Oligarkkapitalismen

Av Øyvind Andresen

Mer presist enn å snakke om en nyliberal kapitalisme, bør vi nå heller snakke om en oligarkkapitalisme der staten tilrettelegger for milliardærens superprofitter. Dette skaper et samfunn der disse oligarkene overtar mer og mer av kontrollen over økonomien i samfunnet og skaffer seg enorm politisk makt. (Oligark kommer fra det greske ordet oligarki som betyr fåmannsvelde.)

Den nyliberale epoken forbindes oftest med den dereguleringa og privatiseringa av økonomien som ble innledet i Vesten av den britiske statsministeren Margaret Thatcher og den amerikanske presidenten Ronald Reagan på 1980 – tallet. Seinere ble nyliberalismen videreført av de sosialdemokratiske partiene i Europa.

__________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Øyvind Andresens blogg
__________________________________________________________________________________

Under nyliberalismen fikk finanskapitalen frie tøyler til å drive sin spekulative virksomhet, ikke minst i USA. Dette førte til et sammenbrudd for banksystemet globalt i 2007 og 2008, noe som kastet kapitalismen ut i sin største krise etter annen verdenskrig. Statene brukte så enorme summer av skattebetalernes penger til å redde bankene.

At statene på den måten gikk inn for å redde bankene fra konkurs, bryter i teorien med tankegangen om at markedet skal ordne opp. Mange spådde at nyliberalismens død etter finanskrisa. Den spekulative økonomien fortsatte likevel med sin oppbygging av gjeldsfjell samtidig som sosiale forskjellene globalt akselererte.

Mange har ment at nyliberalisme betyr at staten trekker seg tilbake til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder, men vi har tvert imot sett at staten heller har tilrettelagt for at kapitalen får mer og mer makt og innflytelse over stadig større deler av samfunnet.

Det har altså ikke skjedd en deregulering av økonomien, men heller en reregulering av økonomien ved at staten i større grad har sørget for at milliardærene har håvet inn sine superprofitter. I Norge har det skjedd på mange måter, f.eks. ved at norske naturressurser er blitt gullgruver for private investorer. Men jeg vil her konsentrere meg om skattepolitikken og innføringa av den såkalte fritaksmodellen i 2006.

«Oligark – øyeblikket»

Staten har gjennom sin skattepolitikk lagt forholdene til rette for de største investorene og selskapene.  I en fersk rapport peker fire forskere fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at det er de rikeste i Norge som betaler minst skatt. Den kraftige økningen i ulikhet kommer fra at de rikeste kanaliserer sine inntekter skattefritt til sine personlige holdingselskaper – ved å bruke den såkalte fritaksmetoden som ble innført i 2006 etter enstemmig vedtak i Stortinget.  Utbytter mellom selskap er skattefritt gjennom fritaksmetoden. «Hvert år slipper de rike å betale 80 milliarder i skatt», skreiv Dagens Næringsliv 13/12 – 2019 under overskriften «Milliardærenes skattefrie pengebinger». 

Kort etter at denne skattereformen ble innført, ble det opprettet 60 000 holdingsselskaper i Norge. DN nevner i sin artikkel som eksempel:

«Det går en strøm av penger – fra industriselskapet Orkla til Stein Erik Hagens holdingselskap Canica, fra Aker til Kjell Inge Røkkes The Resource Group, og fra hotellselskapet Nordic Choice til eieren Petter Stordalens private pengebinge, Strawberry Group. Alt sammen skattefritt. I fjor alene fikk de tre milliardærene overført 3600 millioner kroner til sine holdingselskaper.»

De oppsummerte det slik:

«DNs gjennomgåelse viser at mange bruker skattefritaket til å bygge opp enorme pengebinger, med passiv kapital plassert i verdipapirer, eiendom og luksusgoder som privatfly og bilsamlinger. Og bolig til barn.»

På Kapitals liste over de 400 rikeste, viser en oversikt over oligarkene i Norge. Her har de regnet ut den reelle formuen som langt overstiger ligningsformuen. Ifølge professor Annette Alstadsæter er bare en brøkdel av de faktiske inntektene til de rikeste i Norge med i statistikken. Rundt 80 % av deres inntekter er «skjult» i statistikkene, det meste altså i private holdingselskaper.

I realiteten kan milliardærene selv bestemme hvor mye skatt de betaler. Og samtidig klager noen av disse på at skattenivået i Norge og truer med å flytte formuen til utlandet som noen allerede har gjort – som Stein Erik Hagen og John Fredriksen!

«Jeg mener man kan se skattereformen i 2006 som oligarkøyeblikket i norsk økonomi», sa professor Guttorm Schjelderup ved NHH.

Oligarkenes inntog

Gregar Berg-Rolness,  som er forfatter blant annet av boka «Overskuddsflytting – Aggressiv skatteplanlegging i den globale økonomien» og er skattefaglig rådgiver for Tax Justice Network, skriver på sin hjemmeside:

«Framveksten av oligarker er et særtrekk ved den globale økonomien, kapitaleiere som erobrer maktposisjoner gjennom statlig samrøre. De østeuropeiske oligarkene som dukket opp etter Berlin-murens fall, har dannet mønster for kapitaleiere globalt. Det er mulig å snakke om en ny type herskende klasse som kan få stor kulturell innflytelse. Oligarkene er ikke samfunnsbyggere, her er det maksimal profitt som gjelder eller falitt. En del oligarker bøter på dette gjennom veldedighet og bygger gjerne slik et positivt omdømme for framtidig forretningsvirksomhet.

Oligarkene blir i jakten på global superprofitt nødvendigvis kortsiktig i sine investeringer. Det er heller ikke rom for skattebetaling. Privatiseringen blir dermed både tumleplass for forretningsvirksomheten til oligarken og et påregnelig resultat i denne økonomien.»

I de to neste artiklene vil jeg se nærmere på utviklingen av kapitalismen i Norge med utgangspunkt i en undersøkelse av det store familieeide investeringsselskapet Ferd AS, eid av Johan H Andresen og hans døtre. Etter det jeg kan forstå,  går utviklingen mer og mer i retning av at milliardærer som Andresen, gradvis overtar kontrollen over samfunnet, økonomisk og politisk. Andresen er et typisk eksempel på en norsk oligark på linje med Kjell Inge Røkke og  Petter Stordalen. Skattereformen 2006 var et viktig skritt i den utviklinga mot oligarkkapitalisme som Berg-Rolness beskriver i sitatet over.

Vi bør derfor bruke begrepet oligarkkapitalisme som betegnelse på vår epoke. Det er mye mer klargjørende enn å fortsette å bruke betegnelsen nyliberalisme.

Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst