11. september fortalt av de som gjorde det

av Hernando Calvo Ospina

I 1961, straks etter at han kom til makten, utnevnte president Kennedy en komité som skulle ta seg av valgene i Chile tre år senere. Ifølge en granskning fra en senatskommisjon [1], var den sammensatt av høytstående tjenestemenn fra utenriksdepartementet, Det hvite hus og CIA. En lignede komité ble etablert i den amerikanske ambassaden i Santiago. Målet var å hindre den sosialistiske kandidaten Salvador Allende fra å vinne valget. [2]

Allende var marxist, overbevist om at man kunne komme til regjeringsmakten på en fredelig måte, for derfra å kunne omgjøre statens strukturer til fordel for den fattige majoriteten. Han sa at for å nå dette målet, måtte man prioritere nasjonaliseringen av de store næringene, som var kontrollert av USA, fordi det var de som utnyttet de strategiske ressursene. Disse ideene og andre sosiale idealer gjorde ham uønsket i Washingtons øyne: han kunne fort bli et eksempel for folket i andre latinamerikanske nasjoner.
__________________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
__________________________________________________________________________________

For å blokkere veien hans, ble millioner av dollar delt ut til de politiske partiene i sentrum og på høyresida for å lage propaganda. På tidspunktet for valget av presidentkandidat, bestemte Washington seg for å støtte Eduardo Frei fra Det kristendemokratiske partiet, og tvang de andre partiene de finansierte til å godta denne politikeren. Samlet kostet operasjonen cirka 20 millioner dollar, en sum så stor den gang at den kun kan sammenlignes med hva som ble brukt i USAs valg. Faktisk investerte Washington ikke bare i Frei, men også i en langsiktig kampanje med anti-kommunistisk propaganda.

Senatskomitéen konkluderte: «Mange medier ble brukt: presse, radio, film, brosjyrer, løpesedler, bannere og veggmalerier.» «Kommisjonen medgir at ved hjelp av sine partier og ulike sosiale organisasjoner som mellommenn, skapte CIA en skremselskampanje» der hovedmålet var kvinner. Kampanjen hevdet at sovjeterne og cubanerne ville ta fra dem barna deres. Plakater på hvert gatehjørne viste barn med hammer og sigd i panna. Også den religiøse tradisjonen ble utnyttet maksimalt, for å gi grobunn til frykten for «gudløs og ateistisk kommunisme».

Den psykologiske operasjonen fungerte over alle forventninger: Frei vant 56% av stemmene, Allende 39%. Ifølge Senatskomitéen, hevdet CIA at «den antikommunistiske skremselskampanjen var det mest effektive av alle aktivitetene.»

Det var en psykologisk operasjon med kjennetegnene til en krig. Grunnlaget var planene de brukte i Guatemala, som førte til kuppet mot president Jacobo Arbenz i juni 1954 [3]. Operasjonen i Chile ble ikke lagt ned til tross for Freis triumf, fordi tross alt vant Allende et stort antall stemmer. Og taperen hadde absolutt til hensikt å stille i fremtidige valg.

I sine memoarer, skrev William ‘Bill’ Colby [4], sjef for CIA mellom 1973-1976, at i løpet av presidentvalget i Chile i 1970 «ble CIA pålagt å rette all sin innsats mot marxisten Allende. Mot hans kandidatur, ble CIA ansvarlig for å organisere en enorm propagandakampanje.» Ifølge den tidligere sjefen for CIA, var operasjonen kalt «Second Way».

Henry Kissinger, som da var president Nixons rådgiver for nasjonal sikkerhet, erklærte under et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet om Chile den 27. juni 1970: «Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal forbli passive mens et land mørklegges under kommunismen på grunn av sitt folks uansvarlighet. [5] Dette betyr at et folks suverene beslutning ikke vil være gyldig dersom den ikke er i samsvar med amerikanske interesser. På det samme møtet ble det besluttet å forsterke propaganda-operasjonen som allerede var i gang med 300.000 dollar.

