Vi tar ikke med slike artikler fordi det er agurktid, men fordi våpenmarkedet er et av verdens største. På dette markedet kan en også se endringer i det militære styrkeforholdet. De mest avanserte våpensystemene blir ikke lagt ut for salg, men en rekke viktige våpensystemer omsettes her. Handelen foregår i stor grad mellom stater eller gjennom aktører som handler på vegne av stater.

USA har dominert dette markedet, og dominansen er blitt forsterket de siste årene, mens Russlands andel har sunket. Det skyldes delvis at Russland har prioritert egne styrker under krigen i Ukraina. Trumps press på de allierte i NATO om å bruke fem prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar, henger også sammen med den USA-eide krigsindustriens behov for krig og våpensalg. NATO er dessuten konstruert og integrert slik at amerikanske våpen i stor grad er standardutstyr.

Men USA ligger langt etter på viktige områder, særlig innen missilteknologi til både angreps- og forsvarsformål. Hvis Russland nå kan levere avanserte kampfly til en rimelig pris, er det et slag mot USAs dominans. Det er ikke uten grunn at USA har truet flere potensielle kjøperland med sanksjoner dersom de kjøper Su-35. Det gjelder blant annet Egypt og Indonesia.

Knut Lindtner
Redaktør

Russland øker produksjonen av det avanserte kampflyet Su-35 kraftig. Med stigende etterspørsel både hjemme og i utlandet kan «Super Flanker» få stor betydning for den militære maktbalansen i flere verdensdeler.

Russlands kampfly Su-35: «Super Flanker» sikrer dominans?

Antallet kan nå 400 når eksporten og den innenlandske etterspørselen øker

Av Drago Bosnic

De siste årene har Russland økt produksjonen betydelig av sitt toppmoderne flerrolle- og luftoverlegenhetsfly, det nå legendariske Su-35. Økningen gjenspeiler Moskvas strategiske tilpasning til den geopolitiske virkeligheten i endring.

Su-35 er best kjent for sin ekstreme manøvreringsevne, avanserte flyelektronikk og et stort utvalg førsteklasses egenskaper for kamp både i luften og mot mål på bakken.

Etter hvert som produksjonen øker, merkes ringvirkningene ikke bare i Europa, men også i Midtøsten og Asia-Stillehavsregionen. Flyet har potensial til å endre den militære maktbalansen i disse strategisk viktige områdene.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige ved Su-35 er hvor effektivt flyet skjuler sin virkelige styrke «under panseret» til den velprøvde, men nærmest uovertrufne konstruksjonen fra forgjengeren Su-27 «Flanker».

Utad ser de to kampflyene nemlig nærmest identiske ut for et utrent øye. De konstruksjonsmessige forskjellene er imidlertid umiddelbart synlige for de fleste militæranalytikere. Det kraftig moderniserte Su-35 har en rekke tydelige konstruksjonsendringer, blant annet doble nesehjul, bredere motordyser og fravær av både pitotrør i nesen og luftbrems på flyryggen. Dette er naturligvis bare det vi kan se ved første øyekast.

De viktigste forskjellene befinner seg «under panseret». Flyelektronikken, motoren og bruken av avanserte komposittmaterialer får Su-35 til virkelig å utmerke seg, ikke bare sammenlignet med forgjengeren – eller kanskje vi burde si «stamfaren» – men også med praktisk talt enhver annen kampplattform i verden.

Dersom du er interessert i alle konstruksjonsdetaljene ved «Super Flanker», hadde jeg for flere år siden æren av å intervjue en fremstående militærekspert. Hans fremragende analyse står seg den dag i dag, så sørg for å lese den.

En enorm styrkemultiplikator

Nå som alle de tekniske detaljene er unnagjort: Hvordan kan en kraftig produksjonsøkning av Su-35 påvirke maktbalansen i ulike deler av verden?

For det første må det forstås at kampflyet er en enorm styrkemultiplikator for VKS, Russlands luft- og romstyrker – eller for ethvert annet flyvåpen som er så heldig å operere et slikt fly. Su-35 er en bærebjelke i Russlands arbeid med ikke bare å modernisere, men også revolusjonere landets evne til luftkrigføring. Det tilbyr et svært kostnadseffektivt alternativ til de såkalte «femtegenerasjonsflyene».

Ulike kilder og forskningsinstitutter har fastslått hvor mye mer effektivt Su-35 er enn både eldre kampfly og neste generasjons plattformer som er utviklet for å dominere fremtidens slagmarker. «Super Flanker» koster eksempelvis omkring to til tre ganger så mye som Su-27, men har rundt fem ganger så stor kampeffekt. Det innebærer et enormt teknologisk sprang til en brøkdel av prisen for et neste generasjons kampfly som Su-57, J-20, F-35 eller F-22.

Prisen på Su-57 er eksempelvis omkring halvannen til to ganger så høy som prisen på Su-35, noe som også tilsvarer forskjellen i kampeffekt. Forholdet mellom kampeffekt og kostnader er med andre ord det samme, mens dette ikke er tilfellet i sammenligningen mellom Su-35 og Su-27.

