten, er det avgjørende spørsmålet ikke lenger hvordan Vesten skal styre verden, men hvordan Vesten skal leve i en verden den ikke kan styre alene.

Enkelte vendepunkter i verdenshistorien får følger som strekker seg langt utover tiden da de fant sted.

Våre forfedres erobring av Istanbul i 1453 var et slikt vendepunkt. Historikere beskriver vanligvis 1453 som slutten på Det bysantinske riket, avslutningen på middelalderen og begynnelsen på nyere tid. Men det historiske bruddet hadde langt større rekkevidde. Erobringen av Istanbul satte i gang en langt bredere prosess som har fått følger i nærmere 500 år, helt frem til i dag. Erobringen, fulgt av osmansk ekspansjon på Balkan, ved Svartehavet og i det østlige Middelhavet, Egypt og Rødehavet, markerte en viktig terskel i omformingen av den gamle geoøkonomiske ordenen mellom Europa og Asia.

I århundrer hadde rikdommene fra Asia, særlig Kina og India, blitt fraktet vestover langs silke- og krydderrutene. Istanbul og det østlige Middelhavet var viktige knutepunkter i dette systemet. Sjøfartsrepublikker som Venezia og Genova hadde tjent betydelige formuer på handelen gjennom Middelhavet. De nye geopolitiske forholdene fikk imidlertid europeerne til å lete etter alternative veier til Asia.

For det kristne Europa, som gjentatte ganger hadde møtt tyrkerne under korstogene fra tiden etter 1095 og omkring to århundrer fremover, førte tyrkernes erobring av Istanbul i 1453 til et stort geopolitisk og psykologisk sjokk. At hovedstaden i Det østromerske riket kom under osmansk styre, innebar ikke bare slutten på et rike. Sett fra Europa varslet det også en grunnleggende endring i maktbalansen langs de tradisjonelle handelsrutene gjennom det østlige Middelhavet og Svartehavet mot Asia.

Ett av Vestens svar på denne endringen var geografisk. Målet var å nå Asia sjøveien, utenom områdene under osmansk kontroll. Erobringen av Istanbul var selvsagt ikke den eneste årsaken til Europas ekspansjon på verdenshavene. Fremskritt innen navigasjon og skipsbygging, oppsamling av kapital, krydderhandelens usedvanlig høye fortjeneste og konkurransen mellom europeiske stater bidro også. Likevel ble den voksende osmanske makten i det østlige Middelhavet og langs de tradisjonelle handelsrutene mellom øst og vest en viktig geopolitisk drivkraft i jakten på andre ruter.

Portugiserne seilte sørover langs Afrikas kyst, rundet Kapp det gode håp og nådde India gjennom Indiahavet. Spanjolene seilte vestover i forsøket på å nå Asia, men kom i stedet til Amerika. Europas økonomiske og militære horisont strakte seg dermed forbi Middelhavet og ut i Atlanterhavet og Indiahavet. Grunnlaget for kolonirikene ble lagt, og i løpet av flere århundrer begynte verdensøkonomiens tyngdepunkt gradvis å flytte seg fra Middelhavet mot Atlanterhavet.

Atlanterhavssystemet og Vestens fremvekst

Denne omveltningen innebar mer enn oppdagelsen av nye handelsruter. Portugal og Spania grunnla de første store oversjøiske rikene. På 1600-tallet samlet Nederland handel, sjøfart, forsikring og finans i et langt mer utviklet system. Amsterdam ble et av verdens viktigste sentre for handel og finans. Kunnskapen om handel, kreditt, forsikring og sjøfart som hadde vokst frem i sjøfartsrepublikkene ved Middelhavet, ble i Atlanterhavsverdenen innlemmet i større strukturer av statsmakt og kapital. Senere flyttet sentrum til London, og Storbritannia vokste frem som den dominerende makten i verdenssystemet. På 1900-tallet flyttet systemets tyngdepunkt over Atlanterhavet til New York og Washington.

Under merkantilismen utfylte staten, kjøpmannen og marinen hverandre. Marinen beskyttet handelsrutene og åpnet dem når det var nødvendig. Kapitalen trengte inn i nye områder, og staten støttet den økonomiske ekspansjonen med politisk og militær makt, særlig sjømakt. Den industrielle revolusjonen drev denne mekanismen mye lenger. Etter hvert som europeisk industri trengte mer råvarer, energi og flere markeder, ble kapitalismen vevd sammen med imperialismen. På 1800-tallet sto Storbritannia i sentrum for denne ordenen. Royal Navy var ikke bare en flåte som beskyttet den britiske kysten, men en verdensomspennende styrke som sikret internasjonale handelsruter og tok kontroll over dem når det var nødvendig. Londons finanssystem, forsikringsnettverk, havner, sjøtransport, kullstasjoner og strategiske streder ble deler av den samme globale strukturen.

Slik ble grunnlaget lagt for en vestligdominert verdensorden som skulle vare i omkring fem århundrer. Staten i systemets sentrum skiftet med tiden. Først trådte Portugal og Spania frem, deretter Nederland, Storbritannia og Frankrike, og til slutt USA. Systemets grunnleggende karakter forble likevel stort sett den samme. Tilgang til sjøveier, oppsamling av kapital, teknologisk overlegenhet og militær makt ga statene som kontrollerte verdensøkonomiens sentrum, enorme fordeler. Begge de industrielle revolusjonene fant sted i Vesten. Sammen med sjøfartens overgang fra seil til kull og fra kull til olje – som gjorde det mulig å kontrollere adgangen til alle kontinenter via havene – satte dette fart i utviklingen fra merkantilisme til kapitalisme, fra imperialisme til globalisering.

1945: Kolonialismen tok slutt, men hierarkiet besto

De to verdenskrigene tappet Pax Britannica for kraft, mens USA trådte frem som det vestlige systemets nye sentrum. I samme periode begynte de klassiske kolonirikene å gå i oppløsning. Fra India til Indonesia, fra Algerie til store deler av Afrika, vant dusinvis av land sin uavhengighet. Politisk uavhengighet betydde likevel ikke alltid økonomisk og strategisk uavhengighet.

Da koloniguvernørene trakk seg tilbake, ble direkte styre erstattet av nye former for innflytelse og avhengighet. USA-ledede militærallianser, det verdensomspennende nettverket av militærbaser, NATO, Bretton Woods-systemet, det dollarbaserte finanssystemet, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken ble den nye ordenens viktigste institusjoner. FN legemliggjorde prinsippet om statenes suverene likhet, mens vetosystemet i Sikkerhetsrådet gjenspeilte det faktiske hierarkiet mellom stormaktene.

Året 1945 markerte også begynnelsen på den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Supermaktene unngikk direkte konfrontasjon, men rivaliseringen utspilte seg gjennom kriger, kupp og kamper via stedfortredere, fra Korea til Vietnam, fra Laos og Kambodsja til Afghanistan, Afrika og Latin-Amerika. For å fremme sine interesser benyttet USA ikke bare militære inngrep, men også operasjoner for regimeskifte, hemmelig etterretningsvirksomhet og støtte til lokale styrker. Millioner mistet livet bare i krigene i Korea og Indokina. Regnes også andre konflikter påvirket av rivaliseringen under den kalde krigen med, blir de menneskelige tapene langt større.

Kort sagt tok den klassiske kolonialismen slutt, men stormaktspolitikken forsvant ikke. Den skiftet form. Direkte styre ble erstattet av innflytelsessfærer, militærbaser, allianser, økonomisk avhengighet og stedfortrederkriger. I omkring et halvt århundre utgjorde Sovjetunionen en militær og ideologisk motvekt til det vestlige systemet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, forsvant denne balansen, og verden gikk inn i en helt annen tid.

Verdenskart med avkolonisering og militære allianser etter 1945. Politisk uavhengighet gjorde ikke slutt på stormaktenes innflytelse.

Etter den kalde krigen: Det nye amerikanske århundret

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, oppnådde USA en militær, økonomisk og teknologisk overlegenhet uten sidestykke. Ingen annen makt sto igjen som kunne balansere landet på verdensbasis. Slutten på den kalde krigen ble imidlertid ikke fulgt av en ny fredstid. Nykonservative miljøer som fikk større betydning på 1990-tallet og senere innflytelse under George W. Bush, gikk inn for å bruke USAs militærmakt som et tvangsmiddel, ikke for å sikre tilslutning. Målet var både å bevare USAs overlegenhet og å fremme Israels geopolitiske mål. Project for the New American Century (PNAC), grunnlagt av ledende nykonservative i 1997, pekte uttrykkelig på bevaring av USAs globale lederstilling og militære overlegenhet som strategiske mål.

Den nye epoken begynte med Golfkrigen i 1991 og fortsatte med inngrepene i Jugoslavia og Kosovo, krigene i Afghanistan og Irak etter angrepene 11. september, og deretter militære operasjoner i Libya, Syria, Jemen og et større geografisk område. Særlig 11. september ble et viktig vendepunkt som utvidet rommet for bruk av amerikansk militærmakt verden over.

Mellom 2001 og 2023 ble mer enn 940 000 mennesker drept direkte av krigshandlinger i krigene i Irak, Afghanistan, Syria, Jemen og Pakistan. Mer enn 432 000 av dem var sivile. Når anslagsvis 3,6–3,8 millioner indirekte dødsfall som følge av sammenbrudd i helsevesen, økonomier og infrastruktur, samt masseflukt, tas med, anslås de samlede menneskelige tapene til minst 4,5–4,7 millioner. Til tross for alle disse angrepene klarte ikke USA å skape fred og stabilitet der landet grep inn. Med unntak av den første Golfkrigen oppnådde det ikke militær seier. I de fleste tilfeller trakk det seg til slutt ut, slik det gjorde i Vietnam. Den eneste fremgangen var NATOs utvidelse blant europeiske land.

Gjennom denne ødeleggende strategien hvilte USAs overlegenhet ikke bare på militærmakt. Landets globale militære nærvær var knyttet til dollarens sentrale stilling, finanssystemet, teknologi, kapital og alliansenettverket. Derfor undergravde ikke de strategiske nederlagene i Irak og Afghanistan systemets grunnlag i første omgang, slik nederlaget i Vietnam heller ikke gjorde det. USA kunne tape kriger og samtidig beholde sin sentrale plass i verdenssystemet. Dette var den grunnleggende styrken bak det nye amerikanske århundret.

Forskjellen mellom Vietnam og i dag

Når omveltningen som nå finner sted, sammenlignes med nederlaget i Vietnam, må den grunnleggende forskjellen mellom de to periodene undersøkes. USA avsluttet i hovedsak sin direkte militære rolle i Vietnam i 1973, mens Saigon falt i 1975. Likevel beholdt USA plassen i sentrum av verdensøkonomien, dollaren fortsatte å dominere det internasjonale finanssystemet, og den vestlige alliansen forble intakt. Sovjetunionen var en militær og ideologisk rival, men kunne ikke tilby et alternativ til det USA-sentrerte verdensøkonomiske systemet i samme målestokk. Vietnam innebar tapet av en krig, ikke tapet av det amerikanskdominerte verdenssystemet.

Her blir forskjellen fra vår tid tydelig. Samtidig som det prøves om amerikansk militærmakt fremdeles kan skape politiske resultater, har verdensøkonomiens tyngdepunkt flyttet seg mot Asia. I 1945 var bildet nesten det motsatte av i dag. Ved slutten av andre verdenskrig sto USA for 27 prosent av verdens samlede nasjonalinntekt og 50 prosent av industriproduksjonen. De tilsvarende tallene for Kina var henholdsvis 5 og 2 prosent.

I 2026 er tallene grunnleggende endret. Kina står for omkring 32 prosent av verdiskapingen i verdens industriproduksjon, mot omkring 18 prosent for USA. Kina ligger langt foran USA i produksjon av stål, elektrisitet, biler, maskinverktøy, industriroboter og industrielle innsatsvarer. Landet har også et klart forsprang innen ingeniørfag, vitenskapelige publikasjoner og antallet uteksaminerte innen naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk. I tillegg har Kina en betydelig befolkningsmessig fordel når det gjelder menn i militær alder. Samlet viser disse forholdene at Kinas fortrinn overfor USA ikke bare gjelder økonomiens størrelse. Kina har et svært sterkt materielt grunnlag innen industriproduksjon, energi, stål, maskiner, ingeniørkompetanse og menneskelige ressurser – kapasitet som vil være avgjørende i en langvarig stormaktskonkurranse og en mulig utmattelseskrig.

Samtidig begrenser det fremvoksende nettverket av forbindelser mellom Kina, Russland, India og andre makter, utvidelsen av Shanghai-organisasjonen (SCO) og BRICS, tiltak for handel i nasjonale valutaer og utviklingen av alternative finansinstitusjoner handlingsrommet til den enpolare ordenen som oppsto etter den kalde krigen.

Spørsmålet er derfor ikke bare om USA kan nå sine militære mål i Iran, Hormuzstredet eller på en annen front. Det grunnleggende historiske bruddet ligger i at svekkelsen av amerikansk militærmakts evne til å frembringe politiske resultater skjer samtidig som økonomisk, industriell og teknologisk tyngde flytter seg bort fra Vesten. Under Vietnamkrigen gikk en krig tapt, men systemet forble sterkt. I dag er det selve systemet som er i endring.

Epic Fury og den nye maktbalansen

Krigen mot Iran og USAs operasjon Epic Fury har særlig betydning i denne sammenhengen. USAs militære ressurser mot Iran er fortsatt formidable. Bruk av militærmakt i en slik målestokk garanterer likevel ikke lenger at motstanderens politiske vilje brytes, eller at krigen slutter på Washingtons vilkår. En analyse offentliggjort av generalinspektørens kontor i USAs forsvarsdepartement i september 2026, med opplysninger om krigskostnader og ammunisjonsforbruk, viser at Epic Fury har kostet mer enn 42 milliarder dollar, skapt mangel i lagrene av strategisk ammunisjon og ført til særlig høyt forbruk av avskjæringsvåpen til luft- og rakettforsvar. Rapporten konkluderer dessuten med at USA gikk inn i krigen uten tilstrekkelig planlegging eller fremsyn. Den erkjenner offisielt en strategisk feil og viser indirekte hvor vanskelig det er blitt for USA å opprettholde moderne krigføring med høy intensitet.

Her viser forskjellen mellom Vietnam og vår tid seg igjen. Under Vietnamkrigen var USA et av verdens fremste sentre for industri, finans og militærmakt, og beholdt denne stillingen til tross for nederlaget. I dag kommer kostnadene og ammunisjonsforbruket ved militære operasjoner samtidig med debatten om hvorvidt USAs industrikapasitet er bærekraftig, og om landet kan oppfylle sine globale forpliktelser på samme tid. Det som har endret seg, er ikke bare den relative svekkelsen av USAs militærmakt, men også den avgjørende rollen denne makten tidligere hadde i verdenssystemet – dens evne til å skape tilslutning. Selv i dag opprettholder det amerikanske militære nærværet sin posisjon gjennom et enormt forsvarsbudsjett og store mengder våpen og militære plattformer. Likevel klarer det ikke å frembringe ønskede resultater mot aktører som gjør motstand på det økonomiske, teknologiske og diplomatiske området.

Budskapet fra Hormuz og Bab el-Mandeb

Ett av de tydeligste tegnene på denne omveltningen viser seg til sjøs. Vestens fremvekst gjennom fem hundre år ble i betydelig grad muliggjort av ekspansjonen over verdenshavene, kontrollen over sjøhandelsrutene og evnen til å påtvinge dem sin politiske vilje med sjømakt når det var nødvendig. I dag viser utviklingen i Hormuzstredet, Bab el-Mandeb, Rødehavet og Den nordlige sjøruten i Polhavet grensene for det samme systemet. Irans militære press i Hormuz og houthienes (Ansarallahs) press i Bab el-Mandeb og Rødehavet må ses som mer enn regionale konflikter. Russlands opprettelse av en ny sjøtransportvei langs det nordlige Eurasia – den arktiske nordlige sjøruten – og USAs manglende evne til å gripe inn der må vurderes for seg. Utviklingen bærer tegn på en langt større omveltning. Vesten besitter fortsatt meget betydelige sjø- og luftstyrker, men det blir tydelig at denne makten ikke lenger sikrer ubegrenset handlefrihet ved avgjørende maritime flaskehalser. Rakettteknologi, ubemannede systemer, landbaserte våpen og forholdsvis billige asymmetriske kapasiteter begrenser handlefriheten til store og kostbare marinestyrker.

Det avgjørende er ikke hvor mange hangarskip eller ubåter en stat har. Det avgjørende er til hvilken pris, hvor lenge og med hvilket politisk resultat styrkene kan brukes. Å ha en hangarskipsgruppe i et område er ikke lenger det samme som å kunne utøve politisk og militær kontroll over en sjøvei.

Utviklingen i Hormuz er symbolsk i så måte. Til tross for at USA har satt inn betydelig militærmakt, har landet ikke klart å fjerne Irans press på sjøtransporten i området helt, særlig gjennom Hormuzstredet. Enda viktigere er det at Washington har søkt støtte fra sine NATO-allierte og tradisjonelle partnere som Canada, Japan, Australia og Sør-Korea i den vanskelige strategiske situasjonen i Hormuz, uten at disse landene har gått direkte inn i krigen på USAs side for å åpne stredet med militærmakt.

Ved Bab el-Mandeb tegner det seg et lignende, men for Saudi-Arabia særlig slående bilde. Riyadh har ikke fått den militære støtten landet ventet fra USA og Europa i konfrontasjonen med Jemen. Heller ikke den forventede støtten fra Storbritannia har kommet. Til tross for nære sikkerhets- og allianseforbindelser med Pakistan og Tyrkia har Saudi-Arabia i stor grad måttet bære den strategiske byrden på bakken alene. Landet er nærmest isolert, er blitt avhengig av israelsk støtte og utsettes for press som grenser til utpressing for å slutte seg til Abraham-avtalene.

Hormuz og Bab el-Mandeb blir dermed to ulike prøvesteder for den samme historiske omveltningen. I Hormuz strever USA, verdens sterkeste militærmakt, og ved Bab el-Mandeb strever Saudi-Arabia, en av verdens største energieksportører, med å omsette sin politiske vilje i resultater på bakken i ønsket grad, til tross for sin enorme materielle makt. Den tradisjonelle forbindelsen mellom militær overlegenhet og evnen til å påtvinge andre sin politiske vilje svekkes.

Det globale sørs økonomiske og finansielle fremvekst

Den postkoloniale ordenens omveltning kan ikke forstås bare gjennom Vestens militære begrensninger. Den mer grunnleggende endringen finner sted innen økonomi og finans. Fremvoksende økonomier og utviklingsøkonomier står nå for størstedelen av verdens produksjon målt etter kjøpekraft. Likevel gjenspeiler kvoter, stemmerett og styring i institusjoner som IMF og Verdensbanken fortsatt i stor grad maktfordelingen som oppsto etter andre verdenskrig. BRICS’ krav om større representasjon og fremveksten av alternative institusjoner som Den nye utviklingsbanken er følger av denne forskyvningen i økonomisk tyngde.