Ifølge Church-kommisjonen, sendte Richard Helms (CIA-direktør fra 1966) to offiserer han kjente fra de første forberedelsene til invasjonen av Cuba. Disse to, spesialister i psykologisk krigføring og desinformasjon, hadde vært en del toppledelsen i Guatemala-operasjonene. David Atlee Phillips og David Sánchez Morales ble sendt tilbake fra Indokina. Desinformasjon fortsatte å være en av hovedaktivitetene mot presidentkandidat Allende. Senatskomitéen skriver at en av kampanjens slagord var: «Allendes seier betyr vold og stalinistisk undertrykkelse.»

Men den 4. september 1970 vant Salvador Allende valget. Colby rapporterer at «Nixon fløy i taket av raseri. Han var overbevist om at Allendes seier gjorde at Chile var på siden til Castro og den anti-amerikanske revolusjonen, og at resten av Latin-Amerika snart ville følge etter.» Den tidligere CIA-sjefen husker at presidenten innkalte Helms, «og beordret ham veldig tydelig til å forhindre Allende fra å innta embedet.» Nixon ba Kissinger gi Helms en presis forklaring av konspirasjonen.

Det fantes fortsatt en mulighet til å hindre Allende fra å ta makten. Den chilenske Kongressen skulle møtes den 24. oktober for å velge mellom Allende og Jorge Alessandri fra Det konservative partiet, fordi Allende ikke hadde fått absolutt flertall. En del av venstresida var delt, ikke bare på grunn av mediekampanjen, men også på grunn av pengene CIA hadde sprøytet inn i enkelte grupper.

For å utførte ordren, sendte Helms «en arbeidsgruppe» som var engasjert i «hektisk aktivitet» i seks uker, skrev Colby. Atlee Phillips og Sánchez Morales var fortsatt hovedansvarlige for den nye konspirasjonen. De pøste inn store menger dollar, men nå i en ny retning. De prøvde å kjøpe stemmer fra enkelte av delegatene, for å få dem til å stemme mot seierherren. Men det lyktes ikke: Allende ble utnevnt til president i Chile.

Arbeidet tok dermed en ny retning, uten å forlate propagandakampanjen mot Allende. Colby skrev at agenter så tok kontakt med politiske og militære ledere for å finne de som kunne være villige til å gjøre noe mot Allende, «og identifisere sammen med dem den økonomiske støtten, våpnene og utstyret som ville være nødvendig for å hindre veien hans til presidentembedet».

Washington satte derfor sitt håp til de væpnede styrkene, men alt var avhengig av deres toppleder, general René Schneider. Der fikk CIA et problem, fordi denne soldaten tydelig hadde sagt at hans institusjon ville respektere grunnloven. Og Colby skriver som en skremmende selvfølgelighet: «Dette var mannen som man måtte bli kvitt. I desperasjon, organiserte man et kidnappingsforsøk mot ham, men det gikk galt: han ble såret da han prøvde å kjempe mot kidnapperne.» Ifølge Church-komitéen, samme dag, 22. oktober tidlig om morgenen, hadde CIA gitt chilenske konspiratører maskinpistoler og ammunisjon. «Våpnene var såkalte ‘steriliserte’ våpen, slik at hvis de ble funnet, ville opprinnelsen være umulig å fastslå. Tre dager senere døde René Schneider av skadene. Nixon sendte umiddelbart en kynisk melding til sitt chilenske motstykke: «Jeg ønsker å uttrykke min sorg over denne frastøtende handlingen.»

Den 3. november 1970 tok Allende over som president. En strategi for hvordan man skulle destabilisere den nye regjeringen var da under utarbeidelse. I 1972 ble Ted Shackley leder. Han var en offiser med meget lang erfaring i hemmelige operasjoner. Han ga sin nære medarbeider Tom Clines ansvaret for CIA-operasjonen i Chile, for å jobbe spesielt med «Allende-saken». Under han, jobbet hans gamle kolleger Sánchez Morales og Atlee Phillips.

