Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt Nyhetsbrev:

Undergraving, rettssak og Grunnlovsdomstol

Vår EØS-avtale undergraver både norsk lov og rett, samt Nei-seirene ved folkeavstemningene i 1972 og 1994.

Først ved at EUs lover har forrang. Det som EU vedtar av lover, forordninger og direktiver (rettsakter) blir automatisk en del av norsk lovverk. Når EU-rettsakter står i motsetning til norske lover, blir våre lover skrotet. Selv vår egen Grunnlov må vike.

Dernest ved at Stortinget, med alminnelig flertall, har overlatt beslutningsmyndigheten på viktige samfunnsområder til EU. Rett nok har vi muligheter til å reservere oss, det såkalte «handlingsrommet». Denne retten har til nå mest vært av teoretisk interesse og uten praktisk betydning.

Storting etter storting, dominert av EU-tilhengere, har systematisk gått i mot folkeviljen og brukt EØS som brekkstang inn i det markedsliberale EU. 

Forhåpentligvis blir dette endret etter høstens valg. 

For oss på hjemmebane, har denne uka vært preget av ACER-rettssaken i Oslo Tingrett.
Nei til EU mener stortingsvedtaket fra 2018 om tilslutning til EUs energibyrå ACER, var ulovlig, og har saksøkt Staten.
Grunnlovens paragraf 115 står sentralt. Den åpner for at Stortinget med 3/4 flertall kan overdra noen av statens oppgaver til en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet.

Norge er ikke tilsluttet EU, EUs energibyrå, og har heller ingen medbestemmelse i ACER. Til tross for dette har Stortinget overført viktige oppgaver i forbindelse med vår nasjonale strømforsyning til ACER. 

Vedtaket om norsk tilslutning til ACER, ble bestemt med alminnelig flertall. Ikke 3/4 flertall.

ACER arbeider for «samording» og «harmonisering» av strømprisene i EU/EØS. Det har betydd – og vil bety – sterk økning av norske strømpriser. Husstander vil få mangedoblet sine strømregninger. Bedrifter vil miste sitt konkurransefortrinn.

Å reise sak mot Stortingets nærmest hevdvunne rett til å bestemme hva de vil, er en kostbar affære. Nei til EU har samlet inn over 1,7 millioner kroner for å kunne føre saken.

Nei til EUs søksmål ble først møtt med avslag. Borgarting lagmannsrett hevdet i 2019 at søksmålet var abstrakt, og ikke hadde «grunnleggende betydning for befolkningen i alminnelighet».
Denne kjennelsen ble anket, og Nei til EU vant fram: Med stort flertall kom Høyesterett, i januar, fram til at søksmålet var aktuelt og kunne fremmes på prinsipielt grunnlag.
Saken er nå tilbake der den begynte, i Oslo Tingrett.

Om Nei til EU får medhold, må Stortinget behandle en eventuell ACER-tilslutning på nytt, etter Grunnlovens paragraf 115.
Om Nei til EU ikke får medhold, vil avgjørelsen bli anket. Om nødvendig helt til Høyesterett.

Det er i dag opp til Stortingets flertall (minimum 85 av 169 represesentanter) å bestemme om saker kan avgjøres med alminnelig flertall etter Grunnlovens paragraf 26 (85 representanter må stemme for) eller kvalifisert flertall etter Grunnlovens paragraf 115 (127 representanter må stemme for). Kjøttvekta rår, mindretallsvernet er satt til side.
Hva er vitsen med grunnlovsbestemte vedtaksregler som et flertall kan velge å se bort fra etter eget forgodtbefinnende?

Gjennom EØS-avtalen har over 12.000 EU-rettsakter gradvis blitt en del av norsk lovverk. Alle disse er inngripende i den forstand at de ikke kan reverseres gjennom ny stortingsbehandling. Foruten ACER (Energimarkedsdirektivet) har også andre EØS-påbud fått store samfunnsmessige konsekvenser. Deriblant Jerbanedirektivet, Postdirektivet, Anbudsdirektivet og Vikarbyrådirektivet.

Om Norge, i likhet med mange andre land, hadde hatt egen forfatningsdomstol, kunne inngripende EU-vedtak vært unngått.
En særskilt domstol ville da hatt som oppgave å verne om og forsvare Grunnloven, og påse at Stortinget holdt seg innenfor eget maktområde.

At en grasrotorganisasjon som Nei til EU med egne midler må påta seg denne vaktbikkje-rollen, tjener vårt demokrati til liten ære.

Forsidebilde: Henry Hustava

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst