Russland er langt fra den økonomiske og samfunnsmessige sammenbruddet Vesten har spådd. Moskva og St. Petersburg fremstår som trygge, moderne og livskraftige byer, mens landets politiske og militære ledelse står fast på sine krav.

Rapport fra Moskva: Fortellingen om sammenbruddet overser fortsatt det virkelige Russland

Av Larry C. Johnson

Jeg er tilbake i Moskva for første gang på ti måneder, og det første som slår en, er avstanden mellom byen man har foran seg, og byen slik den beskrives åtte tusen kilometer unna. Moskva og St. Petersburg blomstrer. De er moderne og – dette er ordet jeg stadig vender tilbake til – livskraftige. Gatene er rene og trygge. De er ikke fulle av hjemløse eller tiggere. I løpet av to uker så jeg nøyaktig én mann som ba om penger, på en trapp i St. Petersburg, og han skilte seg ut nettopp fordi han var et sjeldent syn. Sammenlign dette med New York, Philadelphia, Washington eller Atlanta – velg hvilken som helst stor amerikansk by – og kontrasten er ikke ubetydelig. Den er av en helt annen størrelsesorden.

Jeg begynner med gatene fordi de er den enkleste prøvesteinen for påstanden Vesten har fremmet i tre år: at Russland er en økonomi på randen av stupet, at innbyggerne tar pengene sine ut av bankene, og at byene glir mot krise. Den historien overlever ikke møtet med virkeligheten på bakken.

Vladimir Putin betaler meg ikke for å formidle en solskinnshistorie. Jeg rapporterer det jeg ser og det jeg hører fra vanlige russere som lever sine daglige liv – og det jeg ser, er en økonomi som, til tross for alle sanksjonene, gjør det bedre enn de vestlige økonomiene den sammenlignes med. Hyllene er fulle. Restaurantene er fulle. Folk arbeider, bruker penger og bygger. Det finnes ingen tegn til den synlige nøden Vesten insisterer på at armoden ligger rett rundt hjørnet. Spør menneskene som faktisk bor her, og du finner ikke en nasjon som forbereder seg på sammenbrudd. Du finner en nasjon som har tatt imot alt Vesten har kunnet kaste mot den, og fortsatt fremover.

Det er dette den vestlige pressen ikke får seg til å si. I tre år har den spådd en russisk finanskrise som aldri kommer, og grunnen til at den aldri kommer, er synlig fra ethvert kafévindu på Nevskij prospekt i St. Petersburg eller Tverskaja-gaten i Moskva. Det finnes ikke noe bankrush her og ingen rubel i fritt fall. Sanksjonene skulle knekke dette landet. Det gjorde de ikke. Sammenlign stemningen i disse gatene med uroen i London eller forfallet i USAs storbyer, og spørsmålet er ikke om Russland overlever sanksjonene. Spørsmålet er hvorfor Vesten noen gang antok at landet ikke ville gjøre det.

Middag med Lavrov

Forrige mandag spiste jeg middag med utenriksminister Sergej Lavrov og viseutenriksminister Sergej Rjabkov. Jeg var sammen med John Mearsheimer, dommer Andrew Napolitano og Alastair Crooke. Middagen var uformell og oppriktig åpenhjertig, og Lavrov svarte direkte på spørsmålene – og alle som har sittet sammen med Mearsheimer, vet at han ikke stiller forsiktige spørsmål.

Jeg satt igjen med to klare inntrykk.

Det første er at Russlands forhandlingsposisjon overfor Vesten ikke har flyttet seg en tomme siden Putin talte til det russiske utenriksdepartementet 14. juni 2024. I den talen gjorde han betingelsene uttrykkelige klare, og det er disse betingelsene som fortsatt ligger på bordet: Vesten må anerkjenne Donetsk, Luhansk, Zaporozjje og Kherson, sammen med Krim, som permanent russisk territorium. Disse tidligere ukrainske oblastene (administrative regionene) skal ikke tilbake til Ukraina. I Moskva behandles dette ikke som et innledende forhandlingsutspill, men som et avgjort faktum. I tillegg bygger Russland buffersoner gjennom sin fremrykning i Sumy, Kharkov og Dnepropetrovsk. Disse områdene kan med tiden også bli innlemmet – selv om myndighetene fremstiller dette som noe som vil følge etter en avstemning eller folkeavstemning, og ikke som en på forhånd gitt konklusjon. Det står ikke formelt på menyen. Men slik jeg tolker det, er det i høyeste grad en reell mulighet.

