Hvorfor skjer det vi nylig så i Syria og nå i Venezuela?
Av Knut Lindtner
I Syria kollapset den store og erfarne regjeringshæren i løpet av et par uker. Den ble slått av en relativt liten gruppe «jihadister», utstyrt og holdt i live av vestlige regjeringer, blant annet den norske. Plutselig falt den syriske hæren sammen som et korthus.
Noe lignende så vi nylig i Venezuela da USA klarte å kidnappe landets regjeringssjef. Var han ikke beskyttet? Var ikke hovedstaden sikret mot angrep av denne typen fra luften? Alexander Mercouris antyder i «The Duran» at deler av, om ikke hele, hærledelsen må ha vært bestukket på forhånd for at USA kunne fly lavt over landets hovedstad uten å bli skutt ned, slik videobilder fra Caracas viser.
Andrei Martyanov utfyller det som skjedde i Venezuela med denne kommentaren (forutsatt at opplysningene hans er korrekte):
Jeg vet dette vil være sårende for mange, men disse landene kalles ikke «bananrepublikker» uten grunn – «bananrepublikk» er en eufemisme for korrupte regimer med leketøyshærer.
Det meldes at sjefen for Maduros livvaktstyrke, sammen med flere andre, er blitt kjøpt av USA. En russisk militærgruppe rykket visstnok raskt ut til Maduros residens, men ble holdt tilbake av ilden fra – nettopp – Maduros egne sikkerhetsstyrker. Da russerne hadde gjort opp med forræderne, var Maduro allerede bortført. Sjefen for livvakttjenesten skal være pågrepet og allerede henrettet. Dette er statusoppdateringen.
Dette forteller etter min mening følgende:
Regjeringer og systemer som har folkelig støtte og viser motstand mot USA/NATO/Vesten, utsettes for dødelige sanksjoner. Jeg bruker bevisst uttrykket «dødelige», fordi sanksjonene i svært mange tilfeller tar livet av flere mennesker enn krig gjør. Når et land fratas tilgang til mat, medisiner, reservedeler og nødvendige ressurser, stopper samfunnet gradvis opp. Landet forfaller – sammen med menneskene som bor der. Sanksjonene dreper lydløst og over lang tid.
Både Syria og Venezuela har vært utsatt for langvarige sanksjoner, og disse har tæret på befolkningen – også moralsk. Når det etter hvert kommer lukrative tilbud til nøkkelpersoner i ledende posisjoner, blir fristelsen for stor. Det koster å leve under konstante sanksjoner, med mangel på alt – først og fremst for befolkningen.
Her ser vi en oppskrift:
– Langvarige sanksjoner
– Bestikkelser av nøkkelpersonell
– En militær aksjon som får et system som råtner innenfra, til å falle
Er det dette vi har sett i Syria og Venezuela? Er Cuba og Iran de neste? Begge har vært under langvarige sanksjoner – ikke minst Cuba.
Russland er immune. Det har landet lært helt siden Sovjetunionens dager. Nå er de selvforsynt med svært mye, og får ellers det de trenger fra land som Kina og India.
Det påfallende er at svært mange i Norge fordømmer regjeringene i Syria og Venezuela uten å nevne de dødelige sanksjonene. De «forstår» hvorfor disse regjeringene faller. I realiteten viser det at de ikke forstår noe som helst. Det er lett å ha høy moral når en er mett, varm og ikke er truet. Eller som Bertold Brecht svært kort og treffende formulerte det: Først spise – siden moral.
«Farge-revolusjoner» er en del av denne oppskriften for å myke opp for regime-endring. Dette kan «de vestlige demokratier» til fingerspissene.
Enda verre er det at den norske regjeringen deltar i denne virksomheten – med liv og lyst.
Forsidebilde: KI-generert
12 kommentarer. Leave new
Dette har vi hvert vitne til lenge. Men det som skjedde i Venezuela var groteskt. Det blir vaskelig å rette opp i. Den Colombianske presidenten har nok stt «skriften på veggen» når han uttalte at han ville sparke alle generalene som støtter USA. Sansynlig vis er det for sent. Hva skal man med avanserte våpen når Dollere «gjør jobben.»
Vi oldinger er fortsatt levende vitner på hva som gjorde Norge til et vidunderlig land etter krigen. For vi blandet oss minimalt inn i andres fiendtlige viderverdigheter. Vi holdt fred med vår mektige nabo i øst, og var som en stor kulturell enhetlig familie. Hos bestemor kom alskens bygdefolk ubedt inn bakdøren, spiste seg gjennom kjøkkenet og spisestuen og gikk igjen gode og mette ut hoved-døren. Mens jeg hadde min fulle hyre med å hente ned spekeskinker fra stabburet. Servert til hjemmelaget «godt smør» og flatbrød. Alle var lykkelige og glade som en storfamilie.
Manglet vi det minste var landhandleren klar og skrev alt «på bok» i full tillit til at det ble betalt en gang i måneden. Jeg kan faktisk ikke minnes noe som gjorde meg utrygg. Alt dette kastes nå «på båten» og oppfyller til fulle Bibelens gode råd om at «et hus som er i strid med seg selv kan ikke bli stående». Nå derimot står en hel hær av sosionomer, sosiologer, psykologer og psykiatere klare med resept-blokkene sine for å dempe barn og ungdoms angstanfall og selvmordsønsker.
Hvor ble det av sosialdemokratiet? Når pensjonspengene flommer inn til oss gamlinger med nedbetalte hus og valget mellom salmalaks og indrefilet til middag. Og Mercedes-SUV’en i trippel-garasjen. Mens unge mødre knapt klarer å fø på smårollingene sine. Fordi multimillionærene i «Arbeiderparti»-ledelsen kjeder seg og skal prøve å få fred i Midt-Østen, der man har slått hverandre ihjel for et ondt ord siden side en i Bibelen. «Høtt skulle ‘rom der», sa bestemor. Og jaggu hadde det vært bedre med henne i regjeringsbygget enn de nåværende landets rikeste.
Folk er generelt veldig kunnskapsløse, noe som kan være uhorvelig frustrerende å bevitne. Du har nyhøyresiden som regelrett støtter amerikanernes handlinger, men så har du de såkalt liberale som skriver at «Maduro var en diktator ingen vil savne, men…» Det er opplest og vedtatt at Maduro var som Saddam eller Assad. Det minner ikke rent lite om demoniseringen av Milosevic, som etter hvert ble forlatt av venstresiden og ansett som en skrumpa gammelsosialist og nasjonalist. Nå er det gjerne sånn at deler av sannheten kommer fram etter hvert, men alt for sent. Debatten om Ukraina er mer nyansert enn i 2022, og diskusjonen rundt Covid, om det i det hele tatt er en diskusjon, noe mer nyansert. Folk har korttidshukommelse, vi lever i Debords «spectacle». Generelt er folks historiekunnskaper dårlige. Den eldre generasjonen husker Chile 1973, men mange lever i en permanent mediegenerert nåtid. Jeg havnet selv i en hissig diskusjon med en fyr som påsto å ha venezuelansk kjæreste, og at begge jublet, (påfallende hvor mange som bodde i Venezuela på 80-tallet eller har en eller annen forbindelse til landet som dukker opp i slike tråder…), noe jeg prøver å unngå, ikke minst for min egen helses skyld. Er det verdt å prøve å overbevise folk om noe som helst? Asbjørn Ness og Asle Toje vil støtte Trump om han atombomber Paris naturligvis, men jeg snakker om den store majoriteten som leser NRK og VG og er lett påvirkelige. Jeg er usikker. Eller fokusere på andre ting?
Jeg har stilt meg et spørsmål etter kidnappingen av Maduro og hans familie. HVORFOR? Hva vil Trump oppnå med dette? For formålet må være noe mer enn et spektakulært ‘show’.
Jeg har lest artikkelserien: «Operansjon Splinter Factor» som ble publisert hos Steigan for noen dager siden. Her blir CIA-ledelsen sitert. De hevdet at de (CIA) hadde folk inne i ledelsen i alle de Øst-Europeiske landene i 1950 – 60åra. Jeg frykter at CIA ikke har blitt dårligere med åra.
Derfor stiller jeg meg spørsmålet; er fjerningen av Maduro gjort for å åpne plassen for en som USA (CIA) er tjent med? Hvis ikke, så ville det hele vært bortkastet, Hvis Maduro blir erstattet med en ‘likesinnede’ så er USA tilbake til start. Intet oppnådd. Og så dumme tror jeg ikke ledelsen i USA er.
Hvis det er som jeg frykter, så er Venezuelas visepresident CIAs ‘mann’. Hun vil i så fall forsiktig, for å unngå opprør, sakte innfri Trumps ønsker.
Jeg fant denne teksten som bildetekst på Startsiden. Den bekrefter vel min hypotese.
«I januar 2019 proklamerte Maduro og hans visepresident (til h.) at landet brøt alle diplomatiske forbindelser med USA. Ingen må likevel bli overrasket om Venezuelas nye leder nå underkaster seg USAs vilje, hvis det er det som skal til for å holde regimet ved makten, mener CMI-forsker Aslak Jangård Orre.»
Dette forklarer også hvorfor Trump kaster nobelprisvinneren på skraphaugen.
BBC likar ikkje ordet ‘kidnapping’, og krev at tilsette brukar mildare uttrykk:
https://www.rt.com/news/630665-bbc-bans-maduro-kidnapped-term/
Står det betre til i NRK?
Neppe. «hentet ut» og «tatt ut», seier Sigrid Sollund og Benedicte Bull i Dagsnytt 18 i kveld.
Jeg synes du gjør glimrende analyse her, Knut!
Når det gjelder det å fordømme styresmaktene i f.ex Venezuela er det jo bare å lese i diverse kommentarfelter på inyheter.no (spesielt når det er artikler om nettopp Venezuela). Tydeligvis også mange «oppegående» som er fullstendig allergiske mot Venezuela da Venezuela (kanskje) har noe som ligner et slags sosialistisk styre.
Heller ikke så mange som har fått med seg viktige detaljer når det gjelder Venezuela, blant annet det som har med boikott å gjøre.
Når amerikanske myndigheter har fjernet Maduro regner de vel med at visepresidenten kommer til å bøye seg for mange av ønskene til amerikanerne.
Eller som Eilertsen skriver på Document: Kanskje det er for å dytte vekk Kina.
https://www.document.no/2026/01/06/aksen-venezuela-kina-matte-knekkes/
«Det påfallende er at svært mange i Norge fordømmer regjeringene i Syria og Venezuela uten å nevne de dødelige sanksjonene. De «forstår» hvorfor disse regjeringene faller. I realiteten viser det at de ikke forstår noe som helst. Det er lett å ha høy moral når en er mett, varm og ikke er truet. Eller som Bertold Brecht svært kort og treffende formulerte det: Først spise – siden moral.»
Innertier, Jeg tror nok pipen hadde fått en annen låt hvis de selv hadde gjennomlevd sanksjons helvetet.
Tror ikke Kina er spesielt glad for å miste tilgangen til billig olje fra Venusuela
En gang vil de vise verden hvem som har makten ved å senke noe. For å illustrere maktforholdet er det C:\Users\xxxx\Downloads\skipsbygging kapasitet usa kina.webpbare å sammenligne antall båter som bygges på kjøl. Og ikke minst hvor dyre de blir. 300 til en.