Nå brukes det omfattende vold i fattige land i Midtøsten for å hindre ytringer myndighetene, imamene og hundretusener ikke liker.  Når muslimske krefter truer med vold for å få gjennomslag for sitt syn, ivrer det liberale Europa for å gi etter for illiberale krav.
At så mange hundretusener i fattige land kan bli så opprørte for at noen særinger i Norden brenner sitt eget eksemplar av Koranen at de går til voldelige angrep på utenlandske ambassader, er vanskelig å forstå. Når en ikke viser samme engasjementet for økonomiske og sosiale krav. Det sier mest om maktforholda internt i de muslimske statene. 

Henta fra Politikus
Av Ove Bengt Berg

Hva er hensikten, SIAN?
Hvis hensikten med Koran-brenningene er å kritisere og svekke den islamske trua, er det vanskelig å forstå at det kan være nyttig å annonsere brenning av noen sider av Koranen. Nyttig i betydninga av å føre til at færre trur på det som står i Koranen og hele den muslimske trua. Personlig posering og tilfredsstillelse for SIAN-medlemmene virker som å være hovedsaka. Hadde ikke SIAN og andre enkeltpersoner i Danmark og Sverige arrangert brenningene, burde Islamsk råd sjøl betalt noen for gjennomføre dem. For det styrker åpenbart oppslutninga om islam for det mindretallet av voldelige muslimer som trenger disse demonstrasjonene for å bevare og forsvare sin livsmening, inkludert de mest ekstreme imamene.

Møter kritikk med vold
Koranbrenningene av SIAN og andre i Norge har virkelig mobilisert til muslimsk vold. Det er ikke bare volden mot SIAN-markeringene i Norden som viser voldsiveren mot kritikk av islam. Som boka til Salmon Rushdie (statlig iransk dødsdom fra 1989, stor demonstrasjon i Oslo som støtta dødsdommen), satirebladet Charlie Hebdo (12 drepte) og tegningene av Mohammed som førte til store opptøyer i Midtøsten.

Gir etter for vold
The New York Times har tatt hensyn til voldens krav; avisa har slutta med karikaturtegninger. Offentlige eide lokaler i Norge sier nå nei til møter når noen truer med vold. Dag og Tid tar i siste nummer opp krava om forbud mot koranbrenning under tittelen «Brennande spørsmål». Anine Kierulf, tilsatt ved Institutt for offentlig rett i UiO og spesialrådgiver for Noregs institusjon for menneskerettar, er intervjua. Hun sa:

Lovendringar det vert opna for som følgje av press, protestar og trugsmål utanfrå – som i Sverige og Danmark no – kjem dessutan med eit tilleggsproblem, legg Kierulf til.
– Dei inneber i praksis å gje valdsmannen eit veto og legg til grunn at dess meir reelt ein kan truge med terror, dess større høve har ein til å påverke kva det går å uttrykkje seg om i eit liberalt demokrati. Det vil innebere å gå vekk frå rettsstaten og prinsippet om at det er loven som styrer og loven er lik for alle, og tilbake til maktstaten der det er den sterke sin rett som gjeld, seier ho.

Og det er det, som nevnt, alt begynt med. Harald Stanghelle har skrivi om sin bekymring i Aftenposten, omtalt tidligere på Politikus. De som ikke liker forventa ytringer på et møte på et offentlig bibliotek, de kan kalle hva som helst av forventa ytringer som diskriminerende og krenkende uttalelser. Med slike påstander kan de bare true med at et visst antall voldelige protestanter vil møte opp, og vips vil en biblioteksjef nekte møtet holdt. Det har faktisk skjedd på Deichmanske bibliotek i Oslo for mindre enn et år sia. Byrådet i Oslo ivrer for sånne avlysninger etter trusler om vold, der byrådet forventer at det kan komme fram synspunkter det ikke liker.

Jo, forsøk på tenne på Koranen, er en ytring!
Brenning av bøker som symbol og ytring mot noe en misliker, har lang historie i Norge og i verden. Sammen med det muslimske presset, og presset fra demokraten Erdogan i Tyrkia (som alle soldater i Nato-landene skal ofre sitt liv for å forsvare), har det nå plutselig kommet opp som en politisk utveg å hevde at å brenne bøker ikke kan aksepteres som en ytring. En prest på Romerike var den første jeg så som hevda det. Og at det derfor skal kunne forbys sånn at voldsentusiastene i Midtøsten blir fornøyde, og Erdogan (kanskje) og den svenske regjeringa og resten av Norden får Sverige inn i NATO. Et godt forsøk på å gi etter for vold er denne vrien med påstanden at brenning av sine egne bøker ikke er en ytring. Men forsøket holder ikke.

Brenning av bøker som ytringer har lang tradisjon i internasjonal og norsk historie. Wikpedia nevner en kinesisk keiser som brente historie- og filosofibøker 212 f. Kr. Wikipedia skriver:

Det første dokumenterte bokbål mot språk i Norge fant sted i 1912, da avgangselever på Hamar brente en dukke i naturlig størrelse med påskriften «Maalprofet», gymnaselevenes protest mot innføringen av obligatorisk avgangseksamen i landsmål. I mai 1922 samlet russ seg i byparken i Bergen for å brenne landsmålsbøker utenfor Permanenten. Det siste dokumenterte bokbålet i Bergen er fra 2005. Da kastet den unge Høyre-politikeren Harald Victor Hove en nynorsk-ordliste i et brennende oljefat som protest mot nynorsk som sidemål på skolen.

Det er derfor ikke tvil om at brenning av bøker som symbol har tradisjon som ytring. Og lenge før nazistenes bokbål på (nåværende) Bebelsplatz  i Berlin 10. mai 1933 som hadde som formål å gjøre et helt bibliotek til aske. Det har ikke de norske nynorskprotestantene hatt som mål. Det skal ikke «de dannede» «riksmål»sforkjemperne beskyldes for. De brukte bare ei bok som et symbol på et språk de rikeste føler de blir sjuke av. De som «brenner» Koranen (noen sider) har ikke som mål å brenne opp alle Koran-bøker, det er bare et symbol for en protest, en uenighet med innholdet, de vil uttrykke. Som en demonstrasjon.

Det er vel ikke meninga å forby demonstrasjoner mot Koranen og islam også? Demonstrasjonenes innhold kan jo også krenke og diskriminere, kan en argumentere med for å forby demonstrasjoner. Også demonstrasjoner forbyr politiet når mange nok truer med vold mot ytringene.  Og en kan ikke heller nekte skuespill i, før eller etter en demonstrasjon?  Da 3 000 muslimer demonstrerte i Karl Johans gate i 1989 og krevde dødsdommen mot Rushdie gjennomført og sjøl var villig til å drepe forfatteren, var det med i det minste en forståelsesfull venstreorientert og «liberal» støtte.

I Aftenposten i dag, 09.08.2023, har den danske forfatteren Carsten Jensen et innlegg i sin sedvanlige indignerte dramatiske stil. Han som andre kjente påvirkere i Norge ser den politiske situasjonen i Vesten som om vi står foran nazismens snarlige tilbakekomst. Bortsett fra i ett europeisk land der de ikke ser en eneste nazist — der de uten tvil er best organisert kvantitativt og kvalitativt.  Jensen skriver: «Bokbrenning har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det har alt å gjøre med nazistenes bokbrenning på 1930-tallet». Jensen avslører at han ikke har kjennskap verken til internasjonal eller norsk bokbrenning og politisk ytring. «Det dannede sprogs»  bokbrennere i Norge, for mest mulig dansk i det norske språket, det vil altså den danske sluggeren Jensen ha til å være nazistisk? Jensen framstår som en politisk aktivist for underkasting av muslimsk kontroll.