I mars året etterpå, ble Bill Colby, nå utnevnt til nestleder for CIAs spesialoperasjoner, deres overordnete. Colby og Shakley, som var leder for den skitne krigen i Indokina, ble gjenforent for å lede en annen skitten krig.

Siden 1972, gjennomførte dette CIA-teamet den mest avanserte operasjonen for desinformasjon og økonomisk sabotasje som verden noensinne hadde sett. Colby innrømmet i sitt lands presse at dette var et «laboratorieforsøk på effektiviteten av tunge finansielle investeringer for å diskreditere og styrte en regjering.» [6]

Og det var ikke alt. Ifølge den amerikanske senatskommisjonen, begynte CIA i Santiago å konsentrere seg om å samle all informasjon som var nødvendig for en mulig kupp: «Lister over folk man skulle arrestere, infrastruktur og sivile som skulle gis prioritert beskyttelse, offentlige anlegg som skulle okkuperes, beredskapsplaner gitt av regjeringen i tilfelle et militært opprør.»[7]. Ifølge William Blum, en tidligere ansatt i utenriksdepartementet, fikk de fatt i sensitiv informasjon, som sistnevnte, [8] gjennom ‘kjøp’ av embetsmenn og politiske ledere i Unidad Popular, koalisjonen av partier som støttet Allende. I Washington klaget ambassadeansatte over at dokumenter forsvant, ikke bare i ambassaden, men også fra deres egne hjem. Deres kommunikasjon ble avlyttet. Det var en jobb utført av det samme teamet som senere brøt seg inn i Watergate. [9]

Aksjonen mot Allende gjorde at en internasjonal kampanje av sverting og intriger var nødvendig. Mye av dette ble overlatt til en nybegynner i utenrikspolitikken. Han var nesten ukjent i politikken, men det var en gammel bekjent av president Nixon og mennene i sjokktroppen som ledet operasjonen: George HW Bush. Han utførte denne oppgaven som FN-ambassadør, en stilling han innehadde fra februar 1971. Da han ble utnevnt til denne stillingen, syntes ingen huske at noen måneder tidligere, som representant i Representantenes Hus i Texas, hadde han lyktes i å gjeninnføre dødsstraff for «vane-homoseksuelle».

Den 11. september 1973 startet det blodige kuppet som ble ledet av general Augusto Pinochet mot president Allende regjering, med en fryktelig undertrykkelse. Selv om han hadde forlatt stillingen et par dager før, var Ted Shackley nøkkelpersonen i kuppet. Hans biografist skriver: «Salvador Allende døde under kuppet. Da røyken letnet, ble general Augusto Pinochet, leder for militærjuntaen, installert som diktator, delvis takket være Shackleys harde arbeid […]» [10]

Noen uker senere mottok Henry Kissinger Nobels fredspris … Et år etter denne skjebnefulle 11. september, mens diktaturet fortsatte blodbadet i landet, sa president Gerald Ford at USA-amerikanerne hadde handlet «i chilenernes beste interesse, og absolutt i USAs.»[11]

Tidligere president Nixon skrev dette i 1980: «Kritikerne hakker utelukkende på politisk undertrykkelse i Chile, de overser de frihetene som er frukten av en fri økonomi […]. I stedet for å kreve umiddelbar perfeksjon i Chile, bør vi oppmuntre den fremdriften de gjør.» [12]

Med velvillig tillatelse fra Hernando Calvo Ospina og Investig’action. Ospina er en colombiansk journalist og dokumentarfilmskaper (en med norsk undertekst), som har bodd i politisk asyl i Frankrike siden 1985, etter å ha blitt grusomt torturert i Ecuador.