Av Øystein Steiro Sr., Vaktmester

Norge har vært et foregangsland internasjonalt i prosessen for å forby anti-personellminer, klasevåpen og våpen som først og fremst rammer sivilbefolkningen.

I 1997 kom totalforbudet mot anti-personellminer, som nå har tilslutninger fra 160 stater. Konvensjonen om å forby klasevåpen ble åpnet for signering ved en seremoni i Oslo Rådhus 3. desember 2008. Den er nå ratifisert av 111 stater samtidig som ytterligere 12 stater har signert avtalen med sikte på snarlig ratifisering.

Totalitære stater som Kina, Nord-Korea, Iran og Russland har ikke ratifisert avtalen. Det har heller ikke USA. Og nå vil Joe Biden sende klasebomber til Ukraina.

At Biden-administrasjonen går til det skritt er ikke uventet. Krigen i Ukraina går ikke som planlagt for USA og Vesten. Hillary Clinton var imot at USA skulle undertegne konvensjonen i 2008. Og haukene i Pentagon og State Department, med Antony Blinken og Victoria Nuland i spissen, synes lite bekymret for ytterligere eskalering av en krig som fremstår som gunstig innenrikspolitisk i USA, men som først og fremst rammer Europa.

Vil Norge legge seg på ryggen?

Spørsmålet er hva den norske regjeringen kommer til å gjøre. Etter å ha avviklet store deler av det norske forsvaret hviler Norges egen sikkerhet i USAs hender. Vil Jonas og Anniken legge seg flate for USA slik de vanligvis gjør, og støtte det amerikanske vedtaket om å sende klasevåpen til USA, eller vil opprettholde den offisielle norske linjen når det gjelder klasevåpen, og ta avstand fra det?

Regjeringen har klart og tydelig nedfelt i Hurdalsplattformen at den skal «etterse at forbudene mot klasevåpen og landminer overholdes». En betydelig del av de 300 millionene Norge hvert år bruker til humanitær nedrustning går til rydding, støtte til ofre og destruksjon av lagre av klasevåpen blant annet gjennom Norsk Folkehjelp, LOs egen hjelpeorganisasjon. Dette engasjementet vil bli stilt i et merkelig lys om Norge gir sin tilslutning til at Ukraina skal få klasebomber. Oljefondet har til og med trukket seg ut av en rekke amerikanske og andre selskaper fordi de antas å være involvert i utvikling og produksjon av slike våpen. Dette sier noe om den etiske spagaten norsk utenrikspolitikk nå er tvunget til å ta stilling til.

Jens har, som generalsekretær i NATO, lagt seg på en fullstendig prinsippløs linje og uttalt at det er opp til medlemsstatene selv hva slags våpen de sender til Ukraina. Nå er minst 70 % av det Jens uttaler diktert fra Washington, men uttalelsen står i skarp relieff til det han sto for som statsminister i Norge. Mye av arbeidet med konvensjonen om klasevåpen ble utført nettopp under Jens Stoltenbergs 2. regjering fra 2005-2013.

Krig og konflikt rammer alltid sivilbefolkningen hardest. Enkelte våpentyper rammer sivile spesielt hardt. Klasevåpen er verstingen blant de verste. Bruken av klasevåpen i Ukraina vil først og fremst ramme ukrainerne selv.

At prinsipper og etikk er noe av det første som går tapt i en krig, er en annen erkjennelse.

Om USA nå forsyner Ukraina med klasevåpen med den norske regjeringens stilltiende aksept, blir det svært vanskelig å se for seg hvordan Vesten med noen som helst grad av troverdighet skal kunne opprettholde sin kritikk av at russerne bryter folkeretten med angrep mot sivilbefolkningen og at Putin derfor skal stilles for en internasjonal domstol.