Det som kjennetegner den nye tiden, er ikke nødvendigvis at det globale sør blir anti-vestlig, men at avhengigheten av Vesten avtar. Kina tilbyr alternativer innen handel, industri og finans, Russland innen energi og militærteknologi, mens India utvider sin strategiske selvstendighet. Golfstatene styrker på sin side de økonomiske forbindelsene til Asia samtidig som de opprettholder forbindelsene til Vesten. Dermed får stater større rom til å manøvrere mellom ulike maktsentre uten å være bundet til ett geopolitisk og finansielt sentrum.

Denne omveltningen er også synlig i finanssystemet. Handel i lokale valutaer, alternative betalingssystemer og sentralbankenes økende gullkjøp har ikke skapt et nytt system som erstatter dollaren på kort sikt, men gir statene nye valgmuligheter. Særlig muligheten for at reserveverdier blir brukt som sanksjonsmidler, har igjen gjort gull til et middel for økonomisk trygghet og suverenitet.

Kina er et av de tydeligste eksemplene. Landets reduksjon av beholdningen av amerikanske statsobligasjoner og samtidige økning av gullreservene inngår i en bredere utvikling mot større spredning av reservene. Samtidig øker USAs voksende statsgjeld, store budsjettunderskudd og stigende renter på langsiktige obligasjoner presset på det dollarbaserte systemet. Spørsmålet er derfor ikke dollarens sammenbrudd eller en snarlig forsvinning av USAs finanssystem. Den grunnleggende historiske endringen er at statene i stadig større grad har alternativer som gjør dem mindre avhengige av ett finansielt sentrum. Gullkjøp, BRICS-tiltak med lokale valutaer, alternative betalingssystemer og spredning av reservene er ulike uttrykk for samme utvikling. Ordenen som ble etablert etter 1945, er fortsatt mektig, men den er ikke lenger uten konkurrenter eller alternativer.

Fra den postkoloniale ordenen til en flerpolet verden

Tegnene på global endring er også synlige i Washingtons egne strategiske prioriteringer. USAs økte vekt på sikkerhet hjemme og på den vestlige halvkule, sammen med tilbaketrekningen av soldater fra Europa og Vest-Asia, viser at Washington vurderer kostnadene ved sine globale forpliktelser på nytt. Kina står fortsatt i sentrum for den langsiktige strategiske konkurransen. Samtidig står Washington overfor kostnadene ved å holde Russland i sjakk i Europa, opprettholde militær overlegenhet i Vest-Asia, begrense Kina i det indopasifiske området og bære byrden med å sikre verdens sjøhandelsruter. Den dominerende makten må nå ta hensyn både til rivalenes evner og til grensene for sine egne ressurser.

Denne prosessen innebærer ikke en ny enpolet orden der Kina ganske enkelt erstatter Vesten. USA og Europa er fortsatt sterke aktører, mens Kina, India, Russland, Tyrkia og andre sentre i det globale sør får større handlingsrom. Dette er den egentlige betydningen av en flerpolet verden: en ny balanse der ingen enkelt makt ensidig former verdenssystemet, og makten fordeles mellom flere aktører.

Israel-faktoren: Krise for den amerikanske dominansens legitimitet

Det ville være ufullstendig å forklare USAs globale tilbakegang, som har spilt en viktig rolle i den postkoloniale ordenens sammenbrudd, bare med Kinas fremvekst, Russlands styrking, svekkelsen av det dollarbaserte systemet eller begrensningene ved amerikansk militærmakt. Særlig i det globale sør er Washingtons nesten betingelsesløse strategiske forhold til Israel en faktor som fremskynder tilbakegangen. Forholdet ble tettere etter 1973 og fikk en ny dimensjon innenfor «krigen mot terror» etter 11. september 2001. Amerikansk militær, økonomisk og diplomatisk makt ble i stadig større grad knyttet til Israels sikkerhetsprioriteringer. I lang tid tvang amerikanske baser, luftstyrker, marinefartøyer, sanksjoner og finanssystemet statene i regionen til å opptre varsomt og ofte underdanig overfor Washington. Etter hvert vek tilslutningen til amerikansk lederskap plassen for frykt for amerikansk makt. Dominans kan imidlertid ikke opprettholdes ved frykt alene; den krever også legitimitet og tilslutning.

De enorme menneskelige ødeleggelsene i Gaza etter 7. oktober 2023, sammen med utviklingen på Vestbredden og i Libanon, fremskyndet denne legitimitetskrisen verden over. De politiske kostnadene ved Israels handlinger ble i økende grad også lagt på Washington, fordi Israels evne til å føre krig i et slikt omfang og over så lang tid er direkte knyttet til amerikanske våpen, ammunisjon, økonomisk bistand og diplomatisk beskyttelse. Israel gikk dermed fra å være bare en forsterker av amerikansk makt i regionen til i økende grad å belaste USAs evne til å skape oppslutning og landets globale legitimitet. Israelvennlige lobbygrupper i amerikansk innenrikspolitikk, ideologisk støtte fra evangeliske bevegelser og den institusjonaliserte Israelvennlige linjen i mediene, tankesmiene og den utenrikspolitiske eliten gjør det dessuten vanskelig for Washington å ta avstand fra denne politikken. Samtidig har folkemordet i Gaza skapt betydelig folkelig motstand mot Israel, både i USA og verden ellers. Ved siden av de militære operasjonene er en av den israelske regjeringens største utfordringer nå å endre dette bildet av Israel.

Krigen mot Iran, som begynte 28. februar 2026, gjorde de militære begrensningene ved dette forholdet tydeligere. Israels overlegenhet innen avansert teknologi, etterretning og særlig luftmakt viste seg alene å være utilstrekkelig til å skape avgjørende politiske resultater mot en stat som Iran, med landets store utstrekning, folkerike befolkning, rakettkapasitet og strategiske dybde. Jemen er et lignende eksempel. Houthienes press på Rødehavet og Bab el-Mandeb rammet sjøhandelen til Eilat hardt, men amerikansk og israelsk luftmakt klarte ikke å fjerne trusselen. Begge landenes overdrevne tillit til luftmakt, presisjonsangrep på lang avstand og teknologisk overlegenhet, kombinert med deres motvilje mot bakkekriger som ville gi store tap, begrenser evnen til å omsette militær overlegenhet i politiske resultater.

Her blir Israel-faktorens virkelige betydning for USAs tilbakegang tydelig. Israel var i mange år USAs fremskutte utpost og en forsterker av landets makt i Vest-Asia. I dag blir Israel en viktig kilde til Washingtons tap av legitimitet i det globale sør. Noe av støtten til Iran springer ikke ut av tilslutning til det iranske regimets ideologi, men av synet på Teheran som en makt som motstår presset fra aksen Israel–USA. Den amerikanske dominansen nærmer seg dermed en farlig terskel. Først ble tilslutningen svekket og erstattet av frykt. Nå viser Iran og Jemen at også frykten har begynt å avta.

Når den 500 år lange epoken går mot slutten

En slående historisk ironi er at både Vestens fremvekst og omveltningen som skjer i dag, igjen møtes langs sjøveiene. For fem hundre år siden dro europeerne ut fra Middelhavet og over verdenshavene for å nå Asias rikdommer. Etter Portugal og Spania gjorde Nederland og Storbritannia sjøhandelen verdensomspennende. På 1900-tallet førte USA det samme systemet til sitt høydepunkt gjennom dollaren, hangarskipene og et verdensomspennende nettverk av militærbaser.

I dag, mens den økonomiske tyngden igjen flytter seg mot Asia, blir Hormuzstredet, Bab el-Mandeb, Rødehavet, Svartehavet, Indiahavet, Sør-Kinahavet og det vestlige Stillehavet de viktigste arenaene for geopolitisk konkurranse. Krigen mot Iran, krigen mellom Russland og Ukraina, utviklingen i Svartehavet, krisen i Rødehavet og spenningene rundt Taiwan er ikke helt uavhengige hendelser. De utgjør berøringslinjene mellom den gamle ordenen og den nye maktfordelingen. For fem hundre år siden var Europas grunnleggende spørsmål hvordan det skulle nå Asia. I dag er spørsmålet om Vesten fremdeles kan styre verdenssystemet slik det en gang gjorde, stilt overfor et fremvoksende Asia og et stadig mer selvstendig globalt sør.

Kolonialismen tok slutt på 1900-tallet. Nå begynner også det postkoloniale hierarkiet som ble etablert etterpå, å gå i oppløsning. Det betyr ikke at Vesten eller USA bryter sammen. Vesten forsvinner ikke, men mister sin stilling som et privilegert sentrum hevet over resten av verden. Den fremvoksende verden vil få en mer sammensatt struktur. Overgangen til en flerpolet verden kan føre til flere kriser, kriger og større usikkerhet. Mens den gamle ordenen går i oppløsning, er reglene for den nye ennå ikke skrevet.

Da Istanbul falt i 1453, visste ingen at hendelsen ville bli et av de historiske utgangspunktene for en atlanterhavsdominert periode med vestlig overvekt som skulle vare i omkring fem århundrer. I 2026 kjenner vi heller ikke den endelige formen på det nye systemet. Retningen blir likevel stadig klarere.

Konklusjon

Når den postkoloniale epoken går mot slutten, er det grunnleggende geopolitiske spørsmålet i det 21. århundret ikke lenger hvordan Vesten skal styre verden, men hvordan Vesten skal leve i en verden den ikke lenger kan styre alene. Mens den fem hundre år gamle vestligdominerte ordenen forandres, befinner Tyrkia seg igjen ved et avgjørende veiskille, på nettopp det geografiske stedet som endret verdenshistoriens gang i 1453.

Tyrkias styrke springer ikke ut av én enkelt faktor, men av kombinasjonen av landets geostrategiske beliggenhet, de tyrkiske streder, sterke og innsatsklare militære styrker, en forsvarsindustri i utvikling, et omfattende diplomatisk nettverk, et industrielt grunnlag, forbindelsene til den tyrkiske verden og den sentrale plasseringen langs korridorer for energi og transport. Tyrkia er derfor ikke bare en bro mellom øst og vest, men et sentrum som kan påvirke maktbalansen på Balkan, ved Svartehavet, i Kaukasus, det østlige Middelhavet, Vest-Asia og Afrika.

Geopolitisk innflytelse alene gir likevel ikke varig makt. I dag er økonomisk ustabilitet, polarisering, svakheter i det parlamentariske systemet – blant annet i maktfordelingen og kontrollen mellom statsmaktene – utilstrekkelig tilgang til finansiering og kapital, politisering av rettsstaten, inntektsforskjeller, avhengighet av utenlandske leveranser av kritisk teknologi og utfordringer knyttet til høyt kvalifisert arbeidskraft, energi, logistikk og institusjonell kapasitet de viktigste begrensningene Tyrkia står overfor. Det avgjørende spørsmålet for Tyrkia fremover er om landet kan overvinne disse utfordringene og omsette sin geopolitiske tyngde i varig statlig kapasitet. Tyrkia skaper i dag militære, diplomatiske og politiske resultater over et stort geografisk område. Landet kan opprettholde denne innflytelsen på lang sikt bare gjennom en sterk produktiv struktur, et solid vitenskapelig og teknologisk grunnlag, oppsamling av kapital, høyt kvalifiserte mennesker og robuste institusjoner.

Hentet fra Global Research

Forsidebildet er KI-generert