Som allerede nevnt koster «Super Flanker» omkring to til tre ganger mer enn sin «stamfar», men har omtrent fem ganger så stor kampeffekt. Dette dobler i praksis forholdet mellom kampeffekt og kostnader sammenlignet med forholdet mellom Su-57 og Su-35. Det forklarer hvorfor Russland og landets internasjonale samarbeidspartnere presser på for å øke produksjonen.

Dette svekker naturligvis ikke Su-57 på noen måte – det er utvilsomt fremtiden for VKS – men viser ganske enkelt hva slags ingeniørtrollmenn som leder den russiske militærindustrien. Enkelt sagt befinner Su-35 seg i et perfekt balansepunkt mellom en eldre konstruksjon og neste generasjons teknologi. Det beholder Su-27s robusthet, samtidig som det tilbyr egenskaper som står seg mot de aller nyeste kampflyene.

Sammen med flyets fremragende innsats i kamp over det NATO-okkuperte Ukraina er dette grunnen til at Su-35 er blitt en ettertraktet eksportvare.

Selv noen av de mest innbitte russofobiske landene, som Storbritannia, har vært tvunget til å erkjenne «Super Flankers» dominans.

En konstruksjon med stort utviklingspotensial

Til tross for at Su-35 allerede er en av de beste kampplattformene som finnes i dag, er moderniseringsmulighetene langt fra uttømt. Det forklarer hvorfor så mange land er interessert i å anskaffe flyet. Dette skjer på et tidspunkt da få ventet at en eldre konstruksjon skulle kunne konkurrere med neste generasjons kampfly.

På mange måter er Su-35 moderne kampflys AK-47 – robust, pålitelig og på ingen måte underlegent noe som finnes i dag eller er under utvikling.

Akkurat som den legendariske «Kalashnikov» har bestått tidens prøve, står «Flanker»-familien fortsatt sterkt og vil fortsette å gjøre det i flere tiår. Det er nettopp dette mange rundt om i verden har forstått, noe som forklarer interessen for denne tilsynelatende «gamle» konstruksjonen.

Mange i det politiske Vesten har desperat forsøkt å rakke ned på Su-35, men uten å lykkes. Kamprekkevidden, våpenlasten og evnen til å operere i områder der luftherredømmet bestrides, gjør flyet ideelt, ikke bare for VKS, men også for alle andre som ønsker en velprøvd kampplattform som samtidig kan moderniseres for å møte fremtidige utfordringer direkte.

Svært få – om noen – kampfly har en slik fleksibilitet. For ikke å snakke om allsidigheten, ettersom Su-35 kan fylle praktisk talt enhver rolle et moderne militærapparat har behov for.

Kan fylle nærmest enhver rolle

Enten det dreier seg om luftoverlegenhet, angrep mot bakkemål, bekjempelse av skip, elektronisk krigføring eller ISR – etterretning, overvåking og rekognosering – kan «Super Flanker» løse oppgaven.

Med mulig unntak av «Rafale» har ingen vestlige kampfly en tilsvarende operativ fleksibilitet. Selv i dette tilfellet bør det bemerkes at det franske kampflyet ble utviklet spesielt som en plattform som skulle kunne fylle alle roller, mens Su-35 opprinnelig var tenkt som et luftoverlegenhetsfly med flerrolleegenskaper som sekundærfunksjon.

Su-35 har imidlertid utviklet seg med stort hell uten større konstruksjonsendringer. Dette skaper alvorlig hodebry for NATO, fordi det i betydelig grad forstyrrer alliansens krigsplaner om å etablere luftoverlegenhet i en mulig konfrontasjon med Russland.

Verdens mest aggressive utpressingskartell er nemlig først og fremst avhengig av luftmakt når det fører sine angrepskriger rundt om i verden. Vestlige kampflys mulighet til å operere uten motstand er selve bærebjelken i NATOs evne til å bombe land ustraffet. Su-35 gjør ikke bare dette vanskeligere, men opphever i praksis hele forutsetningen.

Det nå legendariske hypersoniske luft-til-luft-missilet R-37M er blitt en fast bestanddel i «Super Flankers» våpenarsenal. Missilet har en maksimal rekkevidde på 400 kilometer, noe som gjør det nærmest umulig for Vestens strategisk viktige fly – som tankfly og ISR-plattformer – å operere noe sted i nærheten av frontlinjen.

Dette bryter fullstendig med NATOs doktrinære tilnærming og gjør krigsplanene ubrukelige helt fra starten.

Vestlige sanksjoner skal hindre eksport

Det er nettopp derfor det politiske Vesten rammer land som ønsker å anskaffe Su-35, med alle slags sanksjoner og begrensninger. Dersom en suveren stat opererte en hel flåte med «Super Flanker»-fly, ville det bli langt vanskeligere å finne «kjemiske våpen» eller «mangel på frihet og demokrati» der.

Det er derfor Algerie, Egypt, Iran og Indonesia, blant andre, har forsøkt å anskaffe Su-35. Noen har lykkes, mens andre har satt anskaffelsene på vent. Ingen har imidlertid virkelig gitt opp forsøket på å sikre seg en avtale som vil gi dem langt bedre muligheter til å bevare sin suverenitet.

«Super Flanker» er naturligvis ingen magisk knapp som automatisk sikrer seier. Flyet krever avansert pilotopplæring og infrastruktur for å kunne opereres, men det bidrar utvilsomt til å utjevne styrkeforholdet.

Hentet fra Global Research