Topplederne i statlige selskaper får stadig mer av samfunnskaka, men stilte ikke opp da NRK tok opp lederlønningene. Fellesskapet har bygd opp disse virksomhetene gjennom generasjoner. Det bør også sette grenser for hva sjefene kan tjene.
Lederlønningene øker ulikheten
Fellesskapet må sette grensene
Av Jan Christensen
Lederlønnsdebatten i NRK for tre uker siden ble en oppvisning i feighet, frasemakeri og fortielser. For det første stilte verken topplederne eller styrelederne i de største statlige virksomhetene opp. De forsyner seg med stadig større andeler av samfunnskaka, men klarer ikke å forsvare grådigheten sin.
Statkraft har 35 kommunikasjonsrådgivere. Klarte ingen av dem å overbevise sjefen, Birgitte Ringstad Vartdal, om at hun var verdt hver eneste krone av de 9 millionene hun årlig får av våre skattepenger? De andre høytlønna sjefene hadde også sine unnskyldninger for å holde seg borte, fra Posten, Petoro (et statlig forvaltningsselskap), Vy og Statnett til NRK selv.
I stedet ble en rødkledd statssekretær, Ragnhild Sjoner Syrstad, utkommandert for å representere Næringsdepartementet. Hun plapret som ei papegøye, blottet for egne vurderinger og mest opptatt av å frikjenne Arbeiderpartiet. Det var bedriftsstyrene som bestemte, messet hun. Men hvem oppnevnte disse styrene?
For det andre var de sterkeste kritikerne av dagens ordning ikke representert. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum var et hederlig unntak, men hvor var folk fra Rødt eller SV? Og hvor var LO-ledelsen?
Høyre og FrP ville ikke delta, og det er forståelig. Begge partier forsvarer ulikhet og vil selge mest mulig av den statlige virksomheten. Det betyr at private interesser overtar fellesformuen vår, og at det blir fritt fram for enda høyere direktørlønninger. Folk veit hvor Høyre står. For FrP, som har fått mange nye velgere fra arbeiderklassen, er det annerledes. Å tone flagg kunne gå ut over populariteten.
Hva får vi for lederlønningene?
Om det er sånn at høy lønn er nødvendig for å få gode ledere, har vi en elendig statsminister i Jonas Gahr Støre. Han tjener en firedel av det Statkraft-sjefen tjener og har et langt større ansvar.
Hva med andre statlige ledere, blant annet de over 80 direktørene i våre regionale helseforetak? Er det snakk om feilinvesteringer og inkompetanse? Eller er det bare rett og rimelig at sjukehusledelsen prioriterer praktbygg framfor behandling? Og er det bare uflaks at togene ikke går i rute, og at strømprisene kverker mange husholdninger?
Hvem husker Statoils «eventyr» i USA? Det kostet 250 milliarder kroner i tap mellom 2007 og 2020. Helge Lund var konsernsjef i en del av perioden, og ledelsen ble nærmest geniforklart, ikke minst av Jens Stoltenberg. Den samme Stoltenberg er hovedarkitekt bak norske bevilgninger på flere hundre milliarder kroner til en tapt krig i Ukraina.
Fri flyt for sjefer og arbeidsfolk
Med visumfriheten i Schengen og EØS-avtalen er grensene mot Europa åpne for fri flyt av alle slag. For topplederne brukes dette som pressmiddel for å få høyest mulig lønn. De er etterspurte, konkurrerer på et internasjonalt marked og kan lett finne seg en bedre betalt jobb utenlands, får vi høre. Derfor må de fristes med solide lønnsbetingelser sånn at de ikke flagger ut.
For arbeidsfolk er det motsatt. Mens sjefene angivelig konkurrerer på toppen, konkurrerer arbeidsfolk på bunnen. Det skaper usikkerhet og frykt for billig importert arbeidskraft. Det arbeidsfolk gjennom mange år har kjempet fram av levelig lønn og rettigheter, kan stå for fall.
Er det noen tvil om hvorfor sjefene bejubler EØS-avtalen og vil ha Norge inn i EU snarest mulig? Og hvorfor tror mange arbeidsfolk på ledelsen og frykter arbeidsledighet hvis vi blir stående utenfor, når det snarere er omvendt? Før folkeavstemninga i 1994 hevdet ja-siden at et nei til EU ville bety 100.000 færre arbeidsplasser. Etter få måneder var det i stedet kommet 50.000 nye.
Ville sjefene fått bedre lønn om de tok seg jobb utenlands? Ingen statistikk gir belegg for noe sånt eller for at de er spesielt etterspurte utenfor landets grenser. Rett nok har vi noen politikere som har fått internasjonale toppjobber. Gro Harlem Brundtland ble sjef for Verdens helseorganisasjon, Torbjørn Jagland ble sjef for Europarådet, og Jens Stoltenberg ble NATO-sjef.
Hvor mye kostet disse utnevnelsene Norge i bestikkelser? Hvor mange døde av bombene som Stoltenberg slapp over Libya, og som styrket hans kandidatur? Er det med sånne metoder våre ledere skal eksporteres?
Fra felleseiendom til aksjeselskaper
De statlig eide bedriftene er folkets eiendom og nærmest en del av landets infrastruktur. De ble bygd gjennom generasjoners forsakelser og prioriteringer for å gjøre hele Norge mest mulig levelig. Det ble skapt arbeidsplasser i utkantstrøk, og landet ble utviklet og modernisert. I dag er mye av felleseiendommen overtatt av grådige spekulanter og finansakrobater.
Etter Arbeiderpartiets høyredreining for 30–40 år siden, da Gro og Jens spilte en sentral rolle, ble den sosialdemokratiske industri- og fordelingspolitikken historie. Mange statlige bedrifter ble solgt helt eller delvis til private, omgjort til aksjeselskaper, stykket opp eller lagt ned.
Aksjeselskapene fikk styrer som ble oppnevnt av den politiske ledelsen. De ansatte kom i mindretall, mens næringslivsfolk, ofte med bakgrunn fra det blåeste blå, fikk flertall. Politikerne frasa seg styringsretten. Å ansette direktøren, fastsette lønna og utvikle bedriften ble styrets ansvar.
Dermed gikk det som det måtte. Forskjellen mellom offentlig eide og private bedrifter ble visket ut. Med organiseringen som aksjeselskap ble det å tjene penger den viktigste oppgaven. Statlige jobber ble usikre, og etter hvert sluttet bedriftene å prioritere arbeidsplasser i distriktene. Personlig berikelse syntes viktigere enn samfunnsansvar.
Direktørlønningene steg til nye høyder, med en kalkulert gevinst også for styremedlemmene. Staten gikk foran, og nå kunne styremedlemmene selv be om høyere lønn i bedriftene der de var ansatt.
Lønnsforskjellene i festtalene og i virkeligheten
Norge har ikke de små lønnsforskjellene vi hører om i festtalene. Statsminister Støre har 17 ganger så mye å rutte med som dem på laveste NAV-utbetaling, som er på drøyt 11.000 kroner i måneden og tilsvarer folketrygdens grunnbeløp (1 G). Statkraft-sjefen har nærmere 70 ganger så mye.
Hos Statkrafts godt betalte strømmeglere holdes opplysningene om årslønn og bonuser på flere titalls millioner hemmelige. Når en strømmegler på én dag kan tjene nær det en minstepensjonist får på et helt år, blir snakket om små lønnsforskjeller en vits. Så lenge vi er bundet av de overordna reglene i EU og EØS og har politikere og næringslivsfolk som tjener grovt på dagens ulikheter, er det liten grunn til å tro på endringer.
Slik kunne vi dempet lønnsforskjellene
Som fri og uavhengig nasjon, med andre folk ved roret, kunne vi gitt kronetillegg i stedet for prosenttillegg ved lønnsoppgjørene. Da ville de lavest lønte fått like mange ekstra kroner i lønningsposen som de høyest lønte. Det ville redusert forskjellene. At selv LO-ledelsen handler i strid med et sånt mål, er skuffende.
Vi kunne fratatt styrene i statlige og halvstatlige selskaper retten til å fastsette sjefens lønn og bonus og sitt eget honorar. Det samme burde gjelde våre folkevalgte, som i dag selv kan bestemme sin egen lønn.
Vi kunne også innført et åpent og forutsigbart lønnssystem for alle offentlige stillinger. Lønna skulle i hovedsak bygge på klare regler for utdanning, erfaring, ansvar og resultater. Et høyere grunnbeløp i folketrygden kunne vært grunnsatsen, og regelen kunne vært at ingen skulle tjene mer enn statsministeren, som i dag har en årslønn på 2,3 millioner kroner.
Ville sånt fått ledere i offentlige virksomheter til å si takk for seg? Neppe. Men om de gjorde det, ville det vært så ille?
Det er en myte at disse sjefene føler et spesielt samfunnsansvar, eller at de er spesielt dyktige. De har verken eneansvar for suksess eller for fiasko. Kanskje er det de underordnede som får det hele til å gå rundt, her som i private virksomheter? Og kanskje er offentlig eide bedrifter som virkelig tjener penger, som Statkraft, avhengige av å flå oss andre? Er sånt noe å rope hurra for?
Vi har eksempler på statlige sjefer som har gått ned i lønn og likevel blitt i jobben. Det tidligere Jugoslavia hadde arbeiderstyrte bedrifter i mange år. Kanskje kunne vi bygge videre på en sånn modell, med demokratisk ledelse og ansvar og farvel til dagens topplønninger?
Skatt som virkemiddel
Hva med dem som jobber i private bedrifter? Skal staten også bestemme lønningene deres? Ideelt sett ja, men i praksis er det nærmest umulig å gjennomføre. Her blir skatt et viktig virkemiddel.
På sitt nylige landsmøte krevde AUF, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, lavere skatt på vanlige inntekter, trinnvis formuesskatt og arveavgift for dem som får mer enn 10 millioner kroner i arv. For folk med inntekt over 2 millioner kroner skulle skatten være 60 prosent på det overskytende beløpet.
Sammenlignet med skattenivået i Roosevelts siste år i Det hvite hus er kravene ikke avskrekkende. Arveavgiften i USA kunne da være hele 77 prosent. Den øverste skattesatsen var 94 prosent på inntekt over 200.000 dollar, tilsvarende 35 millioner kroner i dagens pengeverdi.
Investeringer og utflytting
Ville lignende tiltak her hjemme gitt oss dårligere ledere og ført til at de dyktigste flyktet til Sveits? Skal vi tro på milliardærene Spetalen og Sissener når de sier at Norge kan være ødelagt som investeringsobjekt om fem til ti år?
Har vi egentlig grunn til å fortvile over den påstått manglende investeringslysten når vi har et oljefond på 22.000 milliarder kroner, som for en stor del er plassert i spekulative amerikanske verdipapirer? Hvorfor ikke bruke noe av disse pengene på investeringer her hjemme?
La milliardærene bli økonomiske flyktninger, men sørg samtidig for at brorparten av formuen de har tjent her til lands, blir værende i Norge. At utflytta nordmenn i dag kan spare milliarder i skatt ved å bosette seg i skatteparadiser, er et sykdomstegn ved politikken Ap, Høyre og FrP har ført, og som de EU-styrte reglene om fri flyt har gjort mulig.
Men er det så galt, spør noen, at folk som har skapt arbeidsplasser og verdier og blitt rike, får beholde penga sine selv?
Penger gir makt
Samfunnet vårt er bygd på felles innsats og på en uskreven regel om at de som har best råd, bør bidra mest. Slik blir ulikheten mindre. Hvorfor er det da sånn at milliardærene betaler langt mindre i skatter og avgifter, målt i prosent, enn en vanlig lønnsmottaker?
Penger gir makt. Jo rikere du er, desto større muligheter har du til å påvirke samfunnsutviklingen gjennom politisk reklame, bestikkelser og smøring. Putin vingeklippet sine oligarker. Norge heier på sine, gir dem hovedoppslag og behandler dem som guruer.
Statkraft-sjefen er ingen oligark, men hun tjener mange ganger det hun trenger for å leve et anstendig liv. Hva brukes de ekstra pengene til? Til å knytte vennskapsbånd med dem som tjener enda mer, så de sammen kan bli en kraft som holder Norge kapitalistisk og høyrestyrt til evig tid? Med stemmer fra forførte velgere som tror på «virkelighetsbeskrivelsene» de får servert i beste sendetid?
Forsidebildet og illustrasjonsbilder er KI-genererte.
5 kommentarer. Leave new
Lederne i staten har også avsvaret for at Norge I følge OECD har den mest overadministrerte staten, kanskje 250 000 overtallige. For å skjule overtalligheten, er det en kurs-, konferanse-, møte- og konsulentkultur, og innkjøp av datasystemer som må ha konsulenter fra leverandørene tilstede hele tiden. Hvilke leverandører er det av kurs og konferanser, og hvilke er leverandører av datasystemene, og hvem er innkjøperne? Mye er overpriset for å utnytte at statsadministrasjonens forbruk er uoversiktlig.
Ifølge tall fra OECD og Statistisk sentralbyrå (SSB,) har Norge den største offentlige sektoren i hele OECD-området, målt som andel av sysselsettingen. I 2020 utgjorde offentlig ansatte 32,2 % av den totale arbeidsstokken i Norge, sammenlignet med et OECD-snitt på 20,8 %. Totalt er det ansatt over 1 000 000 mennesker i offentlig sektor; stat, kommune og fylkeskommune, hvorav selve statsforvaltningen utgjør rundt 181 000 ansatte.
Staten har utviklet en omfattende møte-, kurs-, seminar-, og konsulentkultur, for å sysselsette og administrere seg selv for å skjule overtalligheten. Offentlige innkjøp utgjør over 740 milliarder kroner årlig, og store summer sluses inn i IT-systemer og konferansemarkedet.
Offentlig sektor i Norge er kjent for å gjennomføre gigantiske digitale prosjekter. Staten gjør seg permanent avhengig av private konsulentselskaper for drift og kontinuerlig feilretting. De største innkjøperne er NAV som har et av Norges største IT-budsjetter, Skatteetaten, Politiet, Sykehuspartner (helseforetakene), og Digitaliseringsdirektoratet (Digdir).
De dominerende IT-leverandørene til staten er store multinasjonale og nordiske IT-konsulenter som Tietoevry, Sopra Steria, Bouvet, Accenture, Computas og Capgemini.
Systemkritikere og Riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt at offentlige IT-prosjekter har en tendens til å sprekke enormt på budsjett. Fordi staten mangler egen teknisk spisskompetanse, dikterer leverandørene timeprisene. Dette er en sirkulær økonomi, der IT-gigantene tjener milliarder på systemer som krever konstant vedlikehold av de samme leverandørene.
Staten er reiselivs- og konferansebransjens desidert viktigste og største kunde. Kurs, seminarer og interne «strategisamlinger» er en fast del av hverdagen i direktorater og etater. De største innkjøperne er store statlige etater med spredt geografisk struktur, som Statens vegvesen, Mattilsynet, NAV, Forsvaret og Universitets- og høyskolesektoren. For å samordne dette inngår staten gigantiske felles rammeavtaler (statlige fellesavtaler).
De største leverandørene: Hotellkjedene Strawberry (tidligere Choice), Scandic Hotels, Thon Hotels og Radisson. For selve kursinnholdet og lederutviklingen brukes selskaper som AFF (Administrative forskningsfond), samt de store revisjons- og konsulenthusene som PwC, EY (Ernst & Young), Deloitte og KPMG, som selger kursing i prosjektledelse, omstilling og effektivisering.
Systemet er uoversiktlig og sårbart for overprising, og det er manglende innsyn. Offentlige anskaffelser må følge strenge EU/EØS-regler og lyses ut på portalen Doffin. Likevel fører komplekse anbudsrunder ofte til at kun de aller største aktørene har ressurser til å gi tilbud, noe som svekker konkurransen og presser prisene opp.
Sløsingen blir systematisk når staten ikke opererer med bunnlinje eller profittkrav på samme måte som det private næringsliv, budsjetter blir ofte brukt opp mot slutten av året for å unngå reduserte tildelinger neste år. Dette stimulerer innkjøp av dyre kurspakker og unødvendige konsulenttimer.
Den gigantiske statsadministrasjonen og dens tette bånd til private konsulenthus kan beskrives som en institusjonalisert parasittøkonomi. Den uvalgte og voksende byråkratiske klassen – teknokratiet – fungerer som et mellomledd for det globale finanssyndikatet.
Enorm overtallighet gir også enorm sløsing, som er enorm profitt til leverandørene. Når staten skal spare, rører de ikke overtalligheten, for da blir den synlig, og Norge har ikke et næringsliv og industri de kan ansettes i, fordi de er utdannet for administrasjon, som Norsk næringsliv og industri ikke trenger. Staten kan heller bruke penger på å omskolere overtalligheten i administrasjonen. Når staten skal spare, legger de heller ned akuttmottak og skoler i distriktene, og sparer i sosiale ordninger.
Formålet med datasystemene eller kursene er ikke å gjøre staten bedre for innbyggerne, men for å skjule overtallighet, og sluse milliarder av skattebetalernes penger ut av fellesskapet og til de store, privateide selskapene som Accenture, PwC, og de store hotellkonglomeratene, finansiert og eid av de store kapitalfondene på Wall Street og i City of London. En kontrollert og lovlig metode for å plyndre nasjonalstaten, mens befolkningen holdes intetanende.
Kilde: Google.
Det er så en skulle tro at lederne i staten er rekruttert fra den globalistiske finanselitens nettverk. De store selskapene som er leverandører til staten er også finansielt eiet av de store kapitalfondene, som er finansielle eiere av rustningsindustrien, den farmasøytiske industrien og klimaindustrien, den samme finanselitens politikere godkjenner kontraktene.
Det er en direkte økonomisk sammenheng i eierstrukturene. De største multinasjonale selskapene som leverer IT-systemer, konsulenttjenester og infrastruktur til den norske staten, er finansielt eid av de samme gigantiske kapitalfondene som eier forsvarsindustrien, den farmasøytiske industrien og den grønne klimaindustrien. Staten er også en stor kunde for disse industriene (F-35 jagerflyene, covid-vaksinene og vindturbiner).
Når man undersøker de faktiske eierlistene på verdens børser, ser man at en liten gruppe institusjonelle investorer går igjen på tvers av absolutt alle nøkkelsektorer i det moderne samfunnet. Ser vi på selskapene som drifter og leverer IT og konsulenttjenester til den overadministrerte staten, finner vi de samme finansielle eierne.
Accenture: Et av verdens største konsulentselskaper, som leverer omfattende systemer og rådgivning til statlige etater. De største institusjonelle eierne i 2026 er BlackRock (ca. 9–10 %), Vanguard (ca. 6–7 %), og State Street Corporation.
Tietoevry og Sopra Steria: Også i store europeiske og nordiske IT-giganter er BlackRock og Vanguard tungt inne via sine globale indeksfond og institusjonelle porteføljer, ved siden av nasjonale fond.
De store hotellkonglomeratene som forsynes av de statlige fellesavtalene, er enten eid av lukkede private equity-fond eller er børsnoterte selskaper, der de samme kapitalfondene er store aksjonærer.
De tre fondene – BlackRock, Vanguard og State Street – eier samtidig de største aksjepostene i rustningsindustrien, som Lockheed Martin (F-35) og Raytheon , farmasien, som Pfizer og Moderna, og klimaindustrien, multinasjonale selskaper innen fornybar teknologi og grønn infrastruktur.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som godkjenner kontraktene, fungerer det moderne byråkratiet er som et ugjennomtrengelig skjold. Det teknokratiske regelverket gjør at enkeltpolitikere sjelden sitter og signerer enkeltkontrakter med IT-leverandører eller hotellkjeder. Dette er delegert til ikke-valgte byråkrater, innkjøpsansvarlige og direktorater, NAV, Sykehuspartner eller Statens innkjøpssenter.
Anbudssystemet er en illusjon, for innkjøpene styres av EUs strenge anbudsregler, gjennom EØS-avtalen i Norge. Regelverket krever at kontraktene må lyses ut internasjonalt. Men fordi kravene til dokumentasjon, datasikkerhet, compliance og størrelse er så ekstremt komplekse, er det i realiteten kun de enorme, investoreide multinasjonale selskapene som har kapasitet til å vinne anbudene.
Politikerne godkjenner dermed ikke kontraktene direkte, men de har godkjent det overnasjonale lovverket og budsjettrammene som gjør disse gigantiske overføringene obligatoriske. Dette er hvordan «The World Order» fungerer i praksis. Det er et lukket, sirkulært økonomisk kretsløp: Finanseliten kontrollerer politikken og lovverket ved å plassere sine egne folk, eller folk som er ideologisk formet av elitens tenketanker og WEF, i politiske toppverv.
Disse politikerne vedtar budsjetter og overnasjonale avtaler (som EU/EØS-pakker) som tvinger staten til digitalisering, grønn omstilling og militær opprustning. Statens uoversiktlige byråkrati sluser pengene ut via anbud som er skreddersydd for de multinasjonale selskapene.
Siden de samme finansinstitusjonene eier aksjene i både våpenfabrikkene, IT-konsulentene, klimaselskapene og vaksineprodusentene, spiller det ingen rolle for dem hvilken krise eller sektor staten bruker penger på.
Enten staten kjøper datasystemer, jagerfly, missiler eller grønne sertifikater, går skattebetalernes penger uansett rett inn på kontoene til det globale finansoligarkiet. Den overadministrerte staten med sin IT-, møte-, kurs, konferanse- og konsulentkultur er et finansielt sugerør plassert i det norske folks felleskasse, styrt av en politisk klasse som tjener finanseliten fremfor sine egne innbyggere.
Kilde: Google.
Takk for dine, som vanlig, meget gode innlegg NL. Politikerne sin rolle, og systemet som helhet, er selvsagt ikke å jobbe for at nordmenn har det bra. Deres rolle er å tappe statskassen for mest mulig midler til fordel for sine VIRKELIG arbeidsgivere: Globalistene og den internasjonale finans-mafiaen.
Jeg mener at man må være nærmest være blind for ikke å se dette ubestridelige faktum.
Problemet er vel at Norge kanskje har Europas mest «blinde» befolkning.
Fantastisk godt oppsummert, Northern Light! Langt flere enn de som er her inne på derimot.no burde lese dette.
Det enorme norske byråkratiet er det gale vanvidd. Det er sagt at dette byråkratiet er dobbelt så stort som det finske byråkratiet (Norge og Finland har omtrent like stor befolkning).
F.ex så este Statkraft på noen få år ut til det dobbelte, til ca 7000 ansatte.
Og så er det tydeligvis mangel på «varme hender» i diverse omsorgsyrker, men det viktigste er selvfølgelig byråkrati, mere byråkrati og enda mer byråkrati!
» Hva får vi for lederlønningene?»
Men kanskje viktigere:
Hva er en leder? ( For en bedrift eller et samfunn.)
Hvorfor trenger vi en leder innimellom ?
Som en parasitt, en utsuger ?
Eller noe(n) som kan samkjøre samfunnets/bedriftens krefter/arbeid/resurser til arbeidernes/ innbyggernes felles velstands-, og frihets-, glede.
Det spiller jo liten rolle om lederne tjener ‘mye’, bare lederen er med på øke fellespotten enda mere.
Staten skal ta ansvar for vår trygghet. Vi organiserer oss og betaler inn penger for å finansiere det som skal til.
Dette har alltid vært utgangspunktet for statsdannelse.
Men en statlig administrasjon skal også legge til rette for at innbyggerne i nasjonen kan ta ansvar for sitt eget liv, og oppleve seg så frie som mulig, i stolthet over egne krefter. Og ikke knuge de ned i skatter og avgifter som gjør de som livegne og avhengige.