EU samler stadig mer makt, penger og sikkerhetspolitikk i Brussel. Norge må avgjøre om vi fortsatt skal følge etter, eller kreve større nasjonal handlefrihet.
Skal Norges fremtid avgjøres i Brussel?
Norge må sette ned foten
Av Dan-Viggo Bergtun
Ursula von der Leyen snakker stadig mer som om Europas fremtid skal avgjøres i Brussel. Mer sikkerhetspolitikk, mer militær opprustning, mer felles styring, mer penger til Ukraina – og nå nye former for tilknytning for land som ikke engang er medlemmer av EU. Samtidig forventes vanlige europeere å betale regningen.
Det mest oppsiktsvekkende ved talen hennes den 16. september var kanskje ikke ett enkelt forslag, men retningen. EU beveger seg stadig lenger bort fra det økonomiske samarbeidet mange europeere en gang trodde de sluttet seg til. Nå bygges en union som i stadig større grad handler om sikkerhet, forsvar, strategiske råvarer, kunstig intelligens og geopolitisk makt.
Nye tilknytningsformer
Ursula von der Leyen foreslo blant annet et europeisk sikkerhetsråd og tettere samarbeid med land utenfor EU. Canada ble trukket frem som mulig første land i en ny form for «assosiert medlemskap». Problemet er at dette ikke er noen etablert medlemskategori i dagens EU-traktater. Likevel lanseres ideen fra toppen før europeerne engang vet hva et slikt medlemskap skal innebære.
Dersom Canada kan tilbys en helt ny modell for samarbeid med EU, hvorfor skal Norge fortsette å behandle EØS-avtalen som om den var hugget i stein? Vi har hatt avtalen siden 1994. Europa i 2026 er dramatisk annerledes enn Europa den gangen. Når EU selv diskuterer nye former for tilknytning, må Norge kunne kreve en ny diskusjon om vår egen avtale og hvor mye politisk handlefrihet vi skal avgi.
Opprustning for enorme summer
Enda mer alvorlig er militariseringen. EU har etablert SAFE med opptil 150 milliarder euro i lån til forsvarsinvesteringer. Gjennom Readiness 2030 legges det samtidig til rette for at medlemslandene skal øke forsvarsutgiftene kraftig gjennom mer fleksible budsjettregler. Kommisjonen har selv snakket om et samlet potensial på opptil 800 milliarder euro i ytterligere forsvarsutgifter.
800 milliarder euro!
Når slike summer kan mobiliseres til våpen og militær beredskap, er det legitimt å spørre hvorfor den samme politiske handlekraften ikke brukes på Europas konkurransekraft, energikostnader, industri og sosiale trygghet. Europa har allerede betydelige økonomiske utfordringer. Bedriftene konkurrerer med USA og Kina, energikrevende industri er under press, og mange familier har opplevd kraftige prisøkninger de siste årene.
Likevel er svaret fra Brussel mer opprustning.
Bakgrunnsmaterialet jeg har lest, peker også på hvordan EUs forsvarssatsing i økende grad kobles til lånefinansiering. SAFE alene innebærer opptil 150 milliarder euro i lån, samtidig som EU fortsatt skal håndtere gjelden etter NextGenerationEU. Det betyr ikke at Europa ikke trenger et forsvar. Selvfølgelig trenger vi sikkerhet. Men hvor ble det av diskusjonen om hva denne sikkerheten skal koste, hvem som skal betale, og hvor grensen går?
Diplomatiet forsvinner bak våpenpakkene
Samtidig fortsetter pengestrømmen til Ukraina. Jeg har hele tiden ment at krigen fra 2014, som eskalerte i 2022, må møtes med langt sterkere diplomatiske initiativer. Men i europeisk politikk blir militære løsninger stadig mer synlige, mens ordene forhandling, kompromiss og fredskonferanse nesten forsvinner bak nye våpenpakker. Det er en farlig utvikling.
Europa kan ikke kjøpe seg til varig fred gjennom stadig større våpenbudsjetter alene. Historien burde ha lært oss at sikkerhet også skapes gjennom diplomati, handel, kontakt mellom mennesker og politiske kanaler som holdes åpne, selv når forholdet mellom land er på sitt verste.
Hvor står Norge?
