Den dramatiske stansen i oljeproduksjonen fra Persiabukta har utløst det største sjokket i det globale oljemarkedets historie. Dersom Donald Trump møter Xi Jinping i Beijing denne uken, vil energi, forsyningssikkerhet og kampen om kontroll over verdensøkonomien stå øverst på dagsordenen.

Olje vil stå øverst på dagsordenen dersom Trump møter Xi Jinping

Av Larry C. Johnson

Elimineringen av 32 prosent av verdens oljeproduksjon (Persiabuktas omtrentlige andel før krisen på rundt 32–33 millioner fat per dag av verdens totale produksjon på rundt 100–106 millioner fat per dag) siden 28. februar 2026 har utløst det største forsyningssjokket i det globale oljemarkedets historie, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA), og vil være et avgjørende tema dersom Trump reiser til Beijing denne uken. De samlede tapene har overstiget 300–440 millioner fat i løpet av de første én til to månedene, med pågående daglige underskudd på 9–13 millioner fat per dag. Disse underskuddene vil øke etter Irans angrep torsdag mot Fujairah-terminalene i De forente arabiske emirater, som nå er ute av drift.

Makroøkonomiske konsekvenser og virkninger for vekst

Inflasjonssjokk: Høyere drivstoffkostnader har presset konsumprisene opp globalt (for eksempel steg amerikansk KPI markant i mars; transport-, mat- og produksjonskostnader er kraftig forhøyet). Goldman Sachs og andre advarer om risiko for stagflasjon dersom prisene forblir høye.

Avtagende vekst: OECD- og IMF-prognoser viser at global BNP-vekst er redusert med 0,3 – 0,5 prosent eller mer i 2026 (med risiko for en dypere resesjon dersom situasjonen varer ved). Fremvoksende økonomier og Asia rammes hardest.

Etterspørselsødeleggelse: Høyere priser har allerede redusert den globale oljeetterspørselen med rundt 1–2 millioner fat per dag i andre kvartal, og ytterligere reduksjoner er mulige.

Regionale og sektorvise virkninger

Asia (hardest rammet): Rundt 80–85 prosent av regionens oljeimport kommer fra Gulfen; land som Kina, India, Japan, Sør-Korea, Indonesia og Pakistan står overfor mangel, høyere importregninger, valutapress og mulig drivstoffrasjonering. Regionen kjemper nå mot stigende inflasjon og avtakende vekst. Den asiatiske utviklingsbanken har nedjustert vekstprognosen for regionen i 2026 til 4,7 prosent, mens inflasjonen ventes å ligge på 5,2 prosent.

Europa og USA: Indirekte virkninger gjennom globale priser; bensinprisen i USA har økt med over 1,50 dollar per gallon, mens Europa opplever høyere kostnader til oppvarming og transport.

Gulfprodusenter: Rammes paradoksalt nok selv (nedstengte felt, eksport som ikke kommer ut, matimportkriser og problemer med avsaltingsanlegg).

Bredere ringvirkninger: Forstyrrelser i luftfart og skipsfart, høyere kostnader på gjødsel og kjemikalier (knyttet til LNG og urea), samt inflasjon i forsyningskjedene. Etterspørselen etter biodrivstoff har økt som en delvis erstatning.

Selv om en diplomatisk løsning blir funnet og stredet åpnes igjen, advarer eksperter om at verdens energimarked ikke vil hente seg raskt inn. Den forhastede og kaotiske nedstengningen av tusenvis av oljebrønner i Midtøsten har forårsaket fysisk skade på reservoarene. Analytikere anslår at det kan ta opptil ni måneder før et land som Irak får produksjonen tilbake til nivået før konflikten. Direktøren for verdens største uavhengige oljehandler, Vitol, har uttalt at markedet allerede permanent har mistet hundrevis av millioner fat råolje.

Samlet vurdering fra finans- og energi-eksperter

Her følger en sammenfatning av ekspertanalyser fra ledende finansinstitusjoner, energikonsulenter og akademikere om de globale virkningene av oljeavbruddet fra Persiabukta.

Goldman Sachs: Globale oljelagre har falt til det laveste nivået på åtte år (omtrent 101 dagers etterspørsel), mens bufferlagrene av raffinerte produkter «nærmer seg svært lave nivåer i høyt tempo».

J.P. Morgan: Sjokket i gjødselforsyningen har økt globale nitrogenreferansepriser med 25–50 prosent, noe som potensielt kan løfte global matvareinflasjon til 4–5 prosent.

TotalEnergies (direktør Pouyanné): Verden forbruker lagrene i et katastrofalt tempo på 10–13 millioner fat per dag.

TD Securities: Forstyrrelsen har fjernet 9–10 millioner fat per dag (omtrent 10 prosent av verdens forsyning) og advarer om at Brent-prisen kan skyte opp mot nivåer over 150 dollar fatet.

Rapidan Energy Group (Bob McNally): Advarer om at en langvarig stenging vil føre verdensøkonomien inn i en «sikker resesjon».

Ekspertene er enige om at markedet har beveget seg forbi umiddelbare prissjokk og inn i en strukturell uttømming av reserver. Goldman Sachs rapporterer at den raske nedbyggingen av verdens oljelagre har nådd det laveste nivået på åtte år, med beholdninger som ventes å falle fra 101 til bare 98 dagers etterspørselsdekning innen utgangen av mai (ned fra rundt 128 dager i 2020). Enda mer kritisk er det at de «lett tilgjengelige» bufferlagrene av raffinerte produkter (bensin/diesel) har falt fra 50 til 45 dagers etterspørsel siden konflikten startet, noe som gjør markedet sårbart selv for mindre ekstra sjokk.

Patrick Pouyanné, direktør for TotalEnergies, beskrev den fysiske realiteten bak denne uttømmingen og uttalte at verden forbruker mellom 10 og 13 millioner fat fra lagrene hver dag for å balansere markedet. Han anslår at omtrent én milliard fat lagret olje vil bli brukt opp før forsyningsrutene normaliseres.

Gjødselkrise og matvareinflasjon

En sentral sekundær effekt som J.P. Morgan peker på, er forstyrrelsen i gjødselforsyningskjedene. Midtøsten står for 42 prosent av verdens eksport av urea og 27 prosent av ammoniakkeksporten. Siden slutten av februar har referanseprisene på nitrogengjødsel steget med 25–50 prosent. J.P. Morgan anslår at dette «midlertidig vil løfte global matvareinflasjon til 4–5 prosent», med virkninger som vil slå inn i butikkprisene med forsinkelse gjennom slutten av 2026 og inn i 2027.

Dr. Ammar Zafar (Global Policy Journal) og Musa Shahbazi (økonomisk analytiker) ser en diplomatisk fastlåst situasjon. Irans opprettelse av «Persian Gulf Strait Authority» blir sett på som en institusjonalisering av kontrollen, som krever eksplisitt løsning i enhver våpenhvileavtale — noe som gjør en rask tilbakevending til normalen lite sannsynlig. Samtidig blir den amerikanske marineblokaden sett på som et økonomisk våpen ikke bare mot Iran, men også mot Kina (Irans viktigste oljekunde), noe som signaliserer en ny fase i stormaktenes økonomiske konflikt.

Kinas oljeavhengighet og beredskap

Kinas økonomi har et svært høyt nivå av avhengighet av importert olje, med rundt 70 til 73 prosent av det totale oljeforbruket dekket fra utenlandske kilder i 2025. Som verdens største importør av råolje skaper denne avhengigheten en betydelig sårbarhet, men Kina har bygget opp et flerlags forsvarssystem for å håndtere denne risikoen.

