En epidemiolog stiller spørsmål ved påstanden om at Andes-hantaviruset smitter fra menneske til menneske. Han mener frykten bygger på svake kontaktsporingsstudier og overser den langt mer nærliggende forklaringen: felles miljøeksponering for virus fra gnagere.

Virus i støvet: Avslører den fabrikerte smitten fra Andes-hantaviruset

Panikken rundt «menneske-til-menneske»-smitte ignorerer den enkle virkeligheten om felles miljøeksponering

Av Peter McCullough

Som epidemiolog vet jeg at kontaktsporingsstudier i seg selv er mangelfulle. Derfor ble jeg umiddelbart skeptisk til påstanden om at Andes-stammen av hantavirus hadde gått fra zoonotisk smitte til smitte mellom mennesker. Denne påstanden er med stor sannsynlighet feil og bør ikke danne grunnlag for den globale folkehelseresponsen på hantavirusutbruddet fra gnagere om bord på MV Hondius.

Vitenskapelig vurdering: Revurdering av smitteveiene til Andes-orthohantaviruset

1. Innledning

Andes-orthohantaviruset (ANDV) er unikt innen Hantaviridae-familien fordi det angivelig skal kunne smitte fra menneske til menneske. Denne påstanden har blitt en grunnpilar i epidemiologisk modellering og folkehelsepolitikk, men det vitenskapelige grunnlaget er fortsatt i stor grad spekulativt.

Denne rapporten undersøker kritisk de metodiske begrensningene som ligger innebygd i eksisterende kontaktsporingsstudier, og argumenterer for at påstanden om direkte menneske-til-menneske-smitte mangler den strenge valideringen som kreves gjennom kontrollert, empirisk forskning.

2. Den forvekslende variabelen: Miljøeksponering

Den største utfordringen ved å tilskrive ANDV-infeksjon til kontakt mellom mennesker ligger i utbredelsen av virusets primære reservoar, den langhalede pygmé-risrotta (Oligoryzomys longicaudatus).

Hypotesen om «felles miljø»

Eksisterende epidemiologiske studier bygger ofte på retrospektiv kontaktsporing for å etablere smittekjeder. Disse undersøkelsene klarer imidlertid ofte ikke å isolere deltakerne tilstrekkelig fra felles miljørisikoer.

• Aerosoliserte partikler: ANDV, som andre hantavirus, skilles hovedsakelig ut gjennom urin, avføring og spytt fra infiserte gnagere. Disse utskillelsene tørker inn til støv som kan forbli smittefarlig over lang tid i lukkede rom.
• Mangelfull vurdering av smittesteder: I mange dokumenterte tilfeller av «menneske-til-menneske»-smitte skjedde overføringen i husholdninger eller landlige boliger. Disse miljøene er ofte forurenset av gnageravføring. Dagens metoder for kontaktsporing bygger ofte på antakelsen om at dersom ingen gnager ble observert, så fant heller ingen gnagereksponering sted. Denne antakelsen overser realiteten i at mikroskopiske viruspartikler i husstøv er tilstrekkelig for inhalasjon eller kontakt med slimhinner.

Et strengt vitenskapelig rammeverk må utelukke muligheten for at både «indeks»-tilfellet og det «sekundære» tilfellet var uavhengige ofre for det samme forurensede miljøreservoaret før man konkluderer med at direkte smitte fant sted. I fravær av omfattende miljøprøvetaking — særlig testing av støv og overflater for viralt RNA på eksponeringstidspunktet — kan hypotesen om miljøsmitte ikke avvises.

3. Fraværet av empirisk validering

Standarden for å fastslå en ny smittevei er høy. For definitivt å konkludere med at et virus har gått fra zoonotisk smitte til smitte mellom mennesker, må man gå utover korrelative feltdata.

Mangelen på utfordringsstudier

Det finnes for tiden et fullstendig fravær av isolerte humane utfordringsstudier. Selv om de etiske begrensningene er forståelige, etterlater mangelen på klinisk validering et betydelig tolkningsmessig tomrom.

• Biologisk plausibilitet kontra bevis: Selv om virusutskillelse i menneskelige kroppsvæsker er dokumentert, er virusets levedyktighet og smitteevne via menneske-til-menneske-ruter fortsatt ubevist.
• Den zoonotiske grunnlinjen: Hantavirus-slekten er kjennetegnet av sin strenge tilknytning til gnagerverter. For at et virus skal hoppe fra en zoonotisk syklus til vedvarende eller selv sporadisk menneske-til-menneske-smitte, kreves det vanligvis tydelige evolusjonære tilpasninger. Dagens litteratur har ennå ikke gitt en robust, mekanistisk forklaring på hvordan ANDV så effektivt omgår den naturlige artsbarrieren i menneskelige populasjoner uten mellomliggende dyreverter.

4. Metodiske innvendinger mot dagens overvåking

Den utbredte aksepten av menneske-til-menneske-smitte av ANDV bygger i stor grad på styrken i kontaktsporingsdata. Likevel lider disse studiene av betydelig seleksjonsbias:

• Hukommelsesbias: Deltakere i stressede situasjoner etter utbrudd er naturlig tilbøyelige til å huske kontakt med andre mennesker, samtidig som de ofte overser hverdagslige miljøeksponeringer som å feie et gulv eller gå inn i et uventilert lagerrom.
• Manglende genomisk presisjon: Selv om virussekvensering har vist forbindelser mellom tilfeller, skiller den ikke mellom en direkte menneske-til-menneske-smittekjede og en delt, lokal miljøkilde som har mutert eller vedvart i en bestemt gnagerpopulasjon.

5. Konklusjon

Påstanden om at Andes-orthohantaviruset definitivt har gått over til menneske-til-menneske-smitte er forhastet og konseptuelt skjør.

Når miljøforurensning — en veletablert risikofaktor for alle hantavirus — ikke blir nøye utelukket, kan «smitten» som observeres i klynger ganske enkelt være en gjenspeiling av felles eksponering for et delt, forurenset mikromiljø.

Inntil kontrollerte studier er gjennomført og miljøvariabler er strengt kontrollert, bør det vitenskapelige miljøet opprettholde et skeptisk perspektiv på levedyktigheten til menneske-til-menneske-smitte og ikke delta i global fryktspredning rundt en hantavirus-smitte.

Peter A. McCullough, MD, MPH, president for McCullough Foundation

Kilder:

Martinez, V. P., mfl. (2005). «Human-to-human transmission of Andes virus.» Emerging Infectious Diseases.
(Kritikk: Fokuserer på beskrivende epidemiologi; mangler analyse av miljømessig virusbelastning).

Padula, P. J. (2011). «Epidemiology and ecology of hantavirus infections in South America.» Virus Research.
(Kontekst: Fremhever den primære rollen til Oligoryzomys-arter i opprettholdelsen av viruset).

Schmaljohn, C., & Hjelle, B. (1997). «Hantaviruses: A global disease problem.» Emerging Infectious Diseases.
(Grunnleggende kontekst om hantavirusenes miljøstabilitet i gnagerstøv).

Tigabu, A., mfl. (2020). «Environmental risk factors for hantavirus infection: An updated review.» Frontiers in Microbiology.
(Kritikk: Fremhever den vedvarende underrapporteringen av miljøforurensning i innendørsmiljøer).

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert