Det er mange som er opptatt av den bevegelsen som lastebilsjåførene i Canada spontant har tatt initiativ til. Den inneholder kimen til noe langt større, men om det blir det er fortsatt helt uklart.

Med dette begynner å gå opp for noen kommentatorer f.eks. Andrei Matyanov. Først siterer han en artikkel fra Byron King:

Folk var ute og gikk i kulde og vind, opp og ned på motorveiene. De sto på broer. Viftet med flagg. Holdt skilt. Jublet for sjåførene. 

Det kan ikke benektes hva som skjedde. Underveis åpnet kanadiere hjemmene sine for slitne sjåfører. Mat, husly, et sted å rydde opp. Ikke mindre enn kanadiske First Nation-stammer (urbefolkning. red.) åpnet også dørene, med sjamaner som velsignet lastebilene og sjåførene (se her). 

Det var beretninger om First Nation-krigsmaling på noen av de mektige traktorene, som reflekterte tilbake til gamle hestekjørerne! 

Og hva med limousinliberalerne som styrer Canada? Salongsosialistene? De apoplektiske progressive som soler seg i maktens bekvemmeligheter? 

Ha! Det var revolusjonerende. Bortsett fra at de ikke er en revolusjon, enn si å favorisere deres ambisiøse ønsker, begrenset forståelse og minimal selvbevissthet. Dette er virkelig en klassekrig som vises. 

De på gulvet kontra sjefene. Og likevel er det ganske høflig når du vurderer hva som står på spill. Det minner om Gdansk i Polen i 1981. Eller Berlinmuren i 1989. Men i dette tilfellet er det bare gode gamle kanadiske lastebilsjåfører i fortroppen.

Martyanov skriver videre: Les hele greia fra Byron, veltalende som alltid, beviser seg nok en gang som en skarpsinnet samfunns- og historieobservatør. Konklusjonen hans er midt i blinken:

Og det vi nettopp så i Canada er en utbredt stemningsbølge i arbeiderklassen som nå stiger opp mot vanstyre i landet under det nåværende regimet av elite, inkompetente store samfunnstopper. Det er ikke bare en kanadisk sak heller. Lignende populistisk seismisk aktivitet blir oppdaget i Europa, Australia og selvfølgelig i USA. Det er bare et spørsmål om tid før forkastningslinjene klikker og vi har den velkjente Big One. (Det store politiske jordskjelvet, red.)

Nettopp!

Matryanovs artikkel er lenger enn dette sitatet over og tar for seg også konflikten mellom tyske og russiske myndigheter når det gjelder utestengningen av respektive medier. Først stenger Tyskland det russiske Russia Today og Russland svarer med å stenge tyske Deutche Welle (DW).

Og spørsmålet som ikke besvares, men som Martyanov og Byron King reiser, er dette: Står vi overfor noe langt større enn protester mot meningsløse nedstengningstiltak? Står vi overfor en langt større sosial bevegelse over store deler av verden som dreier seg om makten og den rådende politikken?

Står vi overfor en kommende revolusjonær bevegelse? For når demningen først sprekker er det ikke mulig å beregne det som kan komme til å skje. Misnøyen i mange land er svært stor og hvis den får fritt utløp kan svært mye skje, svært mye ubehagelig også.

Og en må samtidig spørre seg hvor de revolusjonære kreftene til denne ulmende misnøyen befinner seg, f.eks. partier som regner seg som kommunistiske, som har tatt mål av seg til å være fortroppen til revolusjonen? 

De er ikke å se noen steder og mange av dem befinner seg som støttespillere til den meningsløse koronapolitikken som myndighetene har satt i verk. De er på feil banehalvdel. Sosialistpartiene er en del av den rådende makten slik Byron King treffende bemerker i sitatet over:

Og hva med limousinliberalerne som styrer Canada? Salongsosialistene? De apoplektiske progressive som soler seg i maktens bekvemmeligheter? 

Kanskje det som skjer i Canada er uttrykk for noe større som er i emning i vår del av verden. Dette dreier seg ikke lenger om helse, men om frihet. Og frihetens kjerne er den økonomiske friheten. Når dette går opp for folk vil de ikke lenger nøye seg med smuler. Da vil de kreve makten over økonomien i samfunnet. Det betyr revolusjon.

Knut Lindtner

Redaktør