Det andre inntrykket er at rommet for en forhandlingsløsning er ytterst begrenset – mer begrenset enn vestlige hovedsteder ønsker å innrømme – fordi Russland ganske enkelt ikke er villig til å gi de innrømmelsene Vesten krever, og heller ikke tror at landet er nødt til å gjøre det. Min egen vurdering, etter å ha hørt hvordan myndighetspersoner her snakker, er at krigsinnsatsen ikke vil stanse før Odessa og Kiev er fast under russisk kontroll. Jeg betrakter dette som en vurdering, ikke som en sikkerhet. Men ingenting av det jeg hørte denne uken, fikk meg til å endre oppfatning.

Hva «grunnleggende årsaker» egentlig betyr

Putin snakker stadig om at konfliktens «grunnleggende årsaker» må håndteres, og amerikanerne får sjelden vite hva uttrykket betyr. Derfor spurte jeg direkte under en samtale i Moskva med Aleksandr Babakov, medlem av Statsdumaen og en ledende skikkelse i Den internasjonale enhetsklubben.

Den enkleste måten å forklare det på for mine landsmenn er denne: Det amerikanske prosjektet med å trekke Ukraina inn i NATOs innflytelsessfære og bruke landet som en rambukk mot Russland, må opphøre. Det skal ikke settes på pause – det skal avsluttes. NATO-virksomhet i Ukraina vil ikke lenger bli tolerert, og Ukrainas utenriks- og militærpolitikk må løsrives fra denne vestlige omfavnelsen for godt. Sett fra Moskva er dette den ufravikelige kjernen, og alt annet er detaljer.

Det er nyttig å huske hvor gammelt dette egentlig er. Ukraina sluttet seg til NATOs Partnerskap for fred i 1994, og fra da av vokste det vestlige militære forholdet til Kiev jevnt, selv om landet ikke hadde noe formelt medlemskort. Javoriv-basen i Vest-Ukraina ble gjennom 1990-årene regelmessig brukt til vestlige militærøvelser, og fra 2015 huset den et permanent amerikanskledet treningsoppdrag. I årenes løp ble Ukraina et av landene utenfor alliansen som hyppigst var vertskap for NATO-øvelser – øvelser der scenarioene aldri navnga Russland som motstander, men hvis oppbygning ikke etterlot noen tvil om hvem målet var. Under Trumps første presidentperiode ble det arrangert flere slike øvelser i året, noen med en ubåtkomponent som ikke hadde noe som helst å gjøre med å jakte på pirater. Gjennom alt dette er Moskvas vurdering at Putin viste en tålmodighet Vesten forvekslet med svakhet.

Man behøver ikke å godta alle deler av denne fremstillingen for å forstå dens tyngde. Dette er den realistiske tolkningen av krigen – den Mearsheimer har argumentert for så godt som den overhodet lar seg argumentere for – og dette er rammen mennene jeg spiste middag med, ser hele konflikten gjennom. Den bestrides åpenbart i Washington. Men man kan ikke forstå hvorfor den russiske posisjonen er så urokkelig, med mindre man forstår at den i Moskva overhodet ikke betraktes som aggresjon, men som lukkingen av et sår Vesten brukte tretti år på å åpne.

Utsikten herfra

Krigen er ikke det som opptar den jevne russer. I dagliglivet er den fortsatt en «spesiell militæroperasjon», og livet i gatene i de to storbyene fortsetter som om den fant sted på et annet kontinent – noe den, sett fra Moskva, nesten gjør. Dette skillet mellom statens fastlåste, maksimalistiske standpunkt og sivilbefolkningens tilnærmet normale liv er i seg selv historien: et land som er stabilt nok hjemme til å vente, og som er tilstrekkelig overbevist om sine betingelser til ikke å bøye seg.

Det offiserene fortalte meg

Denne uken snakket jeg med tre russiske militære, både pensjonerte og i aktiv tjeneste: den pensjonerte obersten Eduard Basurin, den pensjonerte generalen Jevgenij Buzjinskij og generalløytnant Apti Alaudinov, som fortsatt er i aktiv tjeneste og leder Akhmat-spesialstyrkene. Forskjellige menn med forskjellige ståsteder, men ett budskap var felles for dem alle: Russland kommer ikke til å angripe Europa. Landet har ingen militære planer mot Europa, overhodet ingen, og ingen hensikt om å starte en slik krig.

Det Russland derimot ser, fortalte de meg, er et Europa som forbereder seg på å angripe Russland – og dette gjelder ikke bare retorikken fra ledere som Tysklands forbundskansler Merz og den britiske statsministeren, selv om Moskva tar denne retorikken alvorlig nok. Det gjelder de konkrete skrittene bak ordene: våpensystemene, særlig rakettene, som bygges for å bli brukt mot russisk territorium. Offiserene var direkte om hvor dette fører hen. Dersom denne virksomheten fortsetter, vil Russland ikke ha noe annet valg enn å håndtere trusselen, og utsiktene til krig med Europa blir reelle. Dette er ikke en innbilt fare konstruert for å skremme noen. Det er slik disse fagfolkene vurderer utviklingsretningen. Russland søker ikke denne kampen. Men landet er verken døvt eller blindt for det som forberedes mot det.

De bekreftet også noe jeg allerede hadde fornemmet på egen hånd: Russland har gått inn i en avgjørende ny fase i krigen mot Ukraina, et målrettet fremstøt for å avslutte den raskere enn noen tidligere hadde forventet. I de første fire årene førte Russland krigen på en måte som skulle begrense egne tap. Det er derfor landet ikke kastet store militære avdelinger mot befestede stillinger, der tapene ville ha blitt alvorlige, men i stedet baserte seg på taktikk med små avdelinger. Denne tilbakeholdenheten er over. Den nye fasen stenger Ukrainas svartehavskyst for handel i begge retninger, utsetter logistikknutepunkter i Kiev og andre byer – særlig i Vest-Ukraina – for vedvarende angrep og øker tempoet i bakkeoffensivene langs hele kontaktlinjen. Dette er en gjennomtenkt kursendring fra den russiske generalstaben, og den gir allerede resultater: fremrykningen for å omringe Slavjansk og Kramatorsk og viktige territorielle gevinster i Zaporozjje. Min egen vurdering er at hele Donetsk igjen vil være under russisk kontroll innen utgangen av november, og at Zaporozjje – en stor industriby og regional hovedstad ved Dnepr – vil stå i umiddelbar fare for å bli besatt.

Et livskraftig demokrati på egne premisser

Det russiske folket går til valgurnene førstkommende søndag, og jeg vil være til stede for å observere valget. Minst fem partier konkurrerer om plassene i Statsdumaen. Russland er ikke den monolitten landet fremstilles som. Til tross for Vestens karikatur, er det et livskraftig demokrati – bygget i samsvar med russisk kultur og russiske idealer, fremfor som en kopi av noen andres. Det er for lengst på tide at Vesten legger fordommene til side og betrakter Russland slik landet faktisk er. Dette er ikke et regime styrt av internasjonale kommunister, uansett hva det populære forestillingsbildet fra 1960- og 1970-årene gikk ut på. Russland er nå, med rette, verdens fjerde største økonomi målt etter kjøpekraftsparitet, nyskapende innen teknologi og rikt utrustet med naturressurser.

Dette er min oppdatering foreløpig. Jeg kommer tilbake med flere betraktninger etter hvert som reisen fortsetter.

https://sonar21.com/dispatch-from-moscow-the-collapse-narrative-keeps-missing-the-real-russia