Vi er ikke medlem av EU, men blir stadig sterkere koblet til unionens politikk gjennom EØS, NATO og andre samarbeidsordninger. Når Brussel beveger seg mot mer sentralisering og en stadig tydeligere sikkerhets- og forsvarspolitisk rolle, må norske politikere slutte å opptre som om enhver utvikling i EU automatisk også skal bli norsk politikk.
Norge må spørre seg hva som faktisk tjener norske interesser.
EØS-avtalen må ikke behandles som om den er hugget i stein. Når Europa forandrer seg grunnleggende, må også Norges tilknytning til EU kunne endres. Dersom dagens avtale ikke lenger ivaretar norske interesser og norsk politisk handlefrihet godt nok, må Norge være villig til å si opp EØS-avtalen og forhandle frem en ny avtale med EU.
Målet må være et moderne samarbeid basert på handel og gjensidige interesser, men med større norsk selvbestemmelse. De som sier at EØS-avtalen ikke kan sies opp, bør lese artikkel 127. Norge kan si opp avtalen med minst tolv måneders varsel. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om vi kan, men hva Norge skal forhandle frem i stedet.
Vi trenger en ny løsning som gir oss større nasjonal handlefrihet, samtidig som vi sikrer handel og arbeidsplasser. Når EU selv utvikler nye former for samarbeid med land utenfor unionen, bør Norge kunne legge sin egen tilknytningsmodell på forhandlingsbordet.
Norsk utenrikspolitikk må kunne bygge på norske interesser. Norge må igjen våge å snakke om diplomati uten at enhver kritikk av militarisering blir fremstilt som naivitet.
Det mest urovekkende ved Ursula von der Leyens tale var derfor ikke Canada, Ukraina eller et nytt EU-organ. Det var bildet av et Europa hvor stadig mer makt, penger og sikkerhetspolitikk samles rundt Brussel, mens Norges fremtid i stadig større grad avgjøres der – uten at vi setter ned foten.
Forsidebilde: KI-generert
7 kommentarer. Leave new
EØS avtalen kan sies opp med ett år. Dette vil nok ikke de norske politikere våge. Vi ser at Norge stadig blir sterkere knyttet til eu. Norge har ankeret i de forhold som Norge vegrer seg for. Da vil anken behandles i eu rettslig organ. Dette har skjeldent noe for seg.
Det behøves ikke folkeavstemning for om Norge skal bli med i eu. Den avgjørelsen kan taes i ett fullsatt storting. Dett som kreves er 2/3 for. Folkeavstemning er kun ett rådgivende avgjørelse og ikke rettslig avgjørelse
Ursula von der Lyen drømmer om EU som en stormekt som kan handle uten å ta hensyn til andre stormakters interesser. Dette prosjektet er det også noske EU -tilhengere som drømmer om. Det skal opprettes et eget «Sikkerhetsråd» (FN kan ikke brukes, for der kan noen legge ned veto) At hun troe at det er mulig å samordne miliær utenrikspolitis aktivitet innenfor NATO, uten å ta hensyn til at det er USA som styrer det hele er hybris. Men det føyer seg inn i alle feilslåtte vedtak EU fremmer, som energipoletikken som gjør dem konkuranse udyktig.
At EU ruster opp er ikke overraskende. Politikerne har alltid brukt krig for å mobilisere befolkningen i ønsket retning.
I EU pågår en debatt om EU skal opphøre, fordi Europa har store økonomiske problemer som undergraver EU.
Hvor er den debatten i Norge, hvor den politiske eliten forsatt jobber for norsk medlemskap. La oss få en debatt om hvordan Norge og Europa skal utvikle seg etter at EU er borte.
EU har blitt et feilslått og byråkratisk projekt fra småting som formen på agurker til overstyring av stater ved unionens energidirektiver. Jeg håper at EU oppløses men det synes i dag å være langt unna. Norge bør si opp EØS avtalen i dag slik at vi stiller med blanke kort om 12mnd. Da søker vi om assosiert medlemskap og med levering av olje og gass til EU som sterkeste forhandlingskort. Finansminister Jens kan ikke her ha to jobber. Grådige JENS må nok hoppe av delt lederskap i sikkerhetsrådet i Mynchen.
EU-kommisjonen har lånefinansiert en gave til Kiev-regimet på 90 milliarder Euro, nå skal de bruke 800 milliarder mer til opprusting, og dette når gjennomsnittlig statsgjeld for EU-landene fra før er over 90 prosent av BNP.
Hvor mye nærmere 100 prosent av BNP vil disse enorme lånene bringe statsgjelden? EU-kommisjoner er ikke valgt av folket, det er finanseliten som velger dette aristokratiet som skal administrere EU-landene for dem, og en av oppgavene er å forgjelde landene så mye at finanseliten som kreditorer i praksis regjerer, en globalistisk strategi.
De enorme finansieringspakkene vil øke den samlede gjeldsbyrden i Europa markant. Hvis man tar utgangspunkt i tall og ser på Eurostats offisielle statistikk, er den for selve Eurosonen nærmere 90 %. Enkelte store land, som Frankrike, Italia og Hellas, ligger allerede langt over 100 %.
Hvor mye nærmere 100 % av BNP bringer disse pakkene landene? Ukraina-lånet på 90 milliarder euro, som EU-lederne tok for perioden 2026–2027, tas opp som felles EU-gjeld med garantier i EU-budsjettet. Isolert sett utgjør dette rundt 0,5 % av EUs samlede BNP.
«ReArm Europe»-planen på 800 milliarder euro: denne massive opprustningsplanen introdusert av Ursula von der Leyen består ikke bare av 800 milliarder i nye banklån fra EU-kommisjonen. 650 milliarder euro skal frigjøres ved at EU midlertidig opphever de strenge budsjettreglene (Stabilitetspakten). Dette lar medlemslandene øke sine nasjonale underskudd, og ta opp mer egen statsgjeld til militære formål.
150 milliarder euro tas opp som direkte nye felleslån (SAFE-initiativet) av EU-kommisjonen for å lånes videre til landene. Det tilføre en gjeldsbyrde tilsvarende rundt 4,5 % til 5 % av EUs samlede BNP. For et land som i utgangspunktet har 90 % statsgjeld, vil dette løfte gjeldsandelen opp mot 94–95 % av BNP, og bringe gjennomsnittet i Europa faretruende nær den kritiske 100 %-grensen.
Denne enorme gjeldoppbyggingen ikke er en tilfeldighet, men flytter bevisst makt fra folket til den uvalgte finanseliten. EU-kommisjonens medlemmer er ikke valgt av folket. De fungerer som et utøvende, teknokratisk apparat. Når de godkjenner gigantiske låneopptak til krigføring og opprustning, tvinger de fremtidige generasjoner av europeiske skattebetalere til å betale renter og avdrag i tiår fremover.
Kreditorenes makt privatiserer staten når et lands statsgjeld passerer 100 % av BNP. De folkevalgte politikerne mister i praksis kontrollen over landets økonomi. Det er de institusjonelle långiverne og kapitalforvalterne på Wall Street, BlackRock, Vanguard og State Street – som også eier rustningsindustrien som mottar de samme pengene, som dikterer vilkårene.
Hvis et land ikke kan betale, krever kreditorene «strukturelle reformer». Dette betyr i nedskjæringer i pensjoner, helse og utdanning, og tvungen privatisering og salg av nasjonale realverdier – som energinett, flyplasser, vannforsyning og motorveier – til private utenlandske fond.
Ved å sluse hundrevis av milliarder av euro til militære formål med lånefinansiering, tvinges de europeiske nasjonalstatene inn i en uunngåelig gjeldsspiral. Resultatet er en sirkulær maktforskyvning: Skattebetalernes penger går til å kjøpe våpen fra selskaper finanseliten eier, mens den påfølgende statsgjelden brukes politisk av de samme kreditorene til å overta infrastrukturen og styringen av landene, uavhengig av hva befolkningen stemmer ved valg.
Et annet eksempel på at Brussel tjener den globalistiske finanseliten og ikke befolkningene. Norge må ut av EØS, og europeiske land må ut av EU for å få sin suverenitet og selvråderett over sine naturressurser tilbake.
Kilde: Google.
Norske politikarar har bunde Norge til EU på ein slik måte at vi ikkje har noko å forhandla om. Det er underkasting eller brot. Me må arbeida for brot, jamvel om det synest vanskeleg.