Gjeninnføring av blasfemiparagrafen
i Sverige, kanskje Danmark og så i Norge
Den tidligere danske statsministeren, nå utenriksminister, Lars Røkke Rasmussen, har signalisert at han ser etter muligheter til å forby Koran-brenning for å blidgjøre Erdogan for svensk NATO-medlemskap og den minst 1,5 milliard store muslimske befolkninga i verden. Rasmussen sier at den danske regjeringa vil

«se på mulighederne for i sælige situationer at gribe ind over for forhånelser af fx andre lande, kulturer og religioner, som kan have væsentlige negative konsekvenser for Danmark.»

Lederne for Dansk Folkeparti og Liberal Alliance hevder at et forbud mot koranbrenning vil være «et knæfald for islam» respektivt «en glidebane til yderligere begrænsninger af ytringsfriheden» i følge Dag og Tid. Redaktøren i Berlingske Tidende hevder at islamistiske diktaturer nå «dæsverre [har] fået det, de aldrig opnåede med Muhammed-krisen og sagen om Salman Rushdies bog De sataniske vers».

Kierulf uttaler til Dag og Tid at «Om Sverige no utvidar loven til å heimle stogging på grunn av tryggleiksspørsmål andre stader, smakar det meir av maktstatleg enn av rettsstatleg logikk». I tillegg er det jo også en nærmest militær intern kamp i Sverige mellom myndighetene og kriminelle klaner i byer som særlig rammer de fattigste svenskene og svenske kvinner. Klanene med utgangspunkt i arabisk kultur er neppe spesielt religiøse, men sannsynligvis smarte nok til å utnytte «forakten for islam» til å bløtgjøre alle tolerante liberale i det humanitærpolitiske komplekset til å akseptere innskrenking av ytringsfriheten, for «det godes vilje» med å «vende det andre kinn til».

Hva er hatkriminalitet/hatytringer?
I intervjuet i Dag og Tid kommer også Anine Kierulf inn på spørsmålet om i hvilken grad brenning av Koranen kan sees på som en hatytring. Og som derfor kan både forbys og straffes. Men Kierulf klargjør tydelig hva som gjelder om hatytringer som skal føre til straff:

Ifølgje Kierulf går det grunnleggjande skiljet for hatytringar derimot mellom å kritisere religion og å kritisere personar.
– Både Noreg, Sverige og Danmark har forbod mot hatytringar. Men forbodet er retta mot personar, ikkje mot religion, seier ho og syner til at det i lovforarbeid frå 2009 til og med vart tydeleggjort at den norske paragrafen om hatefulle ytringar ikkje skal dekkje åtak på trussetningar og livssyn.
Og grunnen til dette sistnemnde var at det var brei politisk semje om å fjerne blasfemiparagrafen.
[Uthevinger av Politikus]

Det var i 2009 det var semje om oppheving av blasfemiparagrafen. Muslimske krefter har etter det blitt betydelig mektigere i Europa, og tilhengerne av demokratiske rettigheter er blitt sterkt svekka. Som en tidligere dansk statsminister sa: Man haver et standpunkt til man tager et nytt. Når det mektige humanitærpolitiske komplekset på universitetene og i mediene får organisert seg, blir nok situasjonen for den tidligere oppheva blasfemiparagrafen en annen. Er det noen grunn til å tru at Jonas Gahr Støre vil kjempe for å forsvare opphevinga av blasfemiparagrafen? Hvis mange nok raserer ambassadene i Midtøsten og lederne av NATO og EU-kommisjonen tar en telefon til han? Da blir nok Støre tilstrekkelig ustø i sine gelefylte knær. Hans nærmeste politiske allierte, Erna Solberg, vil garantert ikke kritisere ham for gjeninnføring av blasfemiforbudet.

Noen av oss får trøste oss med å alltid se på den lyse siden av tilværelsen, Always Look on the Bright Side of Life. Hvis den fortsatt blir lovlig.

Framheva illustrasjon: musalim, iStock.