NRKs og PSTs framstilling av mulig russisk verving blant ukrainere i Norge bidrar til å spre mistanke mot en hel flyktninggruppe. I stedet for kritisk journalistikk får publikum servert frykt, sosial mistenkeliggjøring og et stadig sterkere klima av overvåkning og politisk lydighet.

NRK og PST gjør alle ukrainere i Norge til mistenkte spioner

Av Dan-Viggo Bergtun

Innslaget hos NRK om at ukrainere fra russisk-okkuperte områder kan bli vervet som russiske spioner i Norge, er ikke journalistikk. Det er fryktproduksjon forkledd som samfunnsansvar. Enda en gang leverer rikskanalen en politisk vinklet fortelling der publikum ikke skal tenke selv, men reagere følelsesmessig og lydig.

Resultatet er at vanlige mennesker begynner å se på alle ukrainere rundt seg med mistanke. Det er den virkelige konsekvensen.

Vi har rundt 80.000 ukrainske flyktninger i Norge. Dette er mennesker som har flyktet fra krig, bomber, okkupasjon, tvang og ødelagte liv. De kom ikke hit for å bli sett på som potensielle agenter eller sikkerhetsproblemer. De kom hit fordi de trengte beskyttelse. Og et anstendig samfunn beskytter mennesker på flukt, ikke bidrar til å spre mistanke rundt dem.

Frykt som fortelling

Det mest avslørende er ikke engang at PST kommer med slike advarsler. Sikkerhetstjenester lever av å blåse opp trusselbilder. Det er selve eksistensgrunnlaget deres. Jo større uro, jo større betydning får de selv.

Det groteske er hvordan NRK ukritisk bygger opp hele fortellingen med en ukrainsk organisasjon og representanter fra Den norske Helsingforskomité som moralske bekreftelser på det samme narrativet. Ikke for å skape debatt. Ikke for å utfordre makt. Men for å sementere én tillatt forståelse av virkeligheten. Dette er ikke presse. Det er politisk regi.

Ingen kritiske spørsmål om hvordan slike utspill påvirker vanlige ukrainere i Norge. Ingen diskusjon om hvordan kollektiv mistenkeliggjøring bryter ned sosial tillit. Ingen motstemmer som tør å si at dette kan slå totalt feil. Bare den samme ferdigproduserte stemningen: Frykt. Mistanke. Lydighet.

Makan til propagandaapparat skal man lete lenge etter. For hva sitter folk igjen med etter slike innslag? Ikke nyanser. Ikke fakta. Ikke balanserte vurderinger. De sitter igjen med én ting:

«Ukrainere kan være spioner.»

Så enkelt fungerer massepsykologi. Og rikskanalen vet det utmerket godt.

Et samfunn bygget på mistanke

Kvinnen på norskkurs. Mannen på lageret. Familien i kommunal bolig. Ungdommen på videregående. Alle blir dratt inn under et slør av mistanke fordi mediene og sikkerhetsapparatet ønsker å bygge opp et samfunn preget av overvåkning, frykt og geopolitisk paranoia. Det er sosialt giftstoff.

Og nå går utviklingen enda lenger. PST oppfordrer i praksis folk til å følge med på hverandre, rapportere «mistenkelig påvirkning» og fungere som små informanter i hverdagen. Hele samfunnet skal mobiliseres til å overvåke, varsle og angi.

Det begynner å ligne en mentalitet Europa kjenner altfor godt fra tidligere Øst-Europa, som for eksempel Øst-Tyskland, der staten bygde et klima av mistillit hvor naboer overvåket naboer og vanlige mennesker lærte å passe munnen sin.

Når myndighetene begynner å dyrke fram et samfunn der folk skal rapportere på hverandre politisk og sosialt, er vi på et svært mørkt spor. Det eneste angiveriet nordmenn tidligere drev med var selvangivelsen. Den er ironisk nok fjernet. Nå er det i stedet den sosiale angiverkulturen som vokser fram.

Og samtidig skal de samme miljøene fortsette å holde moralprekener om toleranse, inkludering og kampen mot stigmatisering. Men når det passer den politiske fortellingen, er det plutselig helt greit å så mistanke mot en hel gruppe mennesker som allerede har flyktet fra krig.

Dobbeltmoral og politisk lojalitet

Og dobbeltmoralen stopper ikke der. Russisk etterretning omtales som om mørke skikkelser står bak hvert gatehjørne i Norge. Men at Ukraina selv driver etterretning, nevnes knapt. Selvfølgelig gjør de det. Land i krig driver etterretning. USA gjør det. Storbritannia gjør det. Frankrike gjør det. Israel gjør det. Alle stormakter driver påvirkning, overvåkning og skjulte operasjoner. Forskjellen er bare hvilke flagg norske medier har bestemt seg for å heie på.

Hvis en ukrainsk operasjon i Norge truet norske interesser, ville store deler av media brukt mer energi på bortforklaringer enn på gransking. Fordi dagens medieklima ikke handler om prinsipper eller sannhet. Det handler om politisk lojalitet til riktig side. Det er derfor tilliten til mediene kollapser.

Folk ser at journalistikken ikke lenger gransker makt. Den beskytter makt. Den fungerer som mikrofonstativ for sikkerhetstjenester, aktivistmiljøer og politiske interesser som allerede står på samme side. NRK oppfører seg stadig mindre som en fri presse og stadig mer som et statlig stemningsorgan.

Når propagandaen forkles som journalistikk

Det mest ironiske er at dette faktisk hjelper Russland. Hele poenget med hybridkrigføring er å splitte samfunn innenfra. Å få mennesker til å mistenke hverandre. Å bryte ned tillit mellom grupper.

Når ukrainere i Norge begynner å bli møtt med skepsis på grunn av slike innslag, har norske medier allerede gjort halve jobben for Kreml. Og så står de etterpå og later som om de «bekjemper desinformasjon».

Nei og atter nei. Det de driver med, er psykologisk påvirkning pakket inn som nyhetsformidling.

Ingen sier at Norge skal være naivt. Reelle spioner skal stoppes uansett hvilket land de jobber for. Men en rettsstat skal etterforske individer basert på handlinger, ikke bidra til offentlig mistenkeliggjøring av hele folkegrupper gjennom tabloide fryktkampanjer. Det burde vært elementært.

I stedet ser vi et medieapparat som stadig mer åpenlyst fungerer som politisk forsterker for én godkjent virkelighetsforståelse. Og jo hardere dette presses fram, jo flere mennesker kjenner at noe fundamentalt er galt.

For folk kjenner forskjellen på journalistikk og propaganda. Spesielt når propagandaen kommer fra rikskanalen.

Forsidebilde: KI-generert