Til tross for dette høye avhengighetsnivået påpeker analytikere at Kina er bedre posisjonert enn mange av sine asiatiske naboland til å tåle en forsyningskrise. Landet har brukt år på å bygge et «dobbel forsikring»-system basert på fire hovedpilarer.

Pilar 1: En enorm strategisk oljereserve

Kina har bygget verdens største lager av råolje, inkludert både strategiske og kommersielle reserver. Anslagene ligger mellom 1,2 og 1,5 milliarder fat, nok til å erstatte 120 til 140 dager med normal import. Denne massive bufferen er landets viktigste forsvar mot en plutselig avskjæring, og gjør det mulig å opprettholde driften selv om ingen ny olje ankommer på flere måneder. Regjeringen har også tatt grep for å spare på disse lagrene, blant annet ved å be raffinerier slutte å eksportere ferdige drivstoffprodukter som bensin og diesel.

Pilar 2: Diversifisering av forsyningskilder

Kina har bevisst unngått å bli for avhengig av ett enkelt land eller én region. Landet henter nå olje fra over 40 forskjellige land. Viktige alternative kilder inkluderer:

Russland: Kinas største enkeltleverandør, der rørledningsimport supplerer sjøtransportert olje.

Amerika: Importen fra Brasil har steget til rekordnivåer, og Kina ønsker å utvide forbindelsene med Canada.

Afrika og Sentral-Asia: En rekke andre leverandører, inkludert Angola og Kasakhstan, sprer risikoen ytterligere.

Siden forstyrrelsene i Persiabukta begynte i slutten av februar, har Kina med hell dreid over til disse alternative leverandørene, med import fra Gulfen ned 25 prosent, mens den totale råoljeimporten bare falt 2,8 prosent i mars. Likevel er det vanskelig å erstatte all olje fra Gulfen, og den samlede importen har fortsatt falt.

Pilar 3: En særegen innenlandsk energimiks

I motsetning til mange andre økonomier er ikke Kina overdrevent avhengig av importert olje for strømproduksjon. Kull, som Kina produserer selv i enorme mengder, samt fornybar energi som vannkraft, sol og vind, driver størstedelen av strømnettet. Olje og gass står for bare rundt 4 prosent av Kinas strømproduksjon, langt lavere enn i andre asiatiske land. Dette betyr at forstyrrelser i oljeimporten påvirker transport og industrielle råstoffer (som kjemikalier) langt mer enn strømforsyningen til husholdningene.

Pilar 4: Eksplosiv vekst i elektriske kjøretøy

En strukturell endring i etterspørselen reduserer også Kinas sårbarhet. Utbredelsen av elektriske kjøretøy har langt overgått myndighetenes mål, og nye energikjøretøy (NEV) står nå for halvparten av alle nye bilsalg. Denne raske overgangen demper kraftig veksten i landets etterspørsel etter bensin og diesel, og reduserer virkningen av et forsyningssjokk på den samlede økonomien.

USAs blokade mot Iran

USAs blokade mot Iran har forverret situasjonen. Kinas respons på den amerikanske blokaden har vært flerdimensjonal — skarp i retorikken, strategisk forsiktig i handling, men stadig dristigere i økonomisk motstand. Her er helhetsbildet:

Offisiell fordømmelse

Kinas utenriksdepartements talsperson Guo Jiakun kalte USAs blokade av iranske havner for «en farlig og uansvarlig handling» som risikerer å undergrave en «allerede skjør våpenhvilesituasjon». Han uttalte at «bare gjennom en omfattende våpenhvile og en slutt på krigen kan vi grunnleggende skape forutsetninger for å lette situasjonen i stredet», og oppfordret alle parter til å gjenopprette normal trafikk i stredet så raskt som mulig.

Det juridiske argumentet

Kinas utenriksdepartement uttalte at de amerikansk-israelske angrepene ikke hadde autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd og bryter med folkeretten, og uttrykte dyp bekymring over regionale ringvirkninger. Beijing har konsekvent fremstilt hele konflikten — ikke bare blokaden — som illegitim etter internasjonal rett, et standpunkt Wang Yi uttrykkelig gjentok under Araghchi-besøket.

Å trosse amerikanske sanksjoner: Det enestående steget

I en av de mest betydelige opptrappingene av motstanden mot amerikansk økonomisk maktbruk har Kina formelt beordret sine selskaper til å ignorere amerikanske sanksjoner mot iransk olje. En såkalt blokkeringslov gir kinesiske selskaper rett til å kreve erstatning i nasjonale domstoler fra banker, forsikringsselskaper eller rederier som bryter forbindelser for å etterleve amerikanske tiltak. Analytikere beskrev dette som «uten sidestykke» og «en stor opptrapping i Kinas respons på amerikansk økonomisk maktbruk».

Kinesiske oljetankere har fortsatt å passere gjennom Hormuzstredet daglig uten noen amerikansk respons, og Kina har offisielt erklært at landet ikke anerkjenner ensidige amerikanske sanksjoner mot Iran eller Russland, heller ikke sanksjoner mot egne oljeraffinerier.

Russland og Kina: Et reelt strategisk partnerskap

Mange vestlige analytikere befinner seg i fornektelse når det gjelder det nye strategiske forholdet mellom Kina og Russland, og mener at det er et bekvemmelighetsekteskap snarere enn en reell de facto-allianse. Ifølge en seniorstipendiat ved Council on Foreign Relations har Kina tilstrekkelige kommersielle og strategiske oljereserver til å dekke innenlandske behov så lenge krigen ikke varer lenger enn ett år, og Xi Jinping er først og fremst opptatt av forholdet til USA. Kina ønsker at krigen skal ta slutt slik at den ikke ødelegger starten på Kinas strategiske dialog med Washington. Den underliggende antakelsen er at Kina bryr seg mer om forholdet til USA enn til Russland. Jeg mener det er absurd.

En europeisk kommentator — Velina Tchakarova — deler et lignende syn:

Ved å kalle den russisk-kinesiske alliansen «Dragonbear» advarer geostrateg Velina Tchakarova om at det «verken er en allianse eller et bekvemmelighetsekteskap, men snarere et midlertidig asymmetrisk forhold, der Kina hovedsakelig setter dagsordenen, mens Russland for det meste følger den».

Den russisk-kinesiske tilnærmingen fungerer, med Tchakarovas ord, etter maksimen: «Hold vennene dine nær og fiendene dine nærmere.» Et status quo-forhold vil forbli akseptabelt og videreutvikles så lenge Kinas fremvekst ikke utgjør en direkte trussel mot Russlands strategiske interesser knyttet til selvbestemmelse og sikkerhet langs sine randsoner, inkludert Midtøsten.

Spørsmålet er ikke om Russland vil begynne å oppfatte kinesiske interesser som en trussel mot egne interesser, men når. Ett mulig stridspunkt kan være energi, gitt at Russland er en av verdens største oljeleverandører, mens Kina er verdens største importør.

Kina ønsker kanskje på lengre sikt ikke å være avhengig av Russland både for importen og for ordningene som skal sikre den.

Som jeg påpekte i min forrige artikkel, driver Russland og Kina en flersidig diplomatisk offensiv for å utnytte den voksende tvilen i Persiabukta om USAs pålitelighet som regionens eneste sikkerhetsgarantist, og de foreslår en radikal omlegging av sikkerhetsarkitekturen i området. Jeg tror ikke president Xi er villig til å inngå kompromisser på dette punktet … Kina og Russland deler oppfatningen om at USA utgjør en reell trussel mot den internasjonale orden og er forpliktet til å redusere denne trusselen.

https://sonar21.com/oil-will-be-at-the-top-of-the-agenda-if-trump-meets-xi-jinping/

Forsidebilde: KI-generert