Paul Craig Roberts, tidligere statssekretær i Ronald Reagans regjering, er en av de kritikerne jeg kjenner til som har hatt den mest usentimentale holdningen til USAs regjering. Vi har publisert en rekke artikler av ham helt siden vi startet Derimot.no for 11 år siden. I hele denne perioden har han kritisert Russland for å være naiv i sin forståelse av USAs skiftende regjeringer, og dermed for svak i kontakten med ledelsen i USA. Her er f.eks. en artikkel fra 2024 der dette kommer klart fram.

Også i artikkelen nedenfor uttrykker han det samme. USAs regjering er ikke til å stole på og må møtes med en helt annen, aktiv og kompromissløs holdning enn den den russiske regjeringen, under Putin, har hatt. Over tid må jeg innrømme at jeg i stadig større grad har fått forståelse for Roberts’ synspunkter.

Knut Lindtner
Redaktør

Iran vil vinne krigen – med mindre landet følger Putins manus

Av Paul Craig Roberts

Iran har forutsetninger for å vinne en krig mot USA og Israel, men risikerer å tape dersom landet gjentar det som er Russlands strategiske feil. Erfaringene fra Ukraina-krigen brukes som advarsel: passivitet, feilslått tillit til forhandlinger og manglende vilje til å ta initiativ kan få fatale konsekvenser.

Tidlig tvil om Putin

Jeg begynte først å tvile på Vladimir Putin i 2008, da Putins manglende oppmerksomhet rundt Washingtons forberedelser av den georgiske hæren til en invasjon av Sør-Ossetia tvang Russland inn i en krig med en tidligere russisk provins. Det var tydelig at russisk etterretning enten var ubrukelig eller ble ignorert.

Mine tvil vokste betydelig i 2014 da Putin satt på rumpa mens Washington styrtet den russiskvennlige regjeringen i Ukraina. Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig for Putin å ikke innse at det ville være katastrofalt for Russland å tillate Washington å etablere en banderittisk stat i Ukraina.

Ukraina og Donbas-konflikten

De ukrainske banderistene gikk raskt til angrep på russiske institusjoner og befolkningen i Øst-Ukraina. Ukraina hadde vært en del av Russland i århundrer, helt til Washington splittet opp den russiske staten da Sovjetunionen kollapset i 1991. Den russisk-ortodokse kirken ble angrepet. Det russiske språket ble forbudt. Russere i Øst-Ukraina langs den russiske grensen, områder som ble knyttet til Ukraina av sovjetiske ledere, ble utsatt for militære angrep fra russerfiendtlige banderitter, hvis forfedre hadde kjempet for Hitler mot Russland under andre verdenskrig.

For å beskytte seg selv dannet de ukrainske russerne militser og to republikker, Luhansk og Donetsk. Da Putin innvilget Krims ønske om å bli innlemmet i Russland igjen – der halvøya hadde tilhørt Russland i tre århundrer – ba også Luhansk og Donetsk om å få komme hjem til Russland. Dumt nok nektet Putin, og sikret dermed krig med Ukraina.

Minsk-avtalen – en strategisk feil

Hvis Putin hadde gjort det enhver intelligent person ville ha gjort og akseptert de russiske områdene tilbake i Russland, ville det vært slutten på det. I stedet stolte Putin på Vesten og satte sin lit til forhandlinger og en «fredsavtale» – Minsk-avtalen.

Frankrike og Tyskland gikk med på å «garantere» avtalen, men innrømmet senere at den ble brukt til å lure Russland. Putin fremstår dermed som en leder som ikke evner å trekke lærdom av erfaring.

Uforberedt krig og feilslått strategi

Fra desember 2021 til februar 2022 forsøkte Putin og Sergej Lavrov å inngå en sikkerhetsavtale med Washington, NATO og EU, men ble avvist.

Da krigen kom, var Russland dårlig forberedt. Putin måtte støtte seg på styrker som Wagner-gruppen ledet av Jevgenij Prigozjin. Etter interne konflikter og Prigozjins død ble denne kapasiteten svekket.

Langvarig krig og manglende fremdrift

Etter mer enn fire års krig har Russland brukt enorme ressurser på små territorielle gevinster i Donbas. Dette fremstår som uforståelig i historisk perspektiv, sammenlignet med tidligere militære kampanjer.

Resultatet er at Russland fremstår svekket, og at motstandere oppfatter landet som mindre farlig enn tidligere.

Tap av troverdighet og eskalering

Russland har ikke håndhevet sine egne «røde linjer». Angrep på strategiske mål og til og med forsøk på å ramme russisk ledelse er blitt omtalt som «terrorhendelser» fremfor krigshandlinger.

Dette har oppmuntret til ytterligere eskalering, og økt risikoen for en langt større konflikt – i verste fall atomkrig.

Kritikk fra egne rekker

Gilbert Doctorow har endret syn og deler nå denne kritikken. Også Alexander Dugin argumenterer for at Russland må føre krig mer målrettet og med større kraft.

Iran står i fare for å gjenta feilen

Jeg mener Iran nå gjør samme feil som Russland: landet overlater initiativet til fienden og reagerer først etter å ha blitt angrepet.

I en eksistensiell konflikt burde Iran handle først og avgjørende, ikke vente på å bli rammet og deretter svare gradvis.

En krig uten mellomløsninger

Konflikten beskrives som eksistensiell: enten må Irans strategi endres, eller så vil konflikten ende med ødeleggelse av en av partene. Forhandlinger uten realitetsforankring blir dermed meningsløse, når dette kommer en gang i nær fremtid.

Advarsel om atomkrig

Dersom dagens utvikling fortsetter, og ingen av partene endrer kurs, peker utviklingen mot en storkrig med potensielt kjernefysisk utfall. Israel kan ty til atomvåpen om de føler er er på randen av kollaps.

Oppdatering: økt press

Donald Trump har skjerpet sitt ultimatum til Iran fra flere uker til 48 timer. Spørsmålet er om Iran igjen vil vente på å bli angrepet – eller ta initiativet selv.

Samtidig øker risikoen etter angrep på Bushehr-atomkraftverket i Iran, uten at Russland har levert lovede luftvernsystemer til Iran.

Avslutning

Konklusjonen er klar: land som overlater initiativet til motstanderen, taper. Dersom Iran følger samme mønster som Russland, kan utfallet bli det samme – men med langt mer alvorlige konsekvenser for hele verden. Derfor bør Iran være på forskudd av hva Trump tydelig annonserer av kommende angrep mot dem.

https://www.unz.com/proberts/iran-will-win-the-war-unless-iran-follows-putins-script

Forsidebildet KI-generert