Die Linke i Tyskland er et splittet parti slik dette innlegget under demonstrerer. Mange medlemmer og partiledelsen vil helt sikkert ikke underskrive det denne parlament-representanten sier fra talerstolen i forbundsdagen. Og med helt fundamentale holdninger og forståelse av det som skjer innad i et og samme parti, da vil det oppstå spenninger som blir ulevelige for partiet og de som skal lede det.
Går det mot sprengning av venstrepartiet Die Linke i Tyskland? Sansynligvis vil dette kravet fra denne forbundsdags-representanten forsterke seg i befolkningen når den økonomiske krisen rammer Tyskland for fullt. Med dyr «grønn energi» uten billig russisk gass flytter nå tysk næringsliv utenlands til land med lavere produksjonskostnader (energi). Denne regjeringen har blitt en katastrofe for Tyskland, men det har ikke gått opp for den tyske befolkningen ennå.
Den samme prosessen ser vi i andre land f.eks. i Norge i partiet Rødt som skal ha landsmøte snart. Holdningen til Krig-Fred-spørsmålet vil være fundamentalt og krystallisere seg i spørsmål om norske våpen til en av partene i en krig. Uansett politisk utfall på landsmøtet vil noen i Rødt føle seg svært ubekvem i partiet når landsmøtet er over.
Knut Lindtner
Redaktør
Tysk parlamentsmedlem sier at amerikanske soldater og atomvåpen må forlate landet.
Av Ben Norton.
På Forbundsdagen ba Die Linke parlamentsmedlemmet Sevim Dağdelen om at 38 000 amerikanske soldater forlater landet og ta med seg atomvåpnene sine. Hun beklaget at Washington «faktisk ikke vil ha allierte, bare lojale vasaller».
«Etter 78 år er det nå på tide for amerikanske soldater å reise hjem. Alle andre allierte forlot Tyskland for lenge siden. «De amerikanske atomvåpnene må bort», la hun til i et parlamentarisk arrangement 31 mars på 75-årsdagen for Marshall-planen. Fra 2022 hadde USA 38 500 tropper i Tyskland, i dusinvis av baser og andre militære installasjoner over hele Tyskland.
Dağdelen oppfordret til å «bryte med det eksisterende forholdet til USA med ekstrem underdanighet fra Tyskland i spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk, i en tid som er preget av krig, brudd på folkeretten og støtte til statskupp».
«Den amerikanske administrasjonen gir inntrykk av at de faktisk ikke vil ha allierte, bare lojale vasaller,» sa hun. – Likevel er færre og færre land rundt om i verden som aksepterer dette, og det er gode nyheter». «De amerikanske militærbasene oppfører seg som ekstraterritoriale områder der den tyske grunnloven ikke gjelder», sa Dağdelen.
«På tysk jord gis det bistand til amerikanske kriger, dødelige droneangrep og terrorflyvninger, i strid med internasjonal lov». «Og USA er vertskap for konferanser på Ramstein Air Base i Tyskland som om okkupasjons-statuttet fortsatt gjaldt».
Dağdelen bemerket at «det en gang var en tid da Forbundsdagen hadde mer mot», og minnet om at det tyske parlamentet i 2010, stemte med overveldende flertall for å få ut de amerikanske atomvåpnene. Men hun beklaget at resolusjonen ikke ble gjennomført. «Nå lar Tysklands føderale regjering seg presse direkte inn i skuddlinjen av USA, med leveransene av Leopard-stridsvognene», fortsatte hun og refererte til NATOs proxy-krig mot Russland i Ukraina.
«Nå nekter den føderale regjeringen å støtte en internasjonal etterforskningskommisjon for terrorangrepene på Nord Stream-rørledningene», la Dağdelen til. «Jeg sier, terrorangrep blant allierte kan rett og slett ikke tolereres». Hun ba Berlin forsvare sin «demokratiske suverenitet», og spurte: «Hvorfor nekter den føderale regjeringen, selv etter 20 år, å fordømme den amerikanske angrepskrigen i Irak som er et brudd på folkeretten?».
Hun henvendte seg også til Tysklands utenriksminister: «Hvorfor driver du, fru Annalena Baerbock, ikke lobbyvirksomhet for løslatelsen av Julian Assange, som risikerer 175 års fengsel i USA for å ha offentliggjort amerikanske krigsforbrytelser? Hvorfor tilbød du ikke dissidenten Edward Snowden asyl?».
Dağdelen takket USA for deres støtte i kampen mot naziregimet, men hun bemerket at «hovedbyrden i kampen mot tysk fascisme ble båret av Sovjetunionen», som mistet mer enn 26 millioner mennesker i andre verdenskrig, sammenlignet med 400 000 amerikanere.
I et intervju med Geopolitical Economy Report i februar, fordømte Dağdelen konflikten i Ukraina som en NATO-proxykrig mot Russland, og beklaget at EUs medlemsland har opptrådt som amerikanske «vasaller», og ofret sine egne lands økonomiske interesser på vegne av amerikanske selskaper.
Fra Global Research, publisert 5 april 2023.
Oversatt fra engelsk av Northern Light. Linker, videoer og tweets i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: German Leftist Lawmaker Says U.S. Soldiers and Nukes Must Leave Her Country.
Forsidebilde: Chuanchai Pundej
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 047 ganger.
2 kommentarer. Leave new
Oppmuntrande tonar frå Tyskland. Finst det éin person i det norske stortinget om torer noko slikt?
General Douglas MacGregor: Amerikanerne må velge.
Av Douglas MacGregor.
Å velge krig er den viktigste politiske beslutningen Washington tar på vegne av det amerikanske folket. Krig påvirker den innenlandske økonomien dypt, og det menneskelige blodbadet det skaper er ikke begrenset til fremmed jord. Men siste gang amerikanske velgere tvang et grunnleggende politisk skifte bort fra krig var i 1968, da Nixon lovet å avslutte Vietnam-konflikten og tenke ut en hederlig vei ut av den for USA.
Nok en gang må amerikanerne velge. Vil amerikanerne fortsette å støtte en eskalerende proxy-krig i Ukraina, et biprodukt av Washingtons jakt på globalt hegemoni? Eller vil amerikanerne kreve at Washington forsvarer USAs grenser, opprettholder en republikk som opprettholder rettsstaten, respekterer kulturene og tradisjonene til nasjoner som er forskjellige fra oss, og handler fritt med alle nasjoner?
Det amerikanske finansielle systemet står i fare for å mislykkes katastrofalt. Og Ukraina taper kampen med Russland. Med mindre amerikanere krever nye retninger i utenrikspolitikken nå, slik de gjorde i 1968, vil de overgi kontrollen over sine liv og inntekter til Washington-elitens orgie i avsindig pengebruk på en farlig stedfortrederkrig mot Russland, og vilkårlig utøvelse av statsmakt mot amerikanske borgere i hjemlandet.
Etter andre verdenskrig dukket USA opp med verdens mest dynamiske og produktive vitenskapelig-industrielle base, en høyt kvalifisert arbeidsstyrke og et kulturelt sterkt, sammenhengende samfunn. Da Eisenhower overlot presidentembetet til Kennedy, var det ingen sak av strategisk betydning noe sted i verden, som den amerikanske supermakten ikke kunne hevde å ha en avgjørende innflytelse over. Amerikansk militærmakt var overalt.
Fanget av illusjonen av grenseløs makt, kastet presidentene Kennedy og Johnson ikke bort tiden på å lete etter muligheter for å omforme verden i Amerikas bilde. Vietnamkrigen gjorde den at amerikanske velgermassen våknet, men etter USAs seier i den kalde krigen i 1991 har presidenter visket ut skillene mellom krig og fred. I den resulterende forvirringen, gjenvant den hensynsløse jakten på globalt militært hegemoni, og den moraliserende internasjonalismen som inspirerte intervensjonen i Vietnam, sin gamle popularitet.
Washingtons herskende klasse har ignorert prioritet nummer en i alle spørsmål om nasjonal strategi: først og fremst å bevare amerikansk nasjonal makt. Da USAs ledere forpliktet amerikanske soldater, flyvere og marinesoldater til endeløse intervensjoner i Sørøst-Asia, i karibia, Balkan, Afghanistan, Irak, Syria, Libya og Afrika sør for Sahara, falt USAs andel av globalt BNP fra 40 prosent i 1960 til omtrent 24 prosent i 2022.
Er Washington seriøs? Eller er det nye, spirende kalde krigen-paradigmet rett og slett en smart måte å garantere en jevn strøm av finansiering til forsvaret, og lukrative donasjoner til kongress-medlemmene i Washington DC? Er de nye fiendebildene i utlandet utformet for å tie dissidenter hjemme og kommandere det amerikanske folket til lydighet? Dette blir rimelige spørsmål å stille.
Hvis truslene sør for grensen må ignoreres, bør Washington gjøre noe med det amerikanske militærets mangel på kvalitet i personellstyrken, det sørgelig utilstrekkelige antallet og det generelle forfallet til USAs hærstyrke. Krig med en kontinentalmakt som Russland, akkurat som ekte sikkerhet langs Rio Grande, krever sterke landstyrker. Moskvas tålegrense for Washingtons aggressive handlinger for å hindre Russland i Ukraina er snart oppbrukt. Moskva er ikke grepet av Hitlers begjær etter erobring, men Washingtons bevæpning av Ukraina er en eksistensiell trussel mot Moskva.
For å sitere tidligere forsvarsminister Bob Gates, bør enhver amerikansk president eller politiker som er villig til å risikere en avansert konvensjonell landkrig med Russland få hodet undersøkt, eller som et minimum, få seriøs psykiatrisk behandling. Det samme må sies om alle i Washington som ønsker drive Moskva til grensen for en atomkrig.
Det er på tide å velge igjen. Hva slags land vil amerikanerne at USA skal være? Hva slags utenrikspolitikk ønsker amerikanerne?
Fra Global Research, publisert 7 april 2023.
Oversatt fra engelsk og noe forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Americans Must Choose. Gen. Douglas